Tale for Tamima

(Dette er en appell holdt på den lokale Kampen-markeringen før rosetoget i Oslo sentrum.)

Aller først: Takk for at dere er så mange som har møtt opp her i dag, for å minnes Tamima og for å ta vare på hverandre.

I begravelsen til Tamima på fredag, sa familien hennes at «først tilhørte hun oss, men nå tilhører hun hele Norge». Det ser vi her i dag.

Det må vi forholde oss til. Men hvordan?

Vi var en liten gjeng naboer som snakket sammen om at vi ville samles her på Kampen, både for å minnes Tamima, og fordi vi hørte at mange rundt oss var redde og urolige. Noen lurte på hva de skulle si til ungene sine. Det er mange spørsmål, og en del av dem kommer det til å ta tid å få svar på.

Veldig få av oss visste om den lille barnevernsinstitusjonen der Tamima var på jobb da hun ble drept. Sånn er det ofte med omsorgsjobber som hennes: De er usynlige for oss, helt til vi en dag trenger dem selv.

Vi vet at Tamima ble drept mens hun ga omsorg. Vi vet at et drap alltid vil skape bekymring og uro, men vi vet også at det som skjedde her på Kampen forrige helg, handlet om noe mer.

Den vonde sannheten er at hun ble drept på grunn av hudfargen og troen sin. Eller for å være helt presis – og det tror jeg det er viktig at vi er – hun ble drept fordi hun var brun og muslim.

Det må vi forholde oss til. Men hvordan?

De åpna frisørsalong, kjørte lastebil og deltok på idrettsstevner på Jordal.

Det er drapsmannen, og ingen andre enn ham, som bærer ansvaret for selve drapet. Men handlingen skjedde ikke i et tomrom.

Dette er ikke første gangen at hat rammer mennesker her på Kampen, med dødelig utfall.

I gatene rundt oss ligger det mange snublesteiner. Noen av dere har sikkert sett dem: Små, forgylte brosteiner, med små, korte biografier gravert inn.

Snublesteinene er små minnesmerker over naboer vi kunne hatt, mennesker som fortsatt kunne vært blant oss – som kanskje hadde vært beboere på Kampen Omsorg pluss i dag, som kunne fått høre barna synge og korpset spille når de hvert år øver til 17. mai.

For hundre år siden ble David født. Han gikk 7 år på Kampen skole, og bodde i Sigurds gate. I november 1942 ble han og hele familien hentet av politiet, og deretter deportert ut av Norge. Reisen endte i Auschwitz, der mora og søsteren, Else Marie, ble gasset i hjel ved ankomst. Noen uker seinere gikk også David og faren til grunne i leiren.

Nedi Brinken bodde Arvid og Ida Iris, begge elever på Kampen skole. Ida Iris var innlagt med høy feber på Ullevål sjukehus da politiet hentet henne. Hun ble fraktet direkte til Akershuskaia, og sendt ut av landet. Sammen med broren og besteforeldrene ble hun drept ved ankomst.

Arvid og Ida Iris ble 7 og 12 år gamle. Fetteren deres Jan, som bodde nedi Hedmarksgata, ble bare 4.

For hundre år siden var det disse familiene som var «innvandrerne» i Norge. De var en liten minoritet, knapt 2000 mennesker, og mange hadde flyktet hit fra hat og forfølgelse i hjemlandet. Den gang som nå kom mange av dem hit til østkanten i Oslo. Her slo de seg ned, og ble en del av lokalsamfunnet.

Det begynte med ord.

De åpna frisørsalong, kjørte lastebil og deltok på idrettsstevner på Jordal. Noen ble aktive i fagforeningsarbeid, og flere av dem jobba mot rasisme og fremmedfrykt. For det måtte de. I Norge møtte de nemlig det samme hatet som de hadde flyktet fra i Russland.

I 1940 ble trakasseringen verre. Nasjonal Samling tok makten i Norge, og den gamle jødeparagrafen, om at jøder ikke hadde adgang til Norge, ble gjeninnført i grunnloven. Det skjedde under slagord som «Norge for nordmenn», men i samarbeid med en fremmed okkupasjonsmakt.

Det er viktig å minne om at det ikke var tyske nazister som gikk løs på jødenes butikker her i byen, som skrev slagord om at de «ikke tåles i Norge», eller at «Palestina kaller». Det var norske.

Og det er viktig å huske at den prosessen som ledet fram til dødsleirene i Polen, ikke hadde begynt med en ide om noe så vanvittig som folkemord. Det begynte med en ide om deportasjon, om det fascister i dag kaller remigrasjon.

Det begynte med ord.

«Ord kan være som svært små arsenikkdoser. De svelges hele, ubemerket, de har tilsynelatende ingen virkning, men etter en stund virker giften likevel og blir en bekreftelse», skrev holocaustoverleveren og professoren Victor Klemperer i sin bok Språket i Det tredje riket. Han beskrev hvordan ord som «artsfremmed», «avjødifisering» og «undermenneske» hadde bredt om seg i 1920- og 30-årenes Tyskland, helt til det ble nærmest umulig å tenke utenfor den rasistiske språkbrukens rammer.

Jeg savner stemmene som sier takk.

