Tja-bevegelsen

Dagen etter at Donald Trump hadde skjelt ut Volodymyr Zelenskyj for åpen scene, holdt Oslo Arbeiderparti sitt årsmøte.

Den amerikanske presidenten skremte opp en hel verden. Anstendigheten var borte. Og det var i noen minutter som om sivilisasjonen sprakk opp foran øynene på oss alle. Live på TV. All verdens kommentatorer og analytikere var veldig enige om hva dette opptrinnet i Det hvite hus betydde.

Motet sviktet.

At USAs leder la skylda på det invaderte Ukraina for krigen, var et tydelig signal om at Trump nå sto på den russiske diktatoren Putin sin side. Med dette forsvant det siste sløret av tvil: USA kunne ikke lenger stoles på, NATO var i spill, og Europa, vi europeerne, må selv sørge for sikkerheten på vårt eget kontinent. Dette ble klart fredag kveld.

Med dette i hoder og hjerter møttes Oslo Arbeiderparti. På dagsorden sto blant annet å gjenvelge lederen Frode Jacobsen og ta stilling til forslag om å søke om medlemskap i EU. Dagen derpå kunne altså det en gang så mektige Oslo Arbeiderparti gjøre et valg som kunne bli starten på en bred og helt avgjørende debatt om vårt lands tilknytning til EU. Ja, til å skrive seg inn i historien.

De kunne ha kikket opp og ned langs en lang rekke nølende, avventende arbeiderpartifolk over det ganske land, og tatt det modige steget fram. Ledet an. Og sagt: Vi må ta stilling til EU nå. Fordi dette er det største spørsmålet i vår tid, i en verden i sikkerhetspolitisk helspenn. Og slik kunne Oslo tatt med seg fanen til landsmøtet i april og sparket opp døra for en ny EU-debatt i tid før valget i 2025.

Når er tiden inne?

Motet sviktet. Forslaget om «at Norge søker fullt medlemskap i EU» − altså nå-kravet − ble ikke stemt fram. Istedenfor ble det knapt flertall for at Norge skal søke medlemskap «når tiden er inne for det».

Oslo sa ja, men nei. Ikke nå. De tok ett steg fram og ett tilbake. Prinsippene måtte vike. Til fordel for pragmatisme og taktiske overveielser. Grasrotas EU-forslag ble stemt ned av partiledelsen.

Leder Jacobsen er likevel godt fornøyd. For dette er på én måte historisk. Oslo-partiet sier med dette årsmøtet prinsipielt ja til EU. Når tiden er inne. Suksesshistorien Jacobsen vil fokusere på, er at dette flytter partiet fra et ullent ikke-standpunkt til et ja, men samtidig er det litt som om det står 2021 på kalenderen og ikke 2025. Som om de siste årenes dramatikk rett og slett ikke har skjedd. Og den mest åpenbare og umiddelbare responsen på dette standpunktet er hvis ikke nå, Oslo, når da? Når er tiden inne?

Nå gjelder det derfor å sitte stille. Og si ja, men nei.

Når blir det igjen ro til å diskutere EU? «Ja, men ikke nå» kan kun sies med en antakelse om at vi vender tilbake til en normalsituasjon. Til ei tid da vi og EU har tid til å vurdere vår tilknytning i ro og mak. Slik det ser ut nå, er det slett ikke gitt at noe som helst annet tidspunkt vil være bedre enn nå. Det er grunner til å mene at det ikke er optimalt, men vi har ingen garantier for at timinga noen gang vil bli bedre. Snarere tvert om.

I dypfredens tiår var EØS en utmerket avtale for Norge og det var ingen grunn for Arbeiderpartiet å vekke en sovende bikkje som EU. Den har bitt oss før, og mange mener sårene fortsatt verker. Samarbeidet med Senterpartiet fra 2005 gjorde spørsmålet uaktuelt og ønsket om tilknytning til EU forsvant fra partiprogrammet. Det sier en hel del om berøringsangsten.

Diskusjonen er aktivt blitt lagt lokk på fra Arbeiderpartiet sentralt av ulike taktiske grunner. Jeg vil tro partiledelsen er redd for å skape splittelse i partiet før valget − nå som det endelig går bedre. Derfor har Oslo blitt advart mot det mest offensive valget. Ikke uten grunn. På Dagsavisens EU-måling fra februar svarte 39 prosent av Ap-velgerne at de er imot et medlemskap. 47 prosent støttet det. Resten var usikre. I befolkningen generelt sa 33 prosent ja til EU, men fortsatt 53 prosent nei i vår helt ferske måling fra februar. Det er samme motstand som det var i både 1972 og 1994.

Et takk for sist og hva var det jeg sa.

Arbeiderpartiet er selvsagt redd for at Senterpartiet skal plukke ned gjerdevelgere med argumentasjon om at en stemme på Jonas Gahr Støres folk er en stemme for EU. Nå gjelder det derfor å sitte stille. Og si ja, men nei. Eller tja, da.

Oslos delte syn illustrerer godt dilemmaet. Nå-folket mener situasjonen i Ukraina og et aggressivt Russland er selve grunnen til å søke enda tettere sammen med våre brødre i Europa. Vente og se-folket mener situasjonen i Ukraina og et aggressivt Russland er grunnen til å vente. At vi har ikke nasjonal kapasitet til å ta debatten nå og heller ikke EU har rom for en norsk søknad. Det er for mye annet som skjer.

Flere frykter også, som Jacobsen og Trine Lise Sundnes, at en ny EU-debatt blir et nytt 1994. Begge bruker krigsmetaforer for å illustrere hvor lite ønskelig det er: Harde fronter. Skyttergraver. Mange, og særlig de som var aktive i politikken, husker den tida som svært opprivende og splittende.

Men vi kan altså ikke la være å diskutere EU fordi man frykter uenighet og temperatur, midt opp i alt det andre vonde og vanskelige. Eller som en LO-ansatt jeg traff forleden hevdet, en ny EU-debatt vil bare bli en debatt mellom de samme gamle folka. Et takk for sist og hva var det jeg sa. Det måtte vente.

Hvem er vi? Hvor hører vi hjemme.

Følger man den logikken må de dominante folka fra 1994 dø før Norge igjen kan debattere EU. Av frykt for dårlig stemning og gamle personkonflikter. Helt seriøst mener nok mange at Norge ikke er klare for EU-debatt før the spirit of ‘94 har stilnet og folk er ute av partiapparat og fagbevegelse. Men vil debatten i 2025 bli preget av de samme, gamle folkene?

Siden 1994 har rundt 250 strake meningsmålinger holdt oss ute. Nesten tre millioner nordmenn, født etter 1976 som var året man måtte være født for å stemme i 1994, har ikke fått si sin mening. Ingen under 48 år har stemt over vår tilknytning til EU.

Det er på tide. For nå settes vårt forhold til EU på spissen. Hvem er vi? Hvor hører vi hjemme. Eksistensielle nasjonale spørsmål som ikke kan behandles som en taktisk øvelse. Det er aldri galt tidspunkt for å gjøre det rette.

(Først publisert i Dagsavisen.)