Sverige kan gå i front for en ny politikk

På den femte dag gjenoppsto Magdalena Andersson som statsminister i Sverige. Nå har hennes første regjering tiltrådt. Utsettelsen kan vi leve med. Symbolikken er likevel åpenbar. I år er det 100 år siden vi hadde det første valget med allmenn stemmerett for både menn og kvinner. I 2021 fikk Sverige sin første kvinnelige statsminister.

Vet vi noe om Magdalena Andersson-linjen?

Fortalte hennes regjeringserklæring noe om framtidens sosialdemokratiske strategier og ambisjoner? Vet vi noe om Magdalena Andersson-linjen?

Arbeiderbevegelsen i de nordiske landene ble lenge betraktet som de mest framgangsrike i verden. Sosialdemokratiet hadde fra begynnelsen av omveltende sosialistiske ambisjoner. Men den sosialdemokratiske samfunnsbyggingen ble ikke revolusjonerende på kort sikt, men snarere omveltende på lang sikt. Steg for steg skapte politikken reformer i den eksisterende samfunnsorden. Arbeiderbevegelsen overtok statsapparatet og embetsmannsstaten, men denne ble supplert med sosialistiske elementer.

Det offentlige tok ansvaret for velferd, og utvidet skole- og omsorgstjenestene. Sosialpolitikken ble avprivatisert. Den politisk styrte sektoren vokste, og skattene økte. Utviklingen lå i tiden, andre moderne industriland gjennomgikk den samme utviklingen på denne tiden, selv om den var mer gjennomgripende i de nordiske landene, der velferdsmodellen vanligvis omtales som «sosialdemokratisk».

Den svenske modellen har vært ekstremt framgangsrik.

Selv arbeidsmarkedsmodellen og tariffavtalene er et kompromiss mellom liberale og sosialistiske prinsipper. Den svenske modellen har vært ekstremt framgangsrik. Velstandsøkningen er eksepsjonell i et historisk perspektiv, og i lang tid minsket de sosiale og økonomiske kløftene. Men en og annen radikaler ville selvfølgelig alltid at sosialismen skulle «settes på dagsordenen».

Etter fire tiår med nyliberal rekyl er sosialdemokratiets identitet mer usikker og blir mer utfordret enn tidligere. Nyliberalistene ville ha et radikalt systemskifte og gå tilbake til en minimal vekterstat. Visst nok har skattene blitt senket eller nødvendige økninger blokkert. Visst nok har statlige og offentlige virksomheter blitt privatisert. Men radikale skattenedsettelser har glimret med sitt fravær. I ett henseende har nyliberalistene derimot vært ekstremt framgangsrike: offentlig sektor har blitt «markedifisert», med private tilbydere, valgfrihetssystemer og etableringsfrihet på foretakenes premisser – og en større grad av markedsstyring i alle offentlige systemer. De borgerlige har med letthet sett mellom fingrene på at skattebetalernes penger havner ned i private lommer og foretak.

Men en og annen nyliberalist etterlyser selvsagt en mer fundamental nyliberal ombygging av samfunnet.

Etter fire tiår med nyliberal rekyl er sosialdemokratiets identitet mer usikker og blir mer utfordret enn tidligere.

Det britiske liberale tidsskriftet The Economist skrev forleden om «The triumph of big government». Den svenske liberalisten Johan Norberg sier til tidsskriftet at han for tiden er politisk hjemløs: «Det er ingen avgjørende politisk kraft som lytter». Det finnes kanskje grunner til det. Men det finnes åpenbart et marked for politiske dogmer. Johan Norberg fortsetter kort sagt å forsøke å «sette vekterstaten på dagsordenen». Nylig ga tenketanken Timbro ut «Det kapitalistiske manifest», som selvsagt er en henvisning til Karl Marx og Friedrich Engels «Det kommunistiske manifest» fra 1848.

Offentlig sektor har på mange måter gått seirende ut av den historiske striden. Men The Economist argumenterer som forventet for at en markedsstyring av staten er rasjonell og ønskelig. Sverige blir omtalt i positive ordelag i denne samanheng. En gang var det svenske «folkhemmet» et forbilde for progressive krefter rundt om i verden. Nå er det markedsfantastene som ser til Sverige.

De siste årene har markedsstatens bakside blitt stadig mer åpenbar. Se bare på hvordan debatten om skole har endret fokus. Der har konsekvensen av markedstenkningen blitt prøvd ut i sin ekstreme form, og der er følgene særlig tydelige. Vinden i debatten har snudd. Markedsstatens ideologer holder allerede på å tape denne striden. Et skifte er på gang.

Offentlige virksomheter kan ikke reduseres til et spørsmål om tilbud og etterspørsel.

