To helt ulike historier om onsdag

Det var senator James Lankford fra hjemstaten min, Oklahoma, som ble avbrutt da kuppmakere brøt seg inn i Kongressen i Washington DC på onsdag. Plutselig slo visepresident Mike Pence hammeren i bordet og en fattet Lankford ble eskortert ned fra talerstolen av en av sine ansatte, som hvisket «Protesters are in the building», mens Secret Service sprang forbi for å få Pence i sikkerhet.

Marsjerte Trump sine støttespillere til Kongressen for å gjøre statskupp? De mente i alle fall å ha retten på sin side

En time senere sto representanten Markwayne Mullin fra Oklahoma og forhandlet med opprørerne gjennom den knuste døren inn til kammeret i Representantenes hus, omringet av politi med trekte våpen. Det ble et ikonisk bilde fra angrepet på Kongressen 6. januar 2021. «Guys, you almost got shot. Is it worth it?» spurte han opprørerne og fikk avverget blodbad inne i kongressalen.

Angrepet var godt organisert. Rykter om voldelige protester sirkulerte i sosiale media på forhånd. Stop the Steal-bevegelsen planla protester siden før jul. «Take the hill or die trying» sto det på en av nettsidene. Allerede i desember skrev Donald Trump om 6. januar: «Be there, will be wild». Han ga startskuddet onsdag morgen da han talte til demonstrantene: “We fight like Hell and if you don’t fight like Hell, you’re not going to have a country anymore. So we’re going to, we’re going to walk down Pennsylvania Avenue, I love Pennsylvania Avenue, and we’re going to the Capitol.”

 Trump er spesialist i å lage sine egne virkeligheter

 Trump er spesialist i å lage sine egne virkeligheter. Der kan han manipulere støttespillerne sine. For denne dagen hadde han kommet opp med en plan hvor Mike Pence, i egenskap av president for Senatet, skulle underkjenne valgmannsstemmene fra delstatene Trump selv mente han egentlig hadde vunnet. Deretter skulle valget av president tilfalle Representantenes hus, hvor demokratene riktignok har flertall, men hvor dette spørsmålet i følge grunnloven avgjøres med en stemme for hver delstat. Det er flere republikanske enn demokratiske delstater.

Onsdag morgen fortalte Trump supporterne sine: “All Vice-President Pence has to do is send it back to the States to recertify, and we become president, and you are the happiest people … we’re going to the Capitol and we’re going to try and give… our Republicans, the weak ones, because the strong ones don’t need any of our help, we’re going to try and give them the kind of pride and boldness that they need to take back our country.”

Med andre ord: Trump kunne bli president likevel. Til tross for at han hadde tapt valget.

Marsjerte Trump sine støttespillere til Kongressen for å gjøre statskupp? De marsjerte i alle fall dit fordi de mente å ha retten på sin side. Halvparten av republikanske velgere ser ut til å mene at det var nok juks med presidentvalget til at Trump kanskje skulle ha vunnet likevel. Det er frukten av et årelangt prosjekt på republikansk side for å delegitimere valg.

Frem til syttitallet kunne kontroll over opptellingsprosessen i noen bydeler være ensbetydende med kontroll over valget

Selv om det amerikanske valgsystemet er så desentralisert at man skulle tro det er umulig å jukse overalt, koker de avgjørende stemmene ofte ned til noen få valgdistrikt. Frem til syttitallet kunne kontroll over opptellingsprosessen i noen bydeler være ensbetydende med kontroll over valget. Det gjorde særlig lokalvalg sårbare for manipulering, men også nasjonale valg.

Nixon godtok aldri at Kennedy slo ham i 1960, og det var like mye bråk da som i høst. Historier om valgfusk går tilbake til George Washingtons tid, da det var forventet at velgerne skulle skjenkes rundhåndet for å stille opp og stemme. Muskelmenn og bestikkelser var vanlig for hundre år siden. I nyere tid har republikanerne selv vært flinke til å gjøre det vanskelig å stemme i distrikter som tilfeldigvis har mange demokratiske velgere.

