Trumps framtid

Denne helgen skal Trump ha sin første offentlige opptreden som opposisjonspolitiker, på the Conservative Political Action Conference. CPAC er i praksis årsmøtet til republikanerne og setter tonen for partiets retning. Den avsluttes vanligvis med en uformell avstemming over hvem som bør være partiets presidentkandidat. Det blir ekstra spennende i år: det er en avstemming Trump gjerne vil vinne.

Mottoet for dette årets konferanse er «America Uncanceled», et motsvar til venstresidens wokeness og cancel culture.

Forut for konferansen er frontene klare. På den ene siden har vi Mitch McConnell, den republikanske lederen i Senatet. Etter angrepet på Kongressen, hintet McConnell om at han kunne tenke seg å stemme for å dømme Trump i den påfølgende riksrettssaken. Det gjorde han ikke. Som flere andre republikanske senatorer, slapp han unna Trump-grasrotas vrede ved å bruke et noe tvilsomt argument om at grunnloven ikke tillater riksrett mot en avgått president. Men McConnell la likevel det moralske ansvaret for angrepet på Trump, og det er åpenbart at han mener republikanerne bør legge Trump-æraen bak seg.

Det falt ikke i god jord på den andre siden av partiet, hos Trumplojalistene. De har tyngdepunkt i Representantenes Hus. Da Liz Cheney, den republikanske fraksjonslederen der, stemte for å sette Trump under riksrett, førte det til at hun nesten mistet lederposisjonen sin, partiet i hjemstaten hennes, Wyoming, ba henne gå av, og hun kommer garantert til å bli utfordret av Trumperne når hun stiller til gjenvalg.

Det er sannsynligvis slik Trumps makt kommer til å utspille seg framover: ved å støtte kandidater som er lojale mot ham og undergrave dem som ikke er det. Slik skal partiet renskes for de som ikke er villige til å si at Biden stjal valget gjennom fusk. Mottoet som skulle sikre Trump fire nye, år til tross for at han tapte valget, var «Stop the Steal». Jeg vedder på at mottoet i 2024 kommer til å bli: «Take It Back».

Fienden blir ikke bare demokratene som «stjal» valget, men også republikanere som ikke er villig til å ofre virkeligheten for makt

Da er fienden ikke bare demokratene som «stjal» valget, men også republikanere som ikke er villig til å ofre virkeligheten for makt. Og Trump har overtaket: Mitch McConnell ble ikke invitert til å tale på CPAC.

Mottoet for dette årets konferanse er «America Uncanceled», et motsvar til venstresidens wokeness og cancel culture. Det er ironisk nok, siden Trump forsøker å kansellere de som er uenige med ham. Men mottoet refererer til et tema der Trumps står sterkt: ønsket om å beskytte amerikanerne mot tankekontrollen fra venstre. Det resonnerer ikke bare på grasrota, men også blant intellektuelle republikanerne og sentrumsorienterte demokrater.

I dette arbeidet får republikanerne den ene gavepakken etter den andre. I «1984», skrev George Orwells protagonist Winston: «Freedom is the freedom to say that two plus two make four. If that is granted, all else follows.» Orwell brukte et eksempel som var så banalt at ingen lesere skulle kunne tenke at noe motsatt var mulig. Men nå diskuterer den akademiske venstresiden i i USA faktisk om ikke 2+2=4 egentlig er et uttrykk for hvit herskerideologi.

Winstons jobb i 1984 er å redigere historiske dokumenter slik at partiets versjon av sannheten alltid kan underbygges. I et kapittel endrer han historiske dokumenter som referer til sjokolade, fordi Partiet må kutte i rasjonene og da må historien endres slik at Partiet alltid har sagt at rasjonene skulle kuttes. I virkelighetens USA i 2021, har Condé Nast, som gir ut en rekke livsstil- og mattidsskrifter, satt i gang et «Archive Repair Project» som skal ta for seg «55 years’ worth of recipes from a variety of Condé Nast magazines in search of objectionable titles, ingredient lists and stories told through a white American lens.» Sjokoladehistorien skal «repareres», altså.

I dette arbeidet får republikanerne den ene gavepakken etter den andre

Denne kulturen flyter inn i praktisk politikk. Demokratene forsøker å forby diskriminering på basis av kjønnsidentitet. Det kan fungere i Norge, men jeg tviler på at gjennomsnittsvelgeren i USA er klar for det. Etter katastrofen i forrige uke, hvor kaldt vær førte til 4,5 millioner hus uten strøm og 15 millioner mennesker uten rent vann i Texas, er det klimaendringer og markedsmanipulasjon som skal etterforskes av energidirektoratet, for det passer inn i demokratisk ideologi. Det helt grunnleggende problemet, at Texas ikke har infrastruktur med ekstra kapasitet fordi de har valgt et isolert, privatisert strømnettverk med billigst mulig strøm som mål, hvor det ikke fins incentiver for å være forberedt på kaldt vær får lite oppmerksomhet.

