Tilbake til 6. oktober

I dag tidlig våknet jeg til det samme som de siste to lange og brutale Instagram-år: Døde barn, brente barn som skriker, barn som ligger under sammenraste hus, desperate foreldre, desperate storesøsken som må være foreldre fordi foreldre ikke finnes mer. Jeg får ikke bildet ut av hodet: En liten gutt som sitter i regnet og klamrer seg til en planke som er gravstøtten til moren hans mens han roper på mamma på et språk alle forstår.

Dette er ingen våpenhvile og det er ingen fred.

Tenk om dette var Israel, tenk om det var hvilket som helst annet land enn Palestina.

Omtrent 300 mennesker er drept av israelske angrep siden 10. oktober da den såkalte våpenhvilen ble erklært. Det er mer enn fire stykk Utøya. Tenk om det hadde vært 300 mennesker i Israel som hadde vært drept på disse ukene. 85 prosent av alle palestinere i Gaza er fordrevet gang på gang på to år, 94 prosent av alle sykehus er ødelagt, 97 prosent av drikkevannet kan ikke drikkes. Tenk om dette var Israel, tenk om det var hvilket som helst annet land enn Palestina. Dette tåles fordi verden tåler at palestinere skal ha det sånn.

Antipalestinsk rasisme handler om å sensurere og utslette palestinere og fortellingene, erfaringene og historiene deres fra det offentlige rom.

Grensen for hva et menneske på jorden tåler av smerte og lidelse; å leve i ruiner, i søppel, i regnstormer og i traumer over å ha mistet alt, er for lengst passert på den lille flekken som er Gaza. Rapportene om tortur og drap i Israelske fengsler meldes ubegripelig som om det var en vanlig nyhetssak. At blokaden av Gaza forsetter slik at verken telt, mat eller journalister slipper inn nevnes knapt lenger.

Altfor mange tror dette er en slags normaltilstand.

Men grensen for at Israel får holde på med dette marerittet er ikke nådd i verdenssamfunnet, som lar Israel straffefritt og uten sanksjoner drive massedrap og utslettelser, på tross av påstått våpenhvile og en helt absurd «fredsplan» med Trump som leder.

I EU-parlamentet denne uken sa FNs spesialrapportør for de okkuperte palestinske områdene Francesca Albanese at hun fremdeles prøver å håndtere skuffelsen som FN-støtten til Trumps såkalte fredsplan er, og at «våpenhvilen» virker å ha vært et tiltak mest av alt for å stanse Palestinaprotester, flotillaen, og eksperter som vil diskutere folkemord. Våpenhvilen, sa Albanese, er lite annet enn et ord som lar folk, inkludert i EU-parlamentet, fortsette å være i komfortsonen sin, og fortsette være likegyldige til palestinernes lidelser.

Når lidelsene i Gaza reduseres til en humanitær katastrofe, for eksempel fra EUs side, uten at de settes i sammenheng med okkupasjon, med daglig undertrykkelse, murer, grensepassasjer, ydmykelse, blokade, og ren og skjær politikk. Når Palestina av-kontekstualiseres og av-politiseres så er det ikke bare aktiv og faktisk kolonialisme av et fysisk landområde som skjer, men det er også kolonisering av hodene våre, tankene våre og menneskesynet vårt, som bidrar til at altfor mange tror dette er en slags normaltilstand.

Europeiske land har ikke klart å sette inn et eneste tiltak for å stanse marerittet i Gaza. EU har midler til å utøve sanksjoner, men EU-kommisjonen har så langt valgt å ikke kutte handelsavtalen med Israel, selv om Spania og Irland var blant dem som iherdig forsøkte, og en avtale om å suspendere handel ble lagt frem av kommisjonen i september. Den er enda ikke konkludert. EU sto for 32 prosent av israelsk handel i 2024, samtidig som EUs egne menneskerettighetseksperter mente at Israel brøt nettopp menneskerettighetene. Israel fikk status som «major non-NATO ally» i 1987. Da hadde Israel okkupert Gaza, Vestbredden og Golan-høydene i 20 år. Umoralen, eller amoralen, rasismen og ulikeverden, er komplett.

Det er et hykleri som kommer til å hjemsøke oss i forutsigbar fremtid.

Shada Islam som jobber som kommentator i Brussel for New Horizons Project skriver i britiske The Guardian at selv om hun forstår Europas historiske skyldfølelse etter Holocaust, og at dette ligger som bakteppe for tette økonomiske bånd, så må man likevel evne å ta innover seg den moralske og politiske lammelsen som rammet Europa etter 7. oktober 2023. Og dette, skriver Islam, er tett knyttet til den koloniale tenkemåten som fremdeles ligger innbakt i EUs utenriks- handels- og flyktningpolitikk. Den samme dehumaniseringen som rammer flyktningene over Middelhavet, rammer de langtidsokkuperte palestinerne, i sterk kontrast til EUs reaksjon på Ukraina, skriver hun. Det er et hykleri som kommer til å hjemsøke oss i forutsigbar fremtid.

