Troen på markedet kan svekke tryggheten

En av de viktigste rettesnorene for god sentrum-venstre-politikk er trygghet. Ved siden av utjevning av økonomiske forskjeller, å jobbe fram reell frihet for alle og et inkluderende fellesskap, har trygghet vært en verdi som har begrunnet både utbyggingen av velferdsstaten og et regulert arbeidsliv.

Trygghet må imidlertid være mer enn bare trygghet for hver enkelt av oss i sykdom, alderdom, barndom og på jobben. Det må også handle om at vi er trygge sammen, i møte med de store og små krisene som kan ramme lokalsamfunn eller hele landet under ett.

 

Er vi klare for en krise?

I et nytt Agenda-notat om beredskap går vi gjennom viktige trusler som vi står overfor. Mange lokalsamfunn opplever i løpet av et vanlig år naturkriser som tørke, flom og ras, voldshendelser med alvorlig skadde eller drepte, branner eller større forsyningskriser. Samtidig vet vi at det kan skje kriser med enda større konsekvenser. De er mindre sannsynlige, men de kan skje.

Noen av disse hendelsene er ulykker, naturkatastrofer eller på andre vis utilsiktede. De krisescenarioene myndighetene setter opp i sine analyser er i seg selv til å bli mørkredd av. Kvikkleireskred hvor deler av Øvre Bakklandet raser ut i Nidelva, gasslekkasjer i industrien, en atomulykke i nærheten av Norge. Pandemi og medisinmangel stikker seg ut som to eksempler på slike utilsiktede kriser som både er sannsynlige og har store konsekvenser. Det er en påminning om at det er helt på sin plass med bred mediedekning av sykdomsutbrudd som det vi har sett de siste månedene med corona-viruset.

De økonomiske kostnadene kan være svært store, og liv kan gå tapt når de elektroniske nettverkene ikke virker som de skal.

Vi kommer heller ikke unna at mennesker også med viten og vilje skaper utrygghet og kriser, også på et samfunnsnivå. Skoleskytinger og terrorangrep kan både føre til både mange drepte og utrygghet i befolkningen. Cyberangrep kan slå ut nettverk, kommunikasjon og banktjenester. De økonomiske kostnadene kan være svært store, og liv kan gå tapt når de elektroniske nettverkene ikke virker som de skal. Blir elektrisitetsforsyningen rammet, er det åpenbart at konsekvensene kan bli store. Utenlandske statlige aktører har kapasitet til å påføre oss skade i hele spekteret fra etterretning som avdekker hvordan vi jobber med teknologiutvikling, til å i kulissene støtte ikke-statlige terrorgrupper, til fullskala invasjon av Norge.

Enda mer komplisert blir bildet om vi tar høyde for de trendene verden preges av. Videre digitalisering kan gjøre oss mer sårbare. Økende økonomisk ulikhet kan gjøre land i dårligere stand til å løse konflikter. Klimaendringer gjør at naturkriser oppstår oftere, på steder der man tidligere ikke forventet at de kunne skje. Multilaterale samarbeid mellom land er under press. Framvoksende stormakter bidrar til at det geopolitiske bildet er mer uforutsigbart. Høyreekstrem terror vokser, og slike angrep vurderes nå som like sannsynlige som islamistiske angrep.

For sentrum-venstre må trygghet være en verdi som ikke bare peker mot velferdsordninger, men også mot beredskap, med en sterk offentlig sektor med beredskapsressurser til å håndtere kriser. Jeg har hørt en del av disse ressursene bli omtalt som «de hemmelige tjenestene». Det er en humoristisk ment, men dekkende beskrivelse. Hvor mange av oss tenker egentlig i det daglige på om det finnes alternative drikkevannskilder, om Sivilforsvaret har utstyr som er up-to-date eller om brannvesen, politi og ambulansetjeneste øver sammen? De delene av det offentlige som er involvert i beredskapsarbeid er langt flere enn Politiet og Forsvaret.

