Når du i hele ditt voksne liv har fått det stadig bedre og bedre for hvert år, gjør det vondt å måtte stramme inn livreima.
I svært lang tid har nordmenn vært vant til lave renter og lav prisstigning. Det er verdens mest behagelige situasjon å leve i. Opplevelsen når det tar slutt, føles som å våkne under en varm deilig dyne og innse at du må stå opp i et trekkfullt, kjølig rom og tasse ut på nakne føtter og inn på et iskaldt baderomsgulv. Det er mer fristende å trekke den varme dyna over hodet og lukke øynene litt til.
I den første fasen husker alle at den forrige bobla sprakk.
Det er kaldt under føttene til en del folk og bedrifter nå. Prisstigning og renteøkning treffer mange hardt og det er veldig merkbart for de som har levd helt på grensa av hva de har hatt råd til.
Hvorfor har ikke folk og bedrifter forberedt seg, kan man jo spørre. Advarslene har vært mange. Inkludert i denne spalta. Det er sikkert mange grunner til det. En grunn er at det er lettere sagt enn gjort.
Økonomen Hyman Minsky snakker om tre faser. Vi kan kalle dem forsikringsfasen, spekulasjonsfasen og boblefasen.
I den første fasen husker alle at den forrige bobla sprakk. Bankene er forsiktige med å låne ut penger og folk og bedrifter tilbakeholden med å låne dem. Inntektene våre er nok til å betjene både renter og avdrag. Etter en stund med slik balansert velstand, blir begge parter modigere. Bankene konkurrerer om å låne ut mer til kundene, som blir grådigere på å lånefinansiere nye prosjekter. Avdragsfriheten øker. Inntektene våre er nok til å betale bare rentene.
Den lille og den store økonomien henger sammen, selv om det ikke alltid er så synlig.
Når denne fasen har pågått en stund, kommer vi til boblefasen der banker og låntakere har tenkt at verdiøkningen på det de har lånefinansiert, skal være nok i seg selv til å betjene både renter og avdrag. Inntektene våre er ikke nok til å dekke noen av dem. Dette er ikke bærekraftig og en slik boble må sprekke, sier Minsky. Øyeblikket det skjer kalles gjerne «Minsky moment», etter han som beskrev det.
Stemmer teorien hans? Er vi i et slikt øyeblikk nå? Ikke godt å si. Som regel ser man slike ting lettere når man analyserer fortida enn når man observerer sin egen tid – eller enda verre; spår om framtida.
Mange norske folk og bedrifter har høy gjeld, og med stigende rente og inflasjon, sliter de med å skulle både fortsette livsstilen/driften samtidig som de skal betjene lånene sine. Mange av oss tvinges til å redusere forbruket vårt. Utsette bilkjøp, dra på billigere ferier, handle mer på billigbutikker og mindre i spesialforretninger. Slike ting.
De aller fleste vil klare seg fint på denne måten, men når du i hele ditt voksne liv har fått det stadig bedre og bedre for hvert år, gjør det vondt å måtte stramme inn livreima. Vi har ikke øvd på det. Iskalde baderomsgulv for å spare strøm føles under vår verdighet. Vi gjør det, men vi liker det ikke.
Norges økonomi er jo på et vis summen av folk og bedrifter som finnes her.
Men dette gjelder kun flertallet. Ikke alle. Det er andre som har det enda tøffere. Det er den gruppa som ikke engang har gjeld. De som fra før levde svært sparsommelig men likevel brukte opp hele inntekten sin hver måned, og det uten å sette av et fast beløp på bufferkontoen. Når prisene stiger, har disse menneskene ingen ting å kutte ned på. Ikke noe forbruk å redusere. De har det verre enn deg som kan skru ned varmen i huset ditt, vinterstenge hytta eller droppe en sydentur.
Det er forskjell på et lands økonomi og på din og min. Men også likheter. Og Norges økonomi er jo på et vis summen av folk og bedrifter som finnes her. Den lille og den store økonomien henger sammen, selv om det ikke alltid er så synlig.
Kommentarer