The End. Vive la France!

«En hel sivilisasjon vil dø i natt». President Donald Trumps sinnssvake trusler mot Iran forrige uke markerer et tidsskille. Han har gått for langt nå. I ord og ikke minst handling.

Sammen med Trumps visepresident JD Vance’ grove overtramp mot integriteten til det ungarske demokratiet og åpenbare valgpåvirkning, utgjør det vilkårlige angrepet på Iran et endelig og ufravikelig farvel til en verdensorden og en supermakt på ville veier. Men å med ett bli foreldreløs, er en svimlende opplevelse.

Slik endte NATO-hovedkvarteret, som ble flyttet fra London til Paris i 1952, opp i lille Belgia.

Mange har advart mot avhengighet av USA. Uenighet om NATO-samarbeidet, der USAs superkrefter har vært den bærende søylen, har preget norsk politikk. Arbeiderpartiets store etterkrigsleder Einar Gerhardsen var i dyp, eksistensiell tvil om Norges vei etter krigen. Han fryktet stormaktene, så mot Norden og tapte slaget i egen regjering.

Tolv år etter at Norge var blant de stiftende nasjonene av NATO i 1949, ble partiet hans splittet. Et mindretall ble ekskludert for sine da kjetterske drømmer og tydelig uttalte mål om et «tredje standpunkt», et sikkerhetspolitisk stormakts-uavhengig Norge. Slik så Sosialistisk Folkeparti (senere SV) dagens lys i 1961.

Men bare i ett land ble USA-skepsisen levd ut til de grader at stormaktens trygghet ble valgt bort. «Det er ikke bedre å leve under et amerikansk protektorat enn under sovjetisk slaveri», mente Frankrikes president Charles de Gaulle allerede i 1952. I 1958 sendte han brev til president Eisenhower i Washington der han utfordret USA og Storbritannias hegemoni i alliansen. Han ønsket en sterkere rolle for Frankrike med større innflytelse over amerikanske atomvåpen.

Kravene ble avvist, og de Gaulle skrev senere at han med overlegg stilte så store krav til sine partnere at han fikk påskudd til å forfølge sitt egentlige mål – å trekke seg ut: «Jeg lette etter grunner til å forlate NATO og ta tilbake vår frihet», sa han.

Avvisningen ble starten på det selvstendige franske atomvåpenprogrammet, og i 1966 sjokkerte de Gaulle alle ved plutselig å trekke Frankrike ut av NATO. For ikke å returnere fullt igjen før i 2009.  Slik endte NATO-hovedkvarteret, som ble flyttet fra London til Paris i 1952, opp i lille Belgia.

Donald Trump er den utløsende årsaken til at NATO-alliansen nå er truet av en bunnløs tillitskrise til Washington.

Charles de Gaulle er en svært omstridt figur i fransk politikk og historie. Den lange, nesten komisk utseende mannen ble ofte latterliggjort av omverden for sitt og Frankrikes grandiose selvbilde. Som leder for det frie Frankrike under krigen, ble han holdt på armlengdes avstand av de allierte. Og Winston Churchill var gjerne nedlatende i den private omtalen av de Gaulle, som egoistisk, arrogant og selvoppnevnt midtpunkt i verden.

Men de Gaulle er likevel en helt og en nasjonal skatt i Frankrike. Med flere flyplasser, gater, parker, torg og sikkert bakverk oppkalt etter seg enn noen annen.

Frankrike ville ikke være junior, og de Gaulle motsatte seg avhengighet av USA, av utenlandske våpen og tropper. Han skaffet egne atomvåpen, men også en stor forsvarsindustri med franske jagerfly og tanks.

I tiår så dette kanskje ut som en leders hybris, og nær meningsløs, sær og pompøs nasjonsbygging, men når man ser hva USA nå er i ferd med å bli, hvor skjørt NATO-samarbeidet er, og med det vår europeiske kollektive sikkerhet, må man bare anerkjenne de Gaulles strategi. Han fikk rett. Vi gjorde oss for avhengig av USA. For eksponert for politiske skifter.

Donald Trump er den utløsende årsaken til at NATO-alliansen nå er truet av en bunnløs tillitskrise til Washington. Men han er likevel bare et symptom på en politisk utvikling som har gått over tid og som nå kulminerer.

All denne macho makt-energien som nå er generert, hvor ledes den etter Iran?

Tøylesløs amerikansk kapitalisme har vunnet over politikken, hvilket har ført til nasjonale prioriteringer som har sendt USA så langt ut til høyre at verdensfreden trues. Retningsvalget ble tatt lenge før Trump. Vesten står foran et brudd som var ufravikelig, men som er skapt kaos av og framskyndet av Trump.

Nå er USA verdens farligste nasjon. Det er åpnet for en lovløs grenseløshet. De forente stater er blitt en ustabil supermakt der en autoritær, gryende geriatrisk president har gått amok og makta er på inkompetente, egosentriske hender.

All denne macho makt-energien som nå er generert, hvor ledes den etter Iran? Hva er neste dille for Donald, som elsker å overgå seg selv i retorikk – og action? Det er verken hvilepuls eller hverdag i vente med Trump. Det er ingen vei tilbake. Alt kan skje i amerikansk politikk  – og i USAs navn – framover.

Mellomvalget i november kan føre landet tilbake på et spor mot fornuft. Trump kan settes til side hvis det viser seg at han ikke er tilregnelig, som stadig flere nå hevder. Problemet er at det er hans egen regjering med lojale, profitterende nikkedukker som må sette han til side. Og uansett er alternativet JD Vance og hans utildekte forakt for Europa og våre verdier. Det blir lange år fram mot valget i 2028.

Heldigvis er vi invitert av Frankrikes president Macron inn under de Gaulles oppslåtte atomparaply.

USA har kraft til å legge om. Jeg nekter å tro at USA for all framtid er tapt til reaksjonære, halvfascistiske krefter og at USA vil bli en geopolitisk motstander. Det vil tilkomme klokere menn og kvinner. Men supermakten er likevel endret for alltid. Demografien og kulturen er i endring, orienteringen er ikke lenger østover mot Europa. Men sørover, og vestover mot Kina. Et NATO med europeisk sikkerhet som mål og med USA i midten, er uansett en sikkerhetspolitisk overlevning.

Den amerikanske krigsgenerasjonen som samlet nasjonen på tvers av all skillelinjer, som skapte lojalitet med hverandre og Europa, er borte. Med den forsvant også forpliktelsene til Europa som ble skapt av felles offer og kraftansamling mot fascismen. Og for demokratiet. USA er lenger unna ånden av 1949 enn Europa er det.

Hva det betyr for Norge, er opp til oss. Men en tilværelse uten USA som foresatt, er svimlende. Vi må finne en ny allianse. Vi må stå sammen med noen, og det mest nærliggende er å stå sammen med Europa. Med EU. I et revidert NATO. Med våre nordiske venner. At våre fremste politiske ledere ikke våger diskusjonen om vår tilknytning til EU, er selvsagt tjenesteforsømmelse og feighet.

Heldigvis er vi invitert av Frankrikes president Macron inn under de Gaulles oppslåtte atomparaply.

(Først publisert i Dagsavisen.)