«Terror er endestasjonen i en prosess som starter med ord», skriver AUF-leder og Utøya-overlevende Gaute Børstad Skjervø i sin bok Ingenting blir som før. Han vet hva han snakker om. Han mistet vennene sine 22. juli 2011, på grunn av en forrykt fascist som mente at AUF ødela Norge ved å la muslimer få komme hit.

Det hatet som drepte Tamima forrige helg, er ikke nytt. Det har vært med oss i lang tid. Det har dype røtter, og det kan ta ulike former, og rette seg mot ulike mennesker.

For 85 år siden var det våre jødiske naboer og venner. Det er det fortsatt. Men siden 1970-tallet, da det begynte å komme folk hit også fra fjernere himmelstrøk, har det stadig oftere rammet våre muslimske naboer og venner.

De blir møtt med de samme konspirasjonsteoriene, det samme hatet, og de samme ideene. «Norge for nordmenn». «Remigrasjon». For bare to uker siden ville norske og tyske rasister arrangere en slags safari her i bydelen vår, og gå «befaring» på Grønland.

Det ville vi ikke ha noe av. På kort varsel dukka over tusen mennesker opp. Palestina-aktivister, skeive aktivister, Antirasistisk Senter, Norsk Folkehjelp, flere av ungdomspartiene, drøssevis av fagforeninger, inkludert lærernes. Jeg møtte både jødiske og muslimske venner, og en hel haug med andre. Sognepresten var der, og ordføreren.

Det er ikke til å holde ut.

Det ga håp. Men det er noe jeg savner – og som jeg er ganske sikker på at Tamima også savnet, siden hun var opptatt av kampen mot rasisme.

Jeg savner stemmene som sier takk. Takk til dere som har kommet hit fra andre land, som har gitt oss så mange nye impulser. Nye ting å tenke på, nye ting å lære, mye bedre mat! Mye av det er blitt en så selvsagt del av norsk kultur at vi ikke engang tenker på det. Men det har gjort Norge til et bedre land for oss alle.

**

Mange av oss som står her i dag går på Vålerenga-kamper, enten det er på Jordal Amfi, Intility, i håndballhallen, på kunstgresset eller andre steder. Før hjemmekampene synger vi alltid en sang på Østblokka, ikke om kjerka bak oss her, men om den som ligger borte på Vålerenga, om den dagen den brant, og om alle dem som møtte opp i parken fordi de følte de måtte dra. To av linjene går sånn her:

Der sto unge, menn og kvinner – som hadde flytta inn i seinere år
for å gi nytt liv til en del av byen vår.

Tamima var en av mange som har bidratt til å gi byen vår nytt liv.

Nå lever hun ikke lenger.

Det er ikke til å holde ut.

**

Det er også vanskelig å utholde det venner, naboer og andre har fortalt de siste dagene: At de føler seg redde for at hatet skal ramme dem, og menneskene de er glad i.

Jeg er lei meg for at vi har vært så dårlige på det selv.

Ikke bare på grunn av drapet på Tamima, men også på grunn av det vi ser rundt oss. I vårt eget land, men også på bildene fra Gaza og Vestbredden, der vi ser endestasjonen etter tiår med dehumanisering, okkupasjon og diskriminering. Og vi ser det hver dag på bildene fra USA, der ideen om «remigrasjon» nå settes ut i livet.

Bilder av mødre, fedre og barn som kidnappes av maskerte politimenn, og som føres vekk fra byggeplassene, kafeene og åkrene der de jobber, til deportasjon og fangeleirer. Mennesker som blir stanset på åpen gate bare fordi de er brune.

«Tamima er borte fordi hatet fikk vokse», sa en av vennene hennes under begravelsen på fredag.

«Vi blir ikke sett på som individer, men som en stor sekk med problemer», skrev debattredaktør i Avisa Oslo, Ahmed Fawad Ashraf, for noen dager siden:

«I nær sagt hvert eneste europeiske land er det bevegelser som med stadig større selvtillit snakker om et rent Europa», minnet han om. Han manet oss alle sammen til innsats:

«Menneskesynet som tillater dette må få større motstand og bli utfordret», skrev han.

**

Noe av det jeg har lært av mange av dere som er her i dag, dere som har reist langt for å komme hit, eller som er barn av noen som har gjort det – det er gjestfrihet.

Sammen skal vi forsøke å tråkke opp den stien som familien til Tamima har vist oss.

Jeg er lei meg for at vi har vært så dårlige på det selv, og håper at vi klarer å skjerpe oss. At vi klarer å uttrykke noe av den takknemligheten jeg vet mange av oss føler på, men som rimer så dårlig med den tidsånden som omgir oss.

En takk for at dere kom hit til oss. For jobbene dere gjør. For omsorgsoppgavene dere hjelper oss med. For at dere har gitt nytt liv til denne delen av byen vår.

Sammen skal vi forsøke å tråkke opp den stien som familien til Tamima har vist oss, og som tilbyr oss en vei ut av dette mørket.

De oppfordrer oss til å «stå opp mot rasisme og vold med styrke, fellesskap og kjærlighet».

Det gjør vi i dag. Og det må vi fortsette å gjøre i dagene, ukene, månedene og årene som kommer.

Hvil i fred, Tamima. Og takk.