Hvordan skal vi lese Magdalena Anderssons regjeringserklæring i lys av dette? Retorikken var i lange partier klassisk sosialdemokratisk, den politiske oppgaven er å verne fellesskapet. Hennes ord om å «ta tilbake kontrollen» over offentlig sektor vitner om at hun ønsker å organisere dagens markedsstat på en annen måte enn i dag, bygget på en innsikt om at offentlig styrte virksomheter må ha en annen logikk enn markedet.

Det er her mye av dagens ideologiske strid i svensk politikk står. Fortsatt dominerer nok forestillingen om at markedsmekanismer fungerer bra i alt fra klima til skole. Og det er en garanti for at skattebetalernes penger håndteres på en rasjonell måte. Men dette er ikke alltid tilfellet, oftere heller tvert imot. Offentlige virksomheter kan ikke reduseres til et spørsmål om tilbud og etterspørsel.

Magdalena Andersson trapper nå opp retorikken i denne sentrale politiske konfliktlinjen, og er mye mer tydelig enn det Socialdemokratarna har vært tidligere.

På flere områder peker samfunnsutviklingen og den politiske debatten i en retning som er gunstig for Socialdemokraterna og andre progressive aktører. Særlig etter finanskrisen og nå under pandemien har politikken gjort et comeback.

Historisk sett er trenden i alle i-land at skattesatsen øker, det gjelder ikke minst de siste årene, lenge før pandemien. Sverige hadde en gang i tiden den høyeste andelen av BNP, men de siste tiårene har skatteinntjeningen gått nedover. Samtidig har andre land nærmet seg de nordiske nivåene.

Særlig etter finanskrisen og nå under pandemien har politikken gjort et comeback.

Men skattene må økes framover. En større andel eldre og særlig «eldre eldre» krever mer ressurser til velferd og omsorg. Pandemien har vist at det er mangler i velferden. Under pandemien brukte staten store summer på å redde jobber og næringslivet. Klimaet kommer til å kreve enorme investeringer på en rekke ulike områder framover, en del av disse må lånefinansieres, det tidligere restriktive synet på gjeld må revideres. Vi skal ikke låne bare for å låne, men fordi det er nødvendig. Men Sverige har svært lav gjeld og et åpenbart behov for å investere i framtiden, særlig nå som rentene er så ekstremt lave.

Så ulike politiske figurer som konservative Boris Johnson i Storbritannia og Demokratenes Joe Biden i USA øker nå så vel den offentlige gjeldsgraden som skattesatsene. Og det er ikke bare snakk om en pandemieffekt, men også om et historisk skifte. De politiske partiene som vil senke skattene enda mer kan regne med politisk oppoverbakke framover.

En annen sentral utfordring handler om den voksende økonomiske ulikheten som har preget utviklingen i hele vesten siden 1980-tallet. IMF, Verdensbanken, OECD og World Economic Forum omtaler den økende ulikheten som uholdbar, og etterlyser tiltak. Disse er virkelig ikke «The Usual Suspects» i kampen for likhet og likestilling. Men informasjonen har åpenbart ikke nådd Ulf Kristersson og Annie Lööf, lederne for henholdsvis Moderaterna og Centerpartiet.

De politiske partiene som vil senke skattene enda mer kan regne med politisk oppoverbakke framover.

Det er imidlertid en kompleks oppgave å minske ulikheten. Den innebærer et behov for en omfordelende og mer rettferdig skattepolitikk. De sosiale trygghetssystemene, pensjoner, sykeforsikring og a-kassen må rustes opp og omfordele mer. Også institusjoner og mekanismer innen økonomien må bidra til en grunnleggende bedre fordeling, eller en pre-fordeling. Omfordeling i ettertid via skattesystemet er ikke nok.

Det er i denne forbindelsen helt avgjørende å verne om en arbeidsmarkedsmodell bygget på tariffavtaler og sterke parter. Sterke fagorganisasjoner og bred tariffdekning er et vern mot lavtlønnsjobber og lønnsdumping. Vi må også fremme en næringsutvikling som ikke bare er lønnsom for aksjeeiere, risikokapitalister og finanskapitalister. Markedsøkonomien må balanseres av politikken, partssamarbeidet og ulike typer institusjoner i markedet – helst i samarbeid med hverandre.

Nå må Sverige igjen gå foran for å vise veien inn i framtiden.

I dette store politiske spekteret har Magdalena Andersson en stor oppgave foran seg. En gang i tiden kunne Sverige vise til en tredje vei mellom deregulert kapitalisme og kommunistisk diktatur. Men lenge har Sverige vært et foregangsland for markedsstaten. Nå må Sverige igjen gå foran for å vise veien inn i framtiden. Om velgerne gir Magdalena Andersson sjansen, da; 100 år etter demokratiets gjennombrudd og 150 år siden den bevegelsen hun nå leder tok sine første vaklende steg. Nå tar Magdalena Andersson og hennes nye regjering sine første prøvende skritt ut i en vanskelig parlamentarisk og politisk situasjon.