 

Markedstenkning kan gi sårbarhet

I valgkampen 2013 gjorde Erna Solberg beredskap til en viktig valgkampsak for Høyre, og hun klarte å få den vanskelige jobben med å styrke beredskapen til å høres svært så enkel ut. Det manglet bare en statsminister med handlekraft, var det underliggende budskapet. Imidlertid vet vi nå fra forskningen at de alvorlige samvirkeproblemene som ble påpekt av 22. juli-kommisjonen, ikke er løst.

Om Solbergs handlekraft ikke har vist seg som en avgjørende forskjell fra den rød-grønne-regjeringen, finnes det en politisk forskjell her: hvor stor rolle henholdsvis høyre- og venstresiden mener at bedriftsøkonomisk tenkning skal spille i offentlig sektor. På beredskapsområdet har innslaget av bedriftsøkonomisk tenkning vært økende over tid. Det kan ha alvorlige konsekvenser.

Anbudsprosesser bidrar i seg selv til å bryte opp relasjoner og rutiner som er bygd opp over tid

Innenfor kritisk infrastruktur som vann, strøm og telekommunikasjon har for eksempel forskningen vist at oppsplitting av offentlig virksomhet og fragmentering av ansvar har ført til svekket evne til å håndtere ekstreme situasjoner. Oppdeling av organisasjoner i bestiller- og utfører-enheter med fokus på sine enkeltdeler, med mindre fokus på helheten, gjør at det blir mer uoversiktlig hvem som har ansvaret. Fragmenteringen svekker de uformelle nettverkene som er nødvendig for at beredskapsorganisasjonene skal kunne improvisere i en krisesituasjon. Anbudsprosesser bidrar i seg selv til å bryte opp relasjoner og rutiner som er bygd opp over tid, når det skifter fra en tilbyder til en annen – slik vi har sett illustrert i luftambulansen i Finnmark det siste året.

Oppdeling i bestiller- og utfører-enheter, framfor organisasjoner som tar helhetlig ansvar, gjør også at det blir større avstand mellom de som faktisk utfører det praktiske beredskapsarbeidet og de som leder arbeidet. Det skaper større følt behov for kontrollmekanismer, hvor de som befinner seg i bestillerleddet sender detaljerte mål til de som står for det praktiske beredskapsarbeidet. Den påfølgende rapporteringen tar tid fra arbeidet med faktisk beredskap og gjør at de oppgavene som ikke måles får mindre fokus. Helheten taper. Over tid har antallet detaljerte målkrav på samfunnssikkerhetsområdet økt. Det er rimelig å hevde at større innslag av bedriftsøkonomisk tenkning, med påfølgende fragmentering, er en av årsakene.

Kommunene har fått omfattende nye beredskapsoppgaver uten at det har blitt prioritert ressurser til det.

I det ferske Agenda-notatet om beredskap er disse utfordringene med privatisering og mål- og resultatstyring blant funnene etter intervjuer med forskere, byråkrater på lokalt og sentralt nivå, frivillige, politikere, tillitsvalgte og personer som jobber med beredskap ute i felt til daglig. I tillegg er en tydelig tilbakemelding at den desentraliserte beredskapsevnen på viktige områder har vært prioritert for lavt. Kommunene har fått omfattende nye beredskapsoppgaver uten at det har blitt prioritert ressurser til det. Sivilforsvaret har vært sulteforet over tid, og står nå ute i distrikts-Norge med kritisk mangel på øving og utdatert utstyr. Politiet har blitt sentralisert, med dårligere forebyggingsevne til resultat. Brannfolk er bekymret for fraflytting som gjør det vanskelig å rekruttere deltidsbrannfolk.

Det er all grunn til at beredskap burde være en viktig del av et politisk prosjekt som utgår fra sentrum-venstre. Det handler om trygghet, en viktig sentrum-venstre-grunnstein, og det finnes en politisk retning for beredskapen som har distinkte forskjeller fra, og er bedre enn, det som kommer fra høyre. Troen på markedet kan nemlig stå i veien for tryggheten.