Donald Trump har svingt sin knusekule mot verden i fire år. Det er derfor knyttet høye forhåpninger til Joe Biden – en leder som har troen på internasjonalt samarbeid og internasjonale institusjoner.
(HAMBURG): Biden liker Europa og NATO. Og i motsetning til Trump, vil han behandle USAs venner bedre enn landets tradisjonelle fiender – også i handelspolitiske spørsmål. I sikkerhetspolitikken vil han ikke true landets allierte med utsagn av typen: «Enten betaler dere, eller så trekker vi oss ut!» Multilateralisme vil igjen være retningsgivende for amerikansk politikk. Vi vil vende tilbake til et liberalt hegemoni framfor Trumps sneversynte anti-liberale versjon av verden.
Vi vil vende tilbake til et liberalt hegemoni framfor Trumps sneversynte anti-liberale versjon av verden
Med «liberal» menes en regelstyrt internasjonal orden basert på demokratiske verdier og åpne samfunn. Trump har ikke bare kastet disse prinsippene over bord, men har også vist at han har en forkjærlighet for autoritære ledere som Russlands president Vladimir Putin og Nord-Koreas diktator Kim Jong-un. (Når det gjelder Saudi-Arabia, har tidligere administrasjoner også hatt sterke bånd til dette landet. Mottoet for relasjonen til ledere i mange land har vært: «Han er muligens en jævel, men han er i det minste vår jævel.»)
Trump forstår verden som et null-sum-spill, spesielt med tanke på internasjonal handel. Dette skiller seg markant fra etterkrigstidens vektlegging av positiv-sum-spill der begge parter vinner. Trump har trukket verden tilbake til 1800-tallets stormaktsspill: Stater har ingen vedvarende venner, kun vedvarende interesser.
Vi håper selvsagt på en gjenopprettelse av den tidligere liberale ordenen. En viss grad av rekonstruksjon vil komme til å finne sted under Biden. Han har tross alt gått i lære i nesten et halvt århundre mens USA opprettholdt sitt liberale herredømme. Men Trump må ikke forstås som et stort avvik i nyere amerikansk historie. Landets utenrikspolitiske reorientering – «vi vil ha mer og de skal få mindre» – startet før Twitterkongen tok over styringen av landet.
Trump har trukket verden tilbake til 1800-tallets stormaktsspill: Stater har ingen vedvarende venner, kun vedvarende interesser
Trump beordret tilbaketrekkingen av tusenvis av amerikanske soldater fra Europa i 2020. Men Obama-administrasjonen (der Biden var visepresident) gjorde det samme i 2012. Trump har kritisert de europeiske landene i harde ordelag. Men også Obama har beklaget seg over de europeiske landene, omtalt som «gratispassasjerer». Det var Obama som startet tilbaketrekkingen av USA fra Midtøsten. Det var han som reduserte den militære tilstedeværelsen i Afghanistan og Irak og som nektet å intervenere da Bashar al-Assad brukte kjemiske våpen mot befolkningen i Syria.
Da Trump lovet å få en slutt på USAs «endeløse kriger» gjentok han det Obama hadde sagt. Det var Trumps progressive forgjenger som startet det «ny-isolasjonistiske» eksperimentet og erklærte at «det er på tide å fokusere på nasjonsbygging her hjemme». Trump gjentok dette poenget og lovet å sette av 1000 milliarder dollar til infrastruktur-prosjekter – «America First» i form av nasjonal utvikling og velferd.
Med andre ord, vendte USA blikket innover før Trump ble president. Og denne utviklingen vil ikke fullt ut reverseres under Biden. Proteksjonisme – ønsket om å holde utenlandske konkurrenter på avstand – appellerer både til velgere på høyresiden og venstresiden. En sjenerøs innvandringspolitikk gikk greit så lenge Demokratene var i opposisjon og kunne fremstille Republikanere som smålige nasjonalister. Men Biden vil neppe åpne dørene på fullt gap for de som banker på og vil inn. Han vil heller ikke rive ned delene av muren mot Mexico som ble bygget under Trump.