Leder Umar Ashraf i Antirasistisk Senter skriver i rapporten Antipalestinsk rasisme som kom i høst:

«Den antipalestinske rasismen handler om en vedvarende dehumanisering som gjør palestineres liv og erfaringer mindre verdt.» Videre skriver Ashraf at mange oppfatter antipalestinsk rasisme som «legitim politisk uenighet, når det i realiteten handler om systematisk mistenkeliggjøring, nedvurdering og diskriminering» og at denne blindsonen gjør at antipalestinsk rasisme ofte blir usynlig, både for dem som rammes og for samfunnet som helhet.

Med andre ord: Det angår oss alle.

Verden blir som den verste varianten av et NAV-kontor for palestinere.

Det var ikke Antirasistisk Senter som fant opp begrepet antipalestinsk rasisme.

Den første kjente beskrivelsen av antipalestinsk rasisme ble lansert i april 2022 av Arab-Canadian Lawyers Association (ACLA). ACLA fant etter tiår med forskning hvordan palestinere og deres allierte møtte en unik og dypt særpreget form for rasisme. Med rapporten «Anti-Palestinian Racism: Naming, Framing and Manifestations» ville ACLA vise frem erfaringene til palestinere og støttespillerne deres innenfor en kontekst av rasisme, diskriminering og kolonialisme. Eksempler på anti-palestinsk rasisme er ifølge rapporten «fornektelse av Nakba, rettferdiggjøring av vold mot palestinere, manglende anerkjennelse av palestinernes urfolksstatus, utslettelse av palestinernes menneskeverd, ekskludering av palestinere og deres allierte, og forsøk på å sverte dem.»

Dette er helt i tråd med palestinsk-amerikanske Edward Saids nitide forsøk på å beskrive hvordan palestineres eksistens, krav om en egen stat og fortellinger om flukt og undertrykkelse ble marginalisert og usynliggjort, og hvordan han satte kampen i sammenheng med andre koloniale frigjøringskamper.

Verden blir som den verste varianten av et NAV-kontor for palestinere: Du blir først mistenkt for å lyve eller unnasluntre, må deretter bevise din uskyld, og at du faktisk har krav på rettigheter som alle andre. Anklager om antisemittisme er selvfølgelig så ubehagelig, og kan stilne selv den mest presise kritiker av det som de facto er en okkupantstat og regimet som styrer der. Men den mest brutale konsekvensen er dehumaniseringen som følger av rasisme, som igjen kan følges av massedrap, utslettelse og folkemord.

Israelske ledere er ikke satt foran en straffedomstol, ikke avkrevd oppbygging av Gaza eller nedbygging av folkerettsstridige bosettinger på Vestbredden, Israel er ikke kastet ut av verken Eurovision, fotball-VM eller Oljefond.

I månedene før angrepet 7. oktober fikk Israel den mest høyreekstreme regjeringen noensinne. Angrep på sivile på Vestbredden fra voldelige bosettere økte dramatisk, noe CNN avslørte skjedde med støtte fra det israelske militæret. Hus ble brent ned, eierne jaget bort, folk skadet og drept, sykebiler som skulle redde dem ble blokkert. Steinkasting ble møtt med skarpe skudd og granater. Livredde familier flyktet i nattøy, med hender i været og med babyer på armen i Jenin. Etter 7. oktober har situasjonen på Vestbredden forverret seg betydelig med nye veisperringer og blokader som gjør det nærmest umulig å komme seg på jobb, skole eller til lege, det rives opp oliventrær, rives ned palestinske hus, og voldelige bosettere banker opp folk i alle aldre og kjønn. Dette er en advarsel til oss alle.

Det som burde skje skjer ikke.

Israelske ledere er ikke satt foran en straffedomstol, ikke avkrevd oppbygging av Gaza eller nedbygging av folkerettsstridige bosettinger på Vestbredden, Israel er ikke kastet ut av verken Eurovision, fotball-VM eller Oljefond.

Klassekampen skriver at tidligere visedirektør for New York-kontoret til FNs høykommisær for menneskerettigheter Craig Mokhiber var nådeløs i sin dom over at Sikkerhetsrådet godkjente USAs resolusjon på mandag. 17. november 2025 er en skammens dag skrev han og kalte forslaget «det amerikansk-israelske koloniale overgrepet», som jo er akkurat det det er. Men FN var satt i en skvis: Uten støtte til Trump hadde det blitt mer bombing av Gaza. Sånn er det, når verden har latt USA bli en militær supermakt og derfor kan praktisere nettopp sterk er rett og være et mareritt for oss alle, inkludert for FN.