Mot denne bakgrunnen har det vært enkelt å få folk til å tro at det var juks også i år. (Det var det ikke.) Alt som skulle til, var litt klassisk propagandataktikk, hvor man setter ut rykter, sier at «uten ild ingen røyk», og så er plutselig det som var en konspirasjonsteori blitt en plausibel sannhet som trenger å etterforskes.

Mot denne bakgrunnen har det vært enkelt å få folk til å tro at det var juks også i år

Strategien fungerte nesten for bra. Republikanerne håpet å flytte lojaliteten fra institusjonene til partiet gjennom å svekke respekten for valg. Velgerne gikk enda lengre og parkerte lojaliteten sin hos personen Donald Trump. Trump har tapt over 60 rettssaker om det påståtte valgfusket, også saker med konservative dommere, noen utnevnt av ham selv. Likevel tror velgerne hans på det han sier.

Nesten halvparten av republikanske velgere støtter invasjonen av Kongressen (stort sett alle republikanske politikere har tatt avstand fra volden og hærverket). Like viktig: de fleste republikanerne ser på invasjonen som fredelig. I løpet av dagen har to narrativ utkrystallisert seg. Demokratene så et væpnet kuppforsøk. Oppfatningen på republikansk side ser ut til å være at dette var en fredelig demonstrasjon som kanskje kom litt ut av kontroll, men som demokratene, ved å nekte å ta tak i valgfusk, mer eller mindre hadde bedt om.

Det senator Lankford var i ferd med å kreve da han ble avbrutt av invasjonen av Kongressen, var en kommisjon for å etterforske valget. Han påstår det er så mange i Oklahoma som ikke godtar valgresultatet, at de må få et endelig svar. Lankford droppet, i anstendighetens navn, kravet om en granskingskommisjon når Kongressen endelig kunne fortsette møtet onsdag kveld. Derfor vil vi ikke få svar på om en slik kommisjon ville vært nok til å stilne Trumpvelgerne. Jeg tviler på det.

Nesten halvparten av republikanske velgere støtter invasjonen av Kongressen

Men for politikere som Lankford er ikke dette bare en kamp om valgfusk. Det er en kamp om fremtiden til Det republikanske partiet. Donald Trump har ikke tenkt å gi seg. Torsdag, da han endelig godtok valgnederlaget, sa han: «To all of my wonderful supporters … I also want you to know that our incredible journey is only just beginning».

Lankford er en rising star, kristen, konservativ, allerede med i sentrale komiteer i senatet, flink til å snakke på tvers av partilinjen. Han er ryddig, ordentlig, og en mulig presidentkandidat i 2028. Den andre senatoren her fra Oklahoma, Jim Inhofe, er erkekonservativ, en nestor i det republikanske partiet, leder for forsvarskomiteen i senatet, en progressiv sitt verste mareritt, men snart pensjonert. Av de to, var det bare Inhofe som hadde mot nok til å si til Trump at nok er nok og at valget var tapt.

Lankford, bare så vidt over 50, la seg ut med Trump i høst da han var den første republikanske senatoren til å kreve at Biden som valgvinner skulle få tilgang til Trumps etterretningsoppdateringer. Det kostet politisk og han lærte av skaden. Den påfølgende entusiasmen hans for å granske valget, sørget for at han kom seg tilbake på godsiden til Trumpfløyen i partiet. Alle Oklahomas delegater til Representantenes hus stemte for å underkjenne valgresultatet, selv etter at invasjonen av deres egen statsinstitusjon uomtvistelig illustrerte hvor udemokratisk det prosjektet er.

Alle Oklahomas delegater til Representantenes hus stemte for å underkjenne valgresultatet, selv etter angrepet

Det er en ny generasjon som har kommet inn i det republikanske partiet gjennom lokal- og delstatsvalg mens Trump har styrt. Disse politikerne har mindre sans for politisk kutyme og mer sans for rå makt. Lojalitet til Trump har vært ledestjernen deres. Her i hjembyen min fikk nettopp sheriffen delstatens motstykke til FBI til å sette i gang kriminell etterforskning av byrådet fordi det ikke hadde vedtatt en generøst nok budsjett for politiet. Det er fullstendig hårreisende som politisk fremgangsmåte. Men slik oppførsel er den nye normen i lokalpolitikken her. Trumpismen er enn så lenge den definerende kraften i det republikanske partiet, i alle fall her i Oklahoma.

