SVs budsjettgrep gir en smartere velferdsstat

Det viktigste spørsmålet i det politiske Norge akkurat nå, er hvordan en budsjettavtale mellom regjeringspartiene og SV vil se ut. Regjeringen har lagt fram sitt budsjettforslag, nylig la SV fram sitt alternative forslag. Til sammen har disse partiene flertall i Stortinget.

SVs budsjettforslag er gjenkjennelig. Partiet drar til hardere i rød og grønn retning enn regjeringspartienes mer moderate forslag. Også retorikken er hardere: «Hver eneste person som truer med å flytte til Sveits gjør oss mer motivert», het det fra partileder Audun Lysbakken under fremleggingen av budsjettforslaget. VG-kommentator Astrid Mæland var blant de som reagerte – «Det virker som Sosialistisk Venstreparti rett og slett ikke tåler trynet på rikinger».

Du tjener ikke nødvendigvis mest penger på samme tidspunkt som du trenger pengene mest.

Debatten om SVs budsjett fremstår som neste sesong av «vi flytter til Sveits»-debatten som allerede har preget store deler av den politiske høsten.

Både SV og SVs motstandere virker å ha en egeninteresse i en klassisk debatt om rettferdig fordeling (SVs perspektiv) og å skape arbeidsplasser (motstandernes perspektiv). Men ser man SVs viktigste velferdspolitiske satsninger i dette budsjettet i sammenheng, ser man et vel så interessant mønster, nemlig at det er en «glemt» funksjon ved velferdsstaten som styrkes. Billigere SFO, billigere tannhelse og økt barnetrygd gjør nemlig velferdsstaten mer rasjonell.

De fleste vil nikke anerkjennende til at omfordeling fra rik til fattig er en kjerneoppgave for velferdsstaten. Ved siden av sterke fagforeninger og et omfordelende skattesystem, er velferdsordningene det viktigste for små forskjeller mellom fattig og rik i et samfunn. Noen vil heller legge mest vekt på velferdsstatens omfordeling mellom de på innsiden og de på utsiden av arbeidslivet. At det skal være mulig å leve et godt liv selv om man tar utdanning, er ufør, er pensjonist.

For det andre hopes inntekter på kapital opp over livsløpet, slik at de med kapital sitter med mest penger sist i livet, heller enn når man behøver pengene mest.

Det som derimot får mindre oppmerksomhet, ja, i den grad at det nærmest fremstår som en glemt funksjon ved velferdsstaten, er utjevning over livsløpet. Du tjener ikke nødvendigvis mest penger på samme tidspunkt som du trenger pengene mest. Alle de viktigste velferdssatsingene til SV har til felles at de motvirker dette fenomenet.

Å beholde en jevn – eller kanskje moderat økende – tilgang på penger gjennom livet, ville vært det beste. Om du får en alvorlig tannskade, skal du ikke samtidig få dårlig råd. Om du får tre barn, skal det være mulig å likevel leve et tilnærmet like godt liv som før. Om du blir pensjonist, skal ikke inntekten din falle drastisk.

Kunne ikke fordeling over livsløpet vært løst gjennom privat forsikring? Jo, i teorien. Men det virker nesten å være noe grunnleggende menneskelig at vi er kronisk dårlige til å tegne forsikring, og mange private forsikringsavtaler er dyrere og dårligere for kundene med høyest behov. De fleste av oss ville blitt underforsikret om alt løses privat.

Dette har SV skjønt. Selv om det å skade tennene er forferdelig og å få barn (for de fleste) er en stor glede, bidrar begge deler til store kostnader som sjelden går i takt med inntektene. Tannhelsereform, økt barnetrygd og gratis SFO styrker denne siden ved velferdsstaten. Som en bonus får flere en egeninteresse av å verne om velferdsstaten når ordningene kommer flest mulig til gode.

Også «rikinger» tjener på en velferdsstat som forsikrer oss i fellesskap.

I et samfunn med økende økonomisk ulikhet, er livsløpsperspektivet ekstra viktig. For det første fordi arv blir stadig viktigere for de som er så heldige å arve. For stadig flere blir summen man arver av foreldrene sine, en stadig viktigere andel av midlene man disponerer gjennom livet. En sum man gjerne arver på et helt annet tidspunkt enn når man selv behøver pengene mest.

For det andre hopes inntekter på kapital opp over livsløpet, slik at de med kapital sitter med mest penger sist i livet, heller enn når man behøver pengene mest. I tillegg gjør prisveksten i boligmarkedet at mange sitter med store kostnader på lån i den dyre «etableringsfasen», mens man har nedbetalte lån når ungene har flyttet ut.

Gjennom sterkere velferdsordninger med livsløpsperspektiv, blir velferdsstaten mer rasjonell.

Det er viktigere enn hvem som tåler trynet på hvem. Også «rikinger» tjener på en velferdsstat som forsikrer oss i fellesskap.