Til mine 4000 helter

Akkurat nå er over 4000 ansatte innen hotell- og restaurant være i streik i dette landet. Det er en kraftig beskjed til arbeidsgiverne om at mange av dem som holder hjulene i gang i dette landet har fått nok.

Hotell- og restaurantstreiken får meg til å tenke tilbake på mitt eget arbeidsliv i 15 år. Jeg har jobbet som mye innen faget: servitør, bartender, barista og bankettservitør på hotell. Det er et svært hardt yrke, som bærer med seg skader i skuldre og armer. Slitasje. Og dårlig helse etter altfor mange timer på jobb på natta.

Men det som har endret seg mest, er lønn og arbeidsforhold.

Da jeg var 21 år jobbet jeg fulltid på nattklubb. Det er jo mye man ikke savner fra den tida. Som Vodka Battery og Galliano Hot Shot klistret til arbeidsskoene, slik at de igjen klistret seg til asfalten når man skulle gå hjem. Eller den hinsides seksualiseringen av kvinnelige bartendere og servitører. Skumparties, hvor særlig kvinnelige bartendere ble våtet ut i hvite t-skjorter for at gjestene skulle kunne se mer av oss. Ja, akkurat som i filmen Coyote Ugly. Grøss og gru. Og ja, ikke minst: Bon Jovis «Livin’ On A Prayer» fra pianisten for 786. dag på rad. Eller 50 Cents «In Da Club» fra DJ-en for nøyaktig like mange dager på rad. Røyklufta i lokalene. Noe har jo bedret seg på den fronten. Men lønnsforholdene og organiseringen har gått rett vest.

Men det er jo også noe fint å se tilbake til. Eieren av nattklubben var svoren sosialdemokrat, og vi hadde en sterk tariffavtale og en samlende, men kravstor klubbleder. Ikke bare hadde vi det som fulgte hovedavtalen, vi framforhandlet også gjennom den lokale avtalen noe som kalles «tronc». Vi fikk 12,5 prosent av omsetningen i lønn – oppå den vanlige lønna på lønnslippen. Det gjorde at vi bartendere sto like sterkt i samfunnet som andre yrkesgrupper, selv om vi jobbet natt.

Det er et svik overfor faget.

Og steike, det var hard jobb. For den nattklubben jeg jobbet på, var som en fabrikk, som rommet 1000 gjester samtidig, mens køene var lange. Man laget ofte 20 drinker på noen få minutter. Det året og årene som fulgte hadde jeg, hold deg fast, nærmere en halv million kroner i årslønn. I 2005. Fordi så å si alle på jobben min var organiserte. Du kan jo regne selv hva en halv million i 2005 er i dag, men jeg kan også avsløre det: Det er bortimot en million kroner.

Jeg skal ikke ta æren for verken denne tariffavtalen eller forhandlingene videre i den lokale avtalen – jeg kom til dekket bord den gang. Ære være mine daværende og tidligere klubbkamerater som kom før meg, satte krav og viste hva de var verdt. Det gjorde også uteplassen til en ettertraktet arbeidsplass og en ettertraktet plass for gjester.

Vi er for det meste ferdig med Galliano Hot Shot i 2026. Vaniljelikør, kaffe og krem har kastet inn håndkleet, og godt er det. Det er mulig Bon Jovi og 50 Cent blir spilt på hoteller og restauranter i Norge fortsatt. Men det som har endret seg mest, er lønn og arbeidsforhold. Tariffavtalene uteblir.

Faget blir ikke lenger sett på som et viktig fag. Ironisk nok, når Hele Norge Er På Byen.

Det finnes mange grunner til det: stor gjennomtrekk, studenter som har ekstrajobb, blant annet. Men oppløsningen av hotellloven som liberaliserte skjenkingen – det vil si: fjernet reguleringer som satte krav for skjenkeløyver, er kanskje det som har satt sterkest spor. Nå kan nesten hvem som helst åpne uteplass, uten krav til fagbrev. Se for deg å gjøre det samme i en byggebedrift. Eller åpne en skole uten utdannede lærere. Det er et svik overfor faget.