Det kan endre seg. Twitter stengte Donald Trump ute fordi de så at det foregår planlegging av nye voldelige aksjoner frem mot Biden sin innsettelse. Det kommer stadig ut mer informasjon om hvor ekstreme noen av ukens opprørere var og hvor galt det kunne ha gått. En varebil med eksplosiver ble funnet nær Kongressen. Det vekker uhyggelige minner her, hvor høyreekstremister i 1995 brukte en varebil fylt til randen med eksplosiver i The Oklahoma City Bombing. Det ble den verste interne terroraksjonen i amerikansk historie. Kanskje bestemmer også folk i Oklahoma seg for at nok snart er nok og at det ikke var greit at en av de første som stormet Kongressen, bar på et stort Oklahomaflagg.

En ny generasjon har kommet inn i det republikanske partiet gjennom lokal- og delstatsvalg mens Trump har styrt, med mindre sans for politisk kutyme og mer sans for rå makt.

Hva skjer nå? Mike Pence, som de siste par dagene har blitt symbolet på verdigheten til Senatet og nektet å gjennomføre Trumps ordre om å sabotere valget, kan, sammen med regjeringsmedlemmene, avsette Trump som uskikket til å være president. Men en slik prosess ender fort i Kongressen. Der avgjøres også riksrett, som Demokratene nå forbereder. Uansett fremgangsmåte, er det verken tid eller stemmer nok til å fjerne Trump mot hans vilje. Men bare å starte en riksrettsprosess vil signalisere støtte og forventning til de rundt ham slik at de forhåpentligvis nekter å adlyde ulovlige eller uforsvarlige order.

Riksrett vil, denne gangen som sist, la Trump spille rollen som martyr. Det er han ekspert på. Ved å utestenge ham denne uken og til og med ta bort videoen der han ba opprørerne dra hjem, skapte Twitter mer sympati for ham på høyresiden. Det vil gjøre Bidens jobb med å samle landet vanskeligere. Men for demokratene, og for noen få republikanere, kan det være prisen verdt for å begrense skaden Trump kan gjøre. De er så bekymret at Nancy Pelosi, som er nummer tre i det amerikanske statshierarkiet, på fredag ringte til forsvarsledelsen for å få forsikringer om at det var prosedyrer på plass som ville forhindre Trump fra å starte atomkrig. Det fikk hun.

Riksrett vil, denne gangen som sist, la Trump spille rollen som martyr. Det er han ekspert på

En mindre splittende løsning er at Trump selv går av, og får Mike Pence til å benåde ham for føderale forbrytelser han kan ha begått som president og privatperson. Vi vet at Trump vurderer å benåde seg selv, noe som er juridisk tvilsomt. Det er ikke tvilsomt at en president Pence kan benåde ham. En slik løsning kan la Trump gå med æren i behold, klar til å ta fatt på en politisk karriere i opposisjon. Men i følge senator Inhofe er Pence ikke lengre på talefot med Trump.

Det viktigste nå er å unngå mer splittelse. Vennene mine på høyresiden er overbevist om at kongresspolitiet «slapp inn» demonstrantene, så de kunne arrestere dem og undertrykke retten til å protestere. Vennene mine på venstresiden er overbevist om at politiet slapp inn demonstrantene fordi de var hvite, og egentlig støttet dem.

Venstresiden ser kontrasten mellom hvor lett politiet tok på de hvite demonstrantene denne uken og den hardhendte behandlingen Black Lives Matter-aktivistene ble utsatt for. Høyresiden ser kontrasten mellom hvordan venstresiden tillater voldelige BLM-demonstrasjoner, men roper om statskupp når høyresiden demonstrerer. Sannheten er nok heller dårlig planleggingn fra kapitolpolitiets side. Men tilliten til institusjonene er så lav at konspirasjonsteoriene fortsetter å blomstre.

Det er full legitimitetskrise i USA akkurat nå, blant velgere og blant politikere. Men så langt har institusjonene holdt stand. Dersom de kan hanskes med Trump og hans støttespillere, kan de hanskes med det meste. Når folk ser at de fungerer, begynner de kanskje å tro på dem igjen. Det er lys i enden av tunellen.