Dette er bakgrunnen for Trumps debut som opposisjonspolitiker. Alle er spente på hva han kommer til å si. For de republikanske strategene er spørsmålet: kommer han til å legge frem en visjon og en praktisk linje som kan vinne valg igjen?

Vil Trump legge frem en visjon og en praktisk linje som kan vinne valg igjen?

Det kan virke håpløst å være velger i USA. På høyresiden har vi en personkult basert på en løgn at valget ble «stjålet». På venstresiden har vi for alle praktiske formål en religion rundt de woke. Men amerikanske velgere er vant til å stemme på et parti de er uenige med. Når man har et topartisystem, er det vanskelig å finne et parti man stort sett er enig med. Det blir om å gjøre å finne det partiet man er minst uenig med.

Det er også vanlig at ytterkantene er mer engasjert, og derfor har mer innflytelse i nominasjonsprosessen forut for valg enn vi er vant til i Norge. Det var bare 9% av amerikanerne som bestemte at valget i 2016 skulle stå mellom Trump og Clinton. Det blir som om Carl I Hagen skulle blitt den norske høyresidens statsministerkandidat i 1989. I flerpartisystemet i Norge ble FrP integrert i den politiske mainstream over flere år. Men i topartisystemet i USA, kan en midlertidig popularitetsbølge føre til at en ekstremist blir en av to kandidater til presidentjobben.

Det kan virke håpløst å være velger i USA

Det er derfor ikke vanskelig for amerikanerne å slå seg til ro med partier som ser litt ekstreme ut. Men akkurat nå spiller ytterfløyene en større rolle enn til vanlig. Trump vant nesten presidentvalget, og kontrollen om Senatet be avgjort med mindre enn ett prosentpoeng i Georgia. Når valgene er så likt delt mellom demokrater og republikanere, har ingen side råd til å fornærme sine egne ekstremister. Republikanere er avhengige av konspirasjonsteoretikere, Demokratene av de mer ytterliggående Black Lives Matter og social justice-aktivistene.

Spørsmålet er om partiene kan stjele sentrumsvelgere fra hverandre. For å gjøre det, må partiene bevare takhøyden. Det betyr at både velgere i sentrum og på ytterfløyene må føle at nominasjonsprosessene i partiene gir alle en mulighet. Hvis det har vært en rettferdig prosess innad i partiet, kan begge partier forvente at velgerne støtter opp om den som utpekes som partiets kandidat. Men Trump er i ferd med å gjøre det motsatte: sparke ut de som ikke er enige med ham. Det er det som gjør hans politiske eksperiment denne helgen så interessant.

Vi spør oss ofte om Trumpfraksjonens autoritære sympatier vil skyve sentrumsorienterte republikanere over til Demokratene. Med det er like viktig å spørre om sentrumsorienterte demokrater, som nok kunne akseptere en venstrevriding av politikken under Biden, men som har fått nok av ytre venstre, vil bli skjøvet over til Republikanerne. Det er lett å skjønne hvorfor republikanere vil flykte til demokratene, gitt Trumps fremtoning og mangel på både kompetanse og demokratisk gangsyn.

Republikanere er avhengige av konspirasjonsteoretikere, Demokratene av de mer ytterliggående Black Lives Matter og social justice-aktivistene

Men ytterst på venstresiden hos Demokratene, ser vi en protest mot det som vi ellers kjenner som «den vestlige sivilisasjonen», og det tas til orde for å omskrive både historie og nåtid basert på et rasehierarki. Det kan absolutt støte bort moderate velgere. Hvilken netto retning velgerstrømmen kan gå, kommer an på hvem som setter opp og hvem som river ned barrierene som stopper folk fra å skifte parti.

For mange demokrater er Trump den største massemorderen i amerikansk historie. Hadde han ikke gjort koronafornekting til politikk, ville titusenvis av liv vært spart. Men for mange republikanere er abort drap av ufødte barn. For slike velgere, er ikke partibytte aktuelt.

Da står vi igjen med «vanlig» politikk: Hvem kan lose USA gjennom tiden etter korona?

For demokrater er den autoritære fløyen av Trumprepublikanere skremmende. Republikanerne ser ut til å være mer opptatte av å beholde makt enn å fremme demokrati. For republikanere er illiberalismen på venstresiden hos demokratene like skremmende. Siden ytterfløyene i begge partier har autoritære tendenser, kan sentrumsvelgere føle at de har mer til felles med moderate i det andre partiet, enn ekstremistene i eget parti. Disse kan være åpne for å skifte side.

