Makten til prestestyret er robust, spesielt i møte med en uorganisert opposisjon.
De siste ukene har vi vært vitne til de største demonstrasjonene mot prestestyret i Iran på nesten 20 år. Hundretusener har tatt til gatene, og tusener har blitt drept.
Håpet om at sivilbefolkningen i Iran endelig skulle vinne gjennom i sin frihetskamp var høyt. De siste årene har regimet vært utfordret av massive demonstrasjoner under «Kvinne, liv, frihet»-bevegelsen i 2022, en krig med Israel og USA i 2025, og det siste året en dyp økonomisk krise. Mange spådde derfor at regimet sto for fall når folket igjen tok til gatene.
Etter at regimet i Iran har overlevd så mange protestbølger, er det verdt å ta et steg tilbake og undersøke hvordan det faktisk holder på makten.
Det viste seg å være en blodig feilvurdering. Tusener er døde, og demonstrasjonene ser ut til å ha gitt seg.
Etter at regimet i Iran har overlevd så mange protestbølger, er det verdt å ta et steg tilbake og undersøke hvordan det faktisk holder på makten. Dersom vi ønsker det iranske folket vel, trenger vi et mer realpolitisk blikk på hvordan regimet opererer.
Det er spesielt tre grunner til at regimet har stålkontroll på makten i Iran.
1. Det har et maktapparat som kombinerer både økonomisk og militær makt
Siden starten av 1900-tallet har Iran vært gjennom to revolusjoner og to statskupp. Prestestyret har bygget et styringsapparat som skal unngå en gjentakelse av dette. På toppen av det politiske systemet sitter ayatollaen, landets øverste leder. Selv om det velges en president, har ayatollaen stor formell makt til å overstyre presidenten.
Å ta makten i Iran ved å nedkjempe revolusjonsgarden, vil være utrolig kostbart målt i antall menneskeliv.
I tillegg til den formelle makten, styrer ayatollaen også den beryktede revolusjonsgarden. Dette er en militær elite med over 190.000 soldater i aktiv tjeneste, med høy lojalitet til systemet. Den lojaliteten belønnes de godt for. Revolusjonsgarden har eierskap i et bredt nettverk av næringsinteresser som hjelper medlemmene med å leve liv som er utilgjengelige for mange vanlige iranere. På toppen av dette har garden over en halv million reservister og kontrollerer enda flere frivillige gjennom Basij-styrken.
Med andre ord har prestestyret en stor militær elite, som har mye å tjene på å opprettholde dagens styre.
2. Opposisjonen er uorganisert
I sterk kontrast til regimet, har opposisjonen i Iran ingen tydelig organisering, maktbase eller ledelsesfigur. Dette er ikke tilfeldig. Prominente reformvennlige politikere og eks-politikere helt opp på presidentnivå ilegges medieforbud og husarrest. Organiserte opposisjonelle fengsles. Blant de rundt 4 millioner iranerne som lever utenfor landet, er det noen lederskikkelser, men disse er ofte splittende personer uten reell maktbase i landet. Dette gjelder både lederen av Mujahedin-bevegelsen, Maryam Rajavi, og sønnen til landets tidligere eneveldige konge, eller shah, Reza Pahlavi.
Per nå er det vanskelig å se en løsning som kan hjelpe deler av dagens elite med å skifte side.
Reza Pahlavi har fått mye omtale i siste runde med protester, men er en kontroversiell skikkelse spesielt blant eldre iranere som levde under diktaturet til hans far. Yngre generasjoner har derimot vist økende støtte til ham. Pahlavi mangler likevel en organisert maktbase i landet.
3. Det er få i regimet som har noe å vinne på demokratisering
Å ta makten i Iran ved å nedkjempe revolusjonsgarden, vil være utrolig kostbart målt i antall menneskeliv. En ansvarlig overgang til et demokratisk styre forutsetter at noen internt i eliten i Iran også kan se en fremtid i et demokratisk Iran, og derfor blir villige til å skifte side. Dersom de har grunn til å tro at de vil fengsles eller henrettes i en revolusjon, har de all grunn til å kjempe til døden mot demokratisering. Det har årets protestbølge demonstrert på det blodigste.
Per nå er det vanskelig å se en løsning som kan hjelpe deler av dagens elite med å skifte side, og det er heller ikke mange som jobber målrettet med å legge til rette for en slik situasjon. På et menneskelig nivå er det lett å forstå at mange opposisjonelle ikke ønsker med seg noen fra dagens elite videre med i en demokratisering. Rent strategisk er det likevel en feilvurdering.
Situasjonen virker kanskje håpløs i Iran i dag. Det er den ikke.
I sum gir disse tre faktorene oss en fastlåst situasjon i Iran. Vi får en militær elite med alt å tape på demokratisering, og en opposisjon uten organisert makt til å gjøre noe med det. Når folket tar til gatene i desperasjon, fører det til flere tapte menneskeliv uten regimeendring.
Det finnes likevel håp. Dersom det gjøres seriøse forsøk på å skape en fremtid hvor også deler av dagens elite har noe å vinne på regimeendring, vil situasjonen endres. Med Iran-avtalen til den tidligere amerikanske presidenten Barack Obama brukte Vesten gradvis sanksjonslette til å gi en politisk oppside til reformvennlige politikere i Iran. Dette førte til flere valgresultater som ayatollaen var misfornøyd med, fram til Trump gikk ut av avtalen i 2018, til store protester fra Europa og verdenssamfunnet.
Situasjonen virker kanskje håpløs i Iran i dag. Det er den ikke. Men håpet krever mer enn gode ord. Det krever ny tenkning om Iran som tar høyde for den komplekse innenrikspolitiske situasjonen i landet. Det krever også mot, og akkurat det har Irans befolkning nok en gang vist at de besitter.
Kommentarer