USA vendte blikket innover før Trump ble president. Og denne utviklingen vil ikke fullt ut reverseres under Biden
Biden-administrasjonen vil fortsette rivaliseringen med Kina. To kilder til vedvarende motsetninger mellom de to landene er brudd på amerikansk intellektuell eiendomsrett og proteksjonistiske tiltak, som også blir iverksatt av Kina. USA vil fortsatt hevde sine interesser i det vestlige Stillehavet. Både Demokrater og Republikanere er tilhengere av «Containment 2.0» – å demme opp for Kina med støtte fra regionale aktører som India, Japan, Sør-Korea, Taiwan og Australia.
I Midtøsten har Biden allerede bekreftet at han vil forsøke å gjenopprette den iranske atomavtalen, riktignok med flere reservasjoner enn hans gamle sjef Obama. Den påtroppende administrasjonen vil ikke røre den nye anti-iranske alliansen mellom Israel og de arabiske golfstatene. Og den vil heller ikke gjenta Obama-administrasjonens feilslåtte forsøk på å få til en «ny start» med Russland.
Siden 2009 har Putins Russland blitt en ekspansjonistisk stormakt som presser på mot Europa, Nord-Afrika og Midtøsten. Selv om de europeiske landene er glade for at Biden vant valget i USA, bør de belage seg på nye amerikanske krav om å øke sine forsvarsbudsjetter. Og Tyskland bør belage seg på motstand fra USA i forbindelse med Nord Stream 2 – en russisk-tysk gassledning som omgår Øst-Europa og som gjør Tyskland mer avhengig av energiforsyning fra Russland.
Selv om Biden ønsker å fremstå som en anti-Trump, vil han fortsette å fremme noen av de samme strategiske interessene i forhold til Kina og Russland – og videreføre den økonomiske rivaliseringen med Europa. Men som man sier i Frankrike, er det tonen som skaper musikken. Biden-administrasjonen vil bringe med seg en høyst velkommen endring i måten man forholder seg til andre land på. Biden vil bytte ut Trumps bøllete fremferd med et mer veloppdragent og profesjonelt diplomati.
Biden-administrasjonen vil bringe med seg en høyst velkommen endring i måten man forholder seg til andre land på
Som i privatlivet, kan man nå langt med respekt og sivilisert oppførsel i internasjonale relasjoner. Utover en bedre tone, vil Biden ta del i færre null-sum-spill og flere positiv-sum-spill. Han vil vektlegge felles interesser og forsøke å gjenopprette USAs lederrolle i verden ved å søke samarbeid og samtykke framfor bøllete alenegang. For eksempel har han til hensikt å stoppe tilbaketrekkingen av amerikanske tropper fra Europa (som har blitt beordret av Trump).
Ved å gå bort fra Trumps «America First»-doktrine, vil Biden gi håp, men ingen gratis lunsj, til resten av den vestlige verden. Som han skrev tidligere i år i Foreign Affairs:
«The Biden foreign policy agenda will place the United States back at the head of the table […] As a nation, we have to prove to the world that the United States is prepared to lead again – not just with the example of our power but also with the power of our example.»
Men når alt kommer til alt vil makt alltid være makt, og amerikansk makt er uten sidestykke på de fleste områder. Alle som har fryktet og foraktet Trump bør føle seg beroliget av valgresultatet i 2020. Biden vil utvilsomt svinge det mektige amerikanske sverdet på en mer forstandig og vennligere måte. Etter innsettelsesseremonien 20. januar, er USA igjen klar for å involvere seg i verden. Men verden bør belage seg på noen harde runder med forhandlinger.
Oversatt av Marius Gustavson
Copyright: Project Syndicate, 2020.
Kommentarer