Og da står vi igjen med «vanlig» politikk. Er det republikanere eller demokrater som vil klare å lose USA gjennom tiden etter korona? Den amerikanske staten brukte enorme mengder penger under depresjonen på 30-talet, under andre verdenskrig, under den kalde krigen, under finanskrisen og nå under koronakrisen.

Forskjellen på krisetpakkene i dette og forrige århundre, er at den jevne arbeider nå ikke ser resultater.

Forskjellen på krisetpakkene i dette og forrige århundre, er at den jevne arbeider nå ikke ser resultater. De synlige effektene av koronapakkene, er en boble i aksje- og boligmarket som følge av lave renter, og noen få direkte overføringer til individer, som stort sett har gått til sparing.

I motsetning til på trettitallet, har ikke den amerikanske staten bygd opp spesifikke institusjoner til å bruke koronamidlene til samfunnsbygging. Og den amerikanske arbeideren har ikke sikkerhetsnettverket fra syttitallet, da pensjonsplaner med garanterte utbetalinger var del av en stabil jobb. Dagens konglomerater tilbyr ikke sikkerhet, heller det motsatte: Amazon, erkeeksempelet på nåtidens integrerte gigantselskap, slåss med nebb og klør mot fagorganisering. Da blir spørsmålet, hvilket parti er den beste allierte i et Amerika hvor et liv i middelklassen er en kamp med every man for himself.

Hvilket parti er den beste allierte i et Amerika hvor et liv i middelklassen er en kamp med every man for himself?

Donald Trump er den mest populære politikeren i det republikanske partiet, med god margin. Halvparten av republikanske velgere ville stemt på han dersom det var primærvalg i dag. Riksrettssaken forandret ikke meningen deres. En forklaring på det, er at demokratene gjorde en strategisk blunder første gang de stilte Trump for riksrett. Den saken var for komplisert for seerne å følge med på, og skapte et inntrykk av at demokratene ville gjøre hva som helst for å bli kvitt Trump. Dermed startet riksrettssak nummer to i motbakke. Mindre enn en tredjedel av republikanerne klandrer Trump for opptøyene han var anklaget for å forårsake.

Et av Trumps mest berømte utsagn, er at han kunne skyte noen på 5th Avenue uten konsekvenser. Nå skal Trump stilles for domstolene for en rekke forhold, fra skatteunndragelse via ærekrenkelser til valgmanipulering og feil bruk av valgkampmidler. Jeg tviler på at utfallet kommer til å ha noen betydning for lojaliteten til velgerne hans. Det ligger mer i Trumps utsagn enn bare skryt: få forstår velgerne så godt som ham. Mange av dem er fremdeles klare for en autoritær president.

Donald Trump er den mest populære politikeren i det republikanske partiet, med god margin

Det er to ideer som kan redde politikken i USA. I 1949, i en tid hvor autoritære tendenser var påtakelige, og i samme tradisjon som 1984, skrev Arthur Schlesinger boken The Vital Center. Den handlet om hvordan USA trengte en politikk som stod solid innenfor den demokratiske tradisjonen, i en stadig dialog mellom høyre og venstre. Slik ville USA bli verdens sentrum for det liberale demokratiet: motsetningen til Sovjetunionens totalitære diktatur. Nøkkelen var å sette demokratiet øverst, ikke partipolitiske dogma.

Den andre ideen dukker regelmessig opp i amerikansk politikk: Det finnes en «Silent Majority» av fornuftige folk som ikke roper høyt, men som må telles med. Nixon refererte til den for å motvirke den voksende motstanden mot Vietnamkrigen, og han hadde rett. To tredjedeler av amerikanerne støttet hans Vietnampolitikk, selv om det var krigsmotstanderne som fikk mest oppmerksomhet.

Dersom vi har en silent majority som vil at USA skal forbli the vital center, vil kanskje amerikansk politikk stabilisere seg. Men uansett hvor Trump fører republikanerne denne helgen, er skaden skjedd for USAs stilling som det ledende liberale demokratiet. Amerika under Trump mistet betydelig anseelse blant europeerne, og det ser ikke ut til at valget av Biden kommer til å rette det opp.

Det kan hende de realpolitiske utfordringene med å bygge opp et felles forsvar bringer Europa tilbake til USA av ren nødvendighet. Men tilliten til USA som partner basert på en felles verdiforståelse, forvitrer. I USA begynner neste sesong av The Trump Show denne helgen. Men verden er i ferd med å skifte kanal.