Europeere bør bruke de neste to årene på å bli mindre avhengige av USA.
(WASHINGTON, DC): Europeiske ledere kan puste lettet ut. Det ble ingen «rød bølge» for republikanerne i det amerikanske mellomvalget. Men framfor å bruke tiden på å feire, bør europeere forberede seg på den neste stormen som kan komme.
Men mørke skyer har allerede kommet til syne i horisonten.
Europa har tross alt kunnet nyte godt av et eksepsjonelt sterkt transatlantisk samhold det siste året. USA og Europa har sammen sømløst svart på Russlands invasjon av Ukraina med koordinerte sanksjoner. Og amerikanske myndigheter har forhørt seg med sine europeiske partnere før de har forsøkt å få i gang samtaler med myndighetene i Moskva om hvordan Europas sikkerhet bør se ut i framtiden.
NATO, alliansen som Frankrikes president Emmanuel Macron kalte «hjernedød» i 2019, har nå vind i seilene og er klar for å ta imot Finland og Sverige som nye medlemmer. Og de europeiske landene bruker endelig mer penger på forsvar. Selv Tyskland har nådd det lenge lovede målet om 2 % av BNP.
Amerikanere og europeere er også i stor grad enige om den strategiske utfordringen som Kina utgjør, spesielt nå som Kinas president Xi Jinping har utvidet og konsolidert sin maktstilling. Xis styre har lenge vært preget av økonomiske trusler og en fiendtlig innstilt utenrikspolitikk.
Det er en utbredt oppfatning om at «Vesten er tilbake». Vi ser nå et fornyet politisk samhold mellom USA og de allierte landene i Europa basert på felles verdier og en felles visjon om hvordan de vil at verden skal se ut.
Men mørke skyer har allerede kommet til syne i horisonten. På kort sikt kan republikanere med flertall i Representantenes hus ta til motmæle mot at USA skal dekke en uforholdsmessig stor andel av kostnadene knyttet til forsvaret av Ukraina.
Europeere har også blitt skremt av de proteksjonistiske holdningene i USA.
Som min kollega ved European Council on Foreign Relations, Jeremy Shapiro, påpeker i en nylig publisert kommentar, har USA gitt løfter om 24 milliarder dollar i militær støtte til Ukraina, mens Europa kun har gitt løfter om rundt halvparten. Hvorfor skal amerikanere betale mer enn Ukrainas egne naboer?
Og på lenger sikt kan nye motsetninger oppstå fordi det er ulike oppfatninger om hva som skal til for at man skal kunne si at Ukraina har vunnet. Mens Biden-administrasjonen, Frankrike og Tyskland mener at det må fredsforhandlinger til på ett eller annet tidspunkt, har Polen og de baltiske landene gjort det klart at de ønsker at Russland blir ydmyket. Samtidig har Trump «nominert» seg selv til å forhandle fram en avtale mellom Russland og Ukraina.
Det bobler også under overflaten i forhold til Kina. Mens de transatlantiske samarbeidspartnerne beveger seg i samme retning, betyr ikke det at de er på vei mot samme destinasjon. F.eks. gjestet den tyske forbundskansleren Olaf Scholz nylig Beijing der han viste lite interesse for å frakoble den europeiske økonomien fra den kinesiske (selv om han helt klart innser faren ved å være for avhengig av Kina).
Men de største farene er likevel knyttet til den innenrikspolitiske utviklingen i USA.
Europeere har også blitt skremt av de proteksjonistiske holdningene i USA. Disse holdningene har kommet til uttrykk i bl.a. CHIPS and Science Act og Inflation Reduction Act samt det amerikanske nærings- og handelsdepartementets beslutning om å begrense samarbeidet i høyteknologiske sektorer.
Med Inflation Reduction Act blir det amerikanske markedet for elektriske kjøretøy så godt som lukket selv for bedrifter fra allierte land som Japan og Sør-Korea og de allierte landene i Europa. Europeere er med rette bekymret for utilsiktet å bli skadelidende i USAs økonomiske krig mot Kina. De europeiske landene har heller ikke blitt spurt om å gi diplomatisk støtte i forhold til Taiwan.
Men de største farene er likevel knyttet til den innenrikspolitiske utviklingen i USA. Republikanerne oppnådde ikke det resultatet de ønsket i mellomvalget, og mange kommentatorer spør om Trump har mistet grepet om partiet. Ikke bare gjorde mange av de Trump-støttede kandidatene det dårlig. Floridas guvernør Ron DeSantis ble gjenvalgt med stor margin. Han er en av de ledende utfordrerne til nominasjonsvalget i 2024 om å bli republikanernes presidentkandidat.
DeSantis er populær. Men dersom han utfordrer Trump, kan han ende opp som Jeb Bush og alle de andre kandidatene som republikanske velgere sa nei til i primærvalget i 2016.
Dette er gode grunner til at europeere bør bruke de neste to årene på å bli mindre avhengige av USA.
Enda viktigere: Trumpismen er ikke død. Republikanske kandidater vil fortsette den kompromissløse kulturkrigen. Og de deler i stor grad Trumps negative syn på frihandel, innvandring, militære intervensjoner og Europa. Med en stadig mer svekket verdensøkonomi, er det mulig at omstendighetene ligger til rette for at republikanerne kan gjøre det bedre i neste valg, spesielt hvis de lærer av feilene de gjorde i 2022.
Dette er gode grunner til at europeere bør bruke de neste to årene på å bli mindre avhengige av USA. Hvis Biden stiller til gjenvalg og vinner, kan et mer selvstendig Europa være en langt bedre partner for USA. Men hvis Trump eller en annen euroskeptisk politiker blir valgt, vil europeere i det minste være bedre rustet til å ri av stormen. Europeere har kun to år på seg til å bygge et godt forsvar mot en framtidig rød bølge i USA. Det er derfor på tide at europeere bygger sin egen «mur».
Copyright: Project Syndicate, 2022.
Kommentarer