Faget blir ikke lenger sett på som et viktig fag. Ironisk nok, når Hele Norge Er På Byen. Og hele Norge snakker om Michelin-stjerner, og det å møtes ute til lunsj. Mens kokker, bartendere, servitører og hotellansatte har opplevd reallønnsnedgang i altfor mange år.

«Vi servitører er på mange måter parasitter på den rike sosietetskulturen», sa servitør og forfatter Andreas Tharaldsen til Morgenbladet i forbindelse med bokutgivelsen hans “Hvem drepte kelneren?” i 2024.

I boka går han gjennom historien. Om en tid hvor det var stolthet i yrket: kelnere med strøket skjorte og lakksko. Kelneradelen, beskriver han dem som. Og «hvitsnipp-proletariat». Men helt slik er det ikke i dag. Nå bestiller vi på bordet via en QR-kode på mange uteplasser, og servitøren får ikke lenger samme mulighet til å fortelle om råvarer og annet på menyen.

Bildet i Fri Fagbevegelse av de kvinnelige asiatiske hotellansatte i streikevest gjorde meg varm i hele kroppen. Og rørt. Klart det er en seier for hele samfunnet at de slår fra seg, og ikke gir seg nå. Men for meg er det veldig personlig og sårt. Fordi det å jobbe innen uteliv og hotell de siste 20 årene har vært sett på som mindre verdt. Hvor ofte har jeg ikke blitt spurt om hva jeg egentlig studerte eller hva jeg skulle bli når jeg ble stor når jeg har tørket bord, servert vin eller laget drinker bak bardisken?

Slike spørsmål har truffet. Som om jeg ikke hadde en riktig nok jobb. Men hvilke store arrangementer kunne vært avholdt om sengekledene ikke var skiftet på hotellrommet, om maten ikke ble laget og servert, og ikke minst: når det ser ut til at Hele Norge Ikke Kan Se Fotball-VM Uten Å Bli Skjenket Full Hele Døgnet Heller? Landet går heller ikke rundt uten oss. Vi kan ikke bare komponere drinken. Vi driver også med kommunikasjon og omsorg. Hvem har ikke betrodd seg like mye til en bartender enn de har gjort til egen psykolog?

Vi kan også sende en beskjed til politikerne om å sette strengere krav for skjenkeløyver.

Det er derfor bildet av de hotellansatte i streik treffer meg så hardt og så inderlig. For det første viser det at arbeidsinnvandring ikke hindrer god organisering. For det andre viser det bildet av hardtarbeidende kvinner som mange har tatt for gitt, men som nå varsler om hvem de er og hva de er verdt. For meg er de verdt alt. De er mine helter.

De streiker med god grunn. For å ikke bli lønnstapere, og for å ikke gå personlig konkurs om de blir sykmeldte. Og da er det på sin plass å si det: Det er fullstendig mulig å løfte hotell- og servitøryrket opp til den statusen det en gang hadde. Om vi bare er mange nok, som stiller harde nok krav. Og ikke minst, retter opp ryggen og viser stolthet over yrket. Og ikke gir oss.

Vi kan også sende en beskjed til politikerne om å sette strengere krav for skjenkeløyver.

Mai er full av rød-dager som inviterer til fest. Skal du ta deg en skål, tenk på hvor du skal ta den skålen. Ikke der de streiker, ikke der de ikke har tariffavtale eller ikke er organiserte. Respekterer og støtter du ikke denne streiken, støtter du i så fall at du selv skal kunne oppleve den samme uthulingen av faget i din egen jobb. Og det kan være i hvilket fag som helst. Jeg bare nevner det.

(Dette er en lett bearbeidet versjon av en tekst tidligere publisert i Dagsavisen.)