To skritt tilbake, men tre skritt frem

Da jeg var nesten tenåring leste jeg om en annen tenåring i musikkmagasiner. 13 år gamle Mandy Smith var i et forhold med 47 år gamle Bill Wyman i Rolling Stones. Wyman ble beskrevet innenfor en rock’n-roll-kontekst der alt var lov mens Smith var en «party girl» som «jaget berømmelse».

Brooke Shields har senere sagt: Jeg er overasket over at jeg overlevde noe av det.

Wyman lovet å hjelpe henne med en modellkarriere og fikk på denne måten adgang til barnet. 13-åringen, som vokste opp med en alenemor i en kommunal bolig, hang på Londonklubber med søsteren på 15, og jeg kan ikke huske det var et snev av bekymring i journaliststanden som rapporterte i skrekkblandet fryd om dette aparte «forholdet».

Smith, som giftet seg med Wyman da hun var 18, fortalte senere at de hadde hatt sex da hun var 13. En venn av Wyman har senere sagt: Jeg har dårlig samvittighet. Vi visste han lå med et barn, men vi sa ingenting. Smith har selv sagt: Du er fremdeles et barn når du er 16. Du får aldri barndommen tilbake, jeg fikk aldri det.

Da 39 år gamle Jerry Seinfeld ble kjæreste med den 17 år gamle skolejenta Shoshanna Lonstein Gruss, skrev People magazine på forsiden i glade termer: Disse to får en uventet romanse til å fungere!

Men de blir mer konsentrert og oppblåst hos en global elite som har ansett seg selv og sine over andre mennesker, over lov og over rettsforfølgelse.

Seksualiseringen av Brooke Shields, fra hun ble fotografert naken som 10-åring, spilte barneprostituert i Pretty Baby som 12-åring, var halvnaken og hadde et seksuelt forhold i Den blå lagune som 14-åring, og var sexy i en Calvin Klein-reklame som 15-åring, var for et kvinnehistorisk minutt siden, helt vanlig. En amerikansk anmelder skrev om Shields i 1978, da hun enda ikke var fylt 13:

«Hun er en søt fristelse for alle andre enn blinde menn og evnukker. Hun er søster, datter, sexleketøy, offer, elskerinne, en løsaktig kvinne. Vi ser frem til å følge utviklingen hennes det neste tiåret. Brooke Shields er ikke bare enda en pretty, pretty baby».

Brooke Shields har senere sagt: Jeg er overasket over at jeg overlevde noe av det.

Vi så Molly Ringwald bli sovevoldtatt som humor i ungdomsfilmen i Sixteen Candles, og Woody Allen, over 40, bli besatt av en jente på 17 i Manhatten, beskrevet som stor kunst.

Mye av det Epstein, Trump og resten av guttastemningen har holdt på med delvis i skjul for andre enn egen elite, var for kort tid siden allment akseptert som noe vi jenter bare skulle tåle, ikke bry oss om, det var bare sånn det var.

Det var et utall måter å si ja på, men ingen ord for nei. Ikke engang «nei».

Sexismen, og rasismen og klassismen, som Epsteins epostutvekslinger og handlinger avslører for oss, er selvsagt ikke eksklusiv for en rik elite. Disse variantene av strukturell vold gjennomsyrer de fleste samfunn på ulike nivåer.

Men de blir mer konsentrert og oppblåst hos en global elite som har ansett seg selv og sine over andre mennesker, over lov og over rettsforfølgelse. Dette er den dårlige nyheten.

Epsteinsaken viser oss at kvinnekampen aldri kan løsrives fra antirasisme og klassekamp.

Den gode er at det lukkede miljøet og den særegne sjargongen i epostene ikke tåler dagslys lenger. I 2026 møter de fleste dette med ubehag, fordømmelse og sjokk. Heldigvis.

Det samme gjelder innholdet i de private meldingene, omtalen og behandlingen av kvinner som kommer frem i et tinghus i Oslo i disse dager. Anklager om sovevoldtekt blir tatt på alvor, og har flyttet fra kvinners private samtaler, og inn i offentligheten og rettssystem. Det er for mange en bratt læringskurve, og for noen en endelig aksept for noe de aldri helt evnet sette ord på i eget liv.

