Til ikke-voldelig kamp mot all vold

Vold mot kvinner i hverdagslivet, og krig som konfliktløser på den globale arena, henger sammen på mange måter.

Seksuell vold mot kvinner brukes som våpen i krig. Mishandling av kvinner i hjemmene øker i land som er i krig, også hos den «gode» part der soldater kjemper en forsvarskamp. Det er også statlig vold mot kvinner, som i det okkuperte Gaza, når de mister helsehjelp, fødehjelp, når de må se barna sine sulte, være livredde, bli lemlestede eller dø, og når de lemlestes eller dør selv.

Kvinner og barn utgjør 70 prosent av de drepte i massakrene Israel bedriver. Å være okkupert er i seg selv strukturell daglig vold, for alle kjønn. Er det vold i storsamfunnet, og storsamfunnet tillater det, ja, kanskje også dyrker det fram, så vil det også være vold i hjemmene.

Vold mot kvinner og krigens vold er infiltrert i hverandre.

Kampen mot kvinnemishandling er en kamp mot all mishandling, også av menn, av natur, av grupper inne i et samfunn og av den mishandlingen som skjer når ikke-voldelige aktører som FN, Redd Barna, Røde Halvmåne eller Leger uten grenser grenseløst utsettes for hån, mistro, avvisning, brutalitet og fysisk vold.

Når alt dette skjer, og det skjer, så er det en kamp mot vindmøller å tro vi skal klare å hjelpe en og en kvinne fra slag i hjemmene sine, og hjelpe menn fra å slå dem, uten å samtidig å ta inn over oss at vold er en naturlig del av de små og store bestanddeler av samfunnsstrukturen vår og at kampene mot vold henger sammen. Også i et land i fred som vårt.

Vold mot kvinner og krigens vold er infiltrert i hverandre. Det er ikke uten grunn at kvinnekamp og fredskamp alltid har hengt tett sammen. Ikke bare var og er arbeid for fred og for ikke-voldelige løsninger på konflikt en naturlig del av kvinnekampen, men også menn som var aktive i fredskampen, var gjerne de samme mennene som slåss for kvinners rettigheter i sin samtid.

Men kvinnelig verneplikt er et stort tilbakeslag for kvinnefrigjøringen.

I USA for eksempel, var fredsbevegelsen fra starten av 1900-tallet ofte rene kvinnebevegelser, med røtter fra århundret før, der kvinners innsats for å avskaffe slaveriet ledet fram til fredsarbeid. Gjennom opprør mot inhuman behandling av slaver – altså vold – vokste bevisstheten fram hos kvinner rundt alt fra etnosentrisme til nasjonalisme og hvordan slike holdninger og stemninger kunne fyre opp under stemninger som ledet til krig.

Fredsaktivist, poet og antislaveri-aktivist Julia Ward Howe foreslo i 1870 å gjøre 2. juli til en offisiell feiring av kvinners arbeid for fred, og hun kalte det en «morsdag». Howe mente, som forfatter, fredsaktivist og fredsprisvinner i 1905 Bertha von Suttner gjorde, at likestilling mellom kjønn var nødvendig for at fredssaken skulle få gjennomslag.

Kun ved at kvinner fikk tilgang til politiske posisjoner kunne fredsargumentet også komme på agendaen, for: Både kvinne- og fredssaken handler om å slippe unna vold, fra partnere eller fra staten.

Kvinnelig verneplikt er kanskje bra for likestillingen; like muligheter til å drepe og dø i en krig, til å bli innkalt som soldat. Men kvinnelig verneplikt er et stort tilbakeslag for kvinnefrigjøringen, som er et mye høyere mål enn likestillingen. Kvinnelig verneplikt er også et tilbakeslag for fredssaken, og et slag i ansiktet på alle kvinner gjennom historien som har stått sterkt i den.

Soldatene er helter og det er motstand mot å kritisere dem.

Krig som norm befestes med kvinners inntreden i militæret. Det blir til hinder for det som fredssaken og kvinnesaken alltid har hatt felles: Å insistere på å endre premisset for debatt og samfunn, ikke bare tilpasse seg det, og for eksempel tro at kvinnelig verneplikt er et fremskritt.

Israelske medier meldte før jul i fjor om at kvinnegrupper mottok meldinger fra livredde kvinner etter at landet lettet på regelverk og ga sivile tilgang til våpen etter angrepet fra Hamas 7. oktober. En uke senere hadde 41.000 nye personer fått tillatelse til å bære våpen. Kvinnemishandling hjemme øker under konflikt ute, og antall nye våpen i omløp blir til angst hos allerede livredde kvinner.

Krisetelefoner meldte om en økning på 45 prosent i de første sju ukene etter angrepet, og 70 prosent av disse samtalene handlet om vold hjemme: verbal, psykisk, fysisk eller økonomisk vold.

Vold har blitt ansett som sterkere, hardere, mer macho og tøffere enn ikke-vold.

I Ukraina ble det i fjor meldt om kvinner som ikke bare er livredde når deres menn ble sendt til fronten, men som også var livredde når de kom hjem igjen: Kvinnemishandling eksploderer. Studier viser at kvinnemishandling øker under og etter en krig, når soldater vender hjem. Ofte går slik mishandling politikk og samtale hus forbi: Soldatene er helter og det er motstand mot å kritisere dem, selv om de selv er ofre for posttraumatisk stressyndrom. Det koster kvinner ofte for mye å anmelde den hjemvendte helten, på tross av et helvete hjemme.

Vilena Kit som jobber med soldater og ofre for mishandling i hjemmet i Ukraina, sier: Vi har ikke sett det verste enda. Julia Dontsova fra Amnesty International Ukraina, sier det samme, og er redd for at kvinnemishandlingen blir tilgitt fordi krigsveteraner skal respekteres. Dette er en katastrofe med bare ofre, og et hint til verdenssamfunnet som gjerne vil støtte Ukraina om at fred sjelden kommer med fred, men med nye tragedier og lidelser på sikt som også trenger langvarige bidrag.

Vold og krig står i opposisjon til ikke-vold og fred. Når vi skjønner dette, og vet at mannen historisk har stått hierarkisk over kvinnen, har også vold blitt stående som overlegen ikke-vold. Vold har blitt ansett som sterkere, hardere, mer macho og tøffere enn ikke-vold.

Dette er et slagord som også må brukes i dag.

I vår kultur har slike adjektiver en høyere status enn omsorg, tålmodighet, dialog, lytting, langsiktighet og prinsippfasthet, de siste tradisjonelt knyttet opp til kvinnerollen. Dette kan vi i det «sterke» våpenkappløpets nye tidsalder kjenne på, i erkjennelsen av at det sakte og tålmodige diplomatiet ser ut til å ha fått skrinne kår.

Hvis man husker noe av den radikale kvinnekampen på 1970-tallet, så husker man også slagordet «knus patriarkatet!». Dette er et slagord som også må brukes i dag. Hvis vi vet at historien har plassert menn og vold hierarkisk over kvinner og omsorg, så er det å knuse patriarkatet også en kamp for fred, likeverd og mot alle former for vold og legitimering av vold.

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen.)