Det som før var allment akseptert, og som vi jenter ikke hadde språk for, er i dag i en overgangsfase, der språket, analysene, forståelsen og begrepene sakte beveger på seg. Hvis dette kan flyttes fra kulturell endring og kobles på maktstrukturer, tar vi enda et skritt frem på vegne av alle overgrepsutsatte.

Årsaken til denne overgangen er feminisme. Ting har blitt en milliard bedre på grunn av den. Generasjoner av kvinner og allierte menn har tvunget og kjempet frem et annet kvinnesyn og slått sprekk etter sprekk inn i patriarkatet.

Kvinnebevegelsen har blitt, og blir stadig kalt, radikal og humørløs, og særlig blir vi kalt alt dette når det er varianter av «jammen det må da være lov å si det som det er», «garderobeprat», «bare en spøk» og «fest» som kritiseres.

Men det er ikke feminismen, men alt det som blir kritisert som er radikalt humørløst; overgrep, psykisk vold, dehumanisering og sexisme. Det er feminismen som har gitt oss verktøyene for å forstå verden rundt oss, maktstrukturer rundt oss.

Måten kvinner og jenter blir omtalt i denne endeløse strømmen av eposter mellom menn, er nitrist, skremmende og smertefullt.

Epsteinsaken viser oss at kvinnekampen aldri kan løsrives fra antirasisme og klassekamp. Miljøet rundt Epstein dehumaniserte og rangerte jenter, i en sammensatt maktlogikk der etnisk bakgrunn og klasse virket sammen. Jentene skulle være unge, hvite, og tynne. Andre typer av kvinner fremstår nærmest som usynlige. At Epstein var fascinert av eugenikk, kommer som en logisk konsekvens av hierarkiet, rasismen, klassismen og sexismen han aktivt praktiserte.

Over 1000 kvinner varslet om Jeffrey Epstein og vennene hans gjennom flere tiår. Omfanget av seksuelle overgrep, psykisk terror, vold, trusler, og det som kan vise seg være både barnefødsler og drap, er ufattelige enkeltskjebner å ta inn over seg. Men det blir stadig lettere. Bilder og beskrivelser som spres over nettet levner liten tvil om hva som har foregått, og hvilken global-elitistisk berettigelse som har gjort det mulig å la dette skje uten særlig inngripen fra ansatte, bekjente, eller fra myndigheter, politi og lov.

Tvert imot har denne orgien av overgrep hatt tilretteleggere fra de øverste samfunnslag. Offer og overgriper kom fra helt ulike samfunnsklasser; det var de rike og mektige mot sosialt utsatte.

Mennesker som var rammet av fattigdom med en desperat drøm om å komme seg vekk. Fattigdom var noe som kunne kjøpes, og penger var et lokkemiddel. Kvinners kropper var markedsplassen.

Epstein-dokumentene viser patriarkatet i praksis. Dette er en verden der hvite menn er rike og mektige, og kvinnene rundt dem ikke er det. Kvinnene er enten sekretærer eller assistenter som tilrettelegger dagene deres, eller yngre jenter som skal være til pryd og tilgjengelige for seksuelle tjenester og overgrep.

Begge sakene viser oss hvor langt kvinnekampen har flyttet grensene for hva som kan skjules, bagatelliseres og tåles.

Måten kvinner og jenter blir omtalt i denne endeløse strømmen av eposter mellom menn, er nitrist, skremmende og smertefullt.

To ting er sant samtidig. Overgrepene de over 1000 kvinnene og jentene vi vet om, er et kvinnepolitisk nederlag og en katastrofe for de som har overlevd.

Samtidig er saken endelig oppe – igjen – og det kreves etterforskning, avsløringer og straffeforfølgelse.

Vi snakker om «overgrep» og «vold», ikke om «affærer» eller «eventyr». Det som før var seksualisert blir i dag omtalt som det det er; maktmisbruk.

Noe har flyttet seg. Vi er i en overgang. Metoo har bare så vidt begynt, det samme har woke; årvåkenhet i møte med alle former for diskriminering og dehumanisering.

Epsteinsaken, og rettssaken mot Marius Borg Høiby, avslører begge at samfunnet i møte med kvinners kropper, seksualitet, grenser og likeverd, har tatt noen viktige skritt i retning av kunnskap og rettferd.

Begge sakene viser oss hvor langt kvinnekampen har flyttet grensene for hva som kan skjules, bagatelliseres og tåles. I alt det mørke er dette et lys å holde fast i, og det trenger for kvinnekampen er ikke over i det hele tatt.