Trumps «frykt og avsky» for Europa

NEW YORK: Ifølge Trump-administrasjonens nasjonale sikkerhetsstrategi, som ble publisert i november i fjor, står den europeiske sivilisasjonen i fare for å bli «utslettet».

Det var en merkelig påstand å komme med i et offisielt strategidokument. Enda merkeligere var det overordnede argumentet om at Europa, ikke Kina eller Russland, er det største problemet for USA i dag.

I deres øyne var Vesten svakt, dekadent, overfladisk, materialistisk og svekket som følge av «rasemessig kaos».

Europeerne begår tilsynelatende samfunnsmessig selvmord ved å slippe inn innvandrere. Visse NATO-medlemmer er dømt til å ende opp som land der over halvparten av befolkningen er av ikke-europeisk opprinnelse, varles det om i dette dokumentet.

Trump er ikke bare bekymret for det han mener skjer i Europa. Han har tidligere advart om at innvandrere «forgifter vårt lands blod» i USA.

Verken frykten for at den vestlige sivilisasjonen snart kan gå tapt eller bekymringen for «vårt lands blod», er noe nytt. Tyske reaksjonære nasjonalister på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var besatt av disse tankene.

Det som skjer nå, er en besynderlig reversering av roller.

I deres øyne var Vesten svakt, dekadent, overfladisk, materialistisk og svekket som følge av «rasemessig kaos». Det «livskraftige» tyske folket, derimot, var rotfestet i «blod og jord» (Blut und Boden) og var villig til å ofre materiell velstand – og til og med villig til å dø – for sitt fedreland.

Denne åndelige kraften kunne, ifølge denne tenkningen, redde Europa fra sivilisasjonens undergang ved å rense kontinentet for de skadelige ideene knyttet til fransk republikanisme, samt britisk liberalisme og kommersialisme. De så på Tyskland som en nasjon av krigere i konflikt med nasjoner av kjøpmenn.

Disse radikale tyske nasjonalistene så på USA som den verste synderen i Vesten: et land hvor liberalisme, overfladisk materialisme, kommersialisme, ønsket om komfort og – framfor alt – «rasemessig kaos» hersket. De mente at jøder og andre «underlegne» og «uønskede» raser kunne kjøpe seg amerikansk statsborgerskap for en neve dollar.

Det som skjer nå, er en besynderlig reversering av roller. Dagens amerikanske makthavere definerer seg selv i opposisjon til Europas liberalisme, relative åpenhet overfor innvandrere, rettsstatlige prinsipper og manglende krigerånd.

I likhet med tyske nasjonalister som på begynnelsen av 1900-tallet betraktet Russland (senere Sovjetunionen) som en nyttig alliert mot mer liberale europeiske land, ser Trump-administrasjonen på Russland og Ungarn som venner forent mot en felles fiende.

MAGAs anti-europeiske holdninger er også en populistisk reaksjon på den utdannede amerikanske elitens forkjærlighet for europeisk smak og europeisk finkultur

Det er flere grunner til dette rollebyttet. Selv om USA symboliserte alt det som tyske og andre europeiske sjåvinister hatet på begynnelsen av 1900-tallet, fantes det også lignende strømninger i USA: innvandrerfiendtlig, antisemittisk nasjonalisme som setter egne «ekte» innbyggere først (såkalt «nativisme»).

Flygeren Charles Lindbergh gikk inn for en isolasjonistisk og rasistisk «America First»-agenda på 1930-tallet, i likhet med den reaksjonære radiopresten Father Charles E. Coughlin og flere republikanske politikere. Men New Deal-politikken til USAs president Franklin D. Roosevelt og grusomhetene til Hitlers tredje rike førte til at slike ideer ikke lenger ble sett på som akseptable.

Trumps MAGA-bevegelse (Make America Great Again) har imidlertid gjort denne en gang så diskrediterte ideologien til et dogme i Det republikanske partiet. Det er derfor Trump føler seg langt mer komfortabel med Russlands president Vladimir Putin enn med demokratiske europeiske ledere som Tysklands forbundskansler Friedrich Merz og Frankrikes president Emmanuel Macron. Han beundrer Putins utøvelse av rå, ubegrenset makt og deler hans ideologiske motstand mot liberale ideer.

Loven, ikke etnisitet, er det bærende prinsippet.

MAGAs anti-europeiske holdninger er også en populistisk reaksjon på den utdannede amerikanske elitens forkjærlighet for europeisk smak og europeisk finkultur. Dette blir, ikke alltid uten grunn, sett på som et uttrykk for snobberi – at man ser ned på «vanlige amerikanere» som, i likhet med den nåværende presidenten, foretrekker hamburger framfor fransk paté.

Men det er en eldre, mer dyptgående grunn til at Europa er spesielt forhatt, ikke bare av MAGA-tilhengere, men også av Trumps europeiske beundrere på den ytre høyresiden. Tyske «nativister», så vel som likesinnede nasjonalister i andre land, pleide å assosiere fransk-britisk-amerikansk liberalisme med romersk imperialisme, som ble sett på som et forsøk på å påtvinge ulike europeiske stammer felles regler. I slike overnasjonale imperier var idealet en form for universalisme, hvor mennesker blir definert ut fra statsborgerskap, ikke blod.

Den europeiske unionen er på mange måter den naturlige arvtakeren til det romerske imperiet. Det samme var Pax Americana – den «regelbaserte internasjonale orden» der USA sto som hovedarkitekt og garantist og som var basert på verdier som ble ansett som universelle av mange amerikanere. Men det uformelle amerikanske imperiet støttes opp av overveldende militær makt, mens EU, under beskyttelse av amerikanske krigere, er en union av handelsmenn.

Dette er grunnen til at høyreorienterte politikere som Geert Wilders i Nederland og Nigel Farage i Storbritannia hater EU.

Eksistensberettigelsen til det europeiske fellesskapet, som ble utviklet etter andre verdenskrig, har vært å forhindre en ny krig ved å erstatte nasjonalistisk lidenskap med kommersielle interesser. EU er kanskje mer enn noe annet et regelbasert fellesskap. Loven, ikke etnisitet, er det bærende prinsippet.

Dette er grunnen til at høyreorienterte politikere som Geert Wilders i Nederland og Nigel Farage i Storbritannia hater EU. Mens Trump gjør sitt beste for å undergrave rettsstaten i sitt eget land, tar hans utenrikspolitikk sikte på å framdyrke «patrioter» – det vil si ytre høyre – for å gjøre det samme i Europa, etter sigende for å stoppe Europas «sivilisatoriske forfall».

Som et resultat av dette står det liberale Europa overfor et paradoks. For å beskytte et fellesskap av nasjonalstater tuftet på rettsstatens prinsipper og et felles handelsregime, må EU være i stand til å forsvare seg mot forsøk utenfra på å ødelegge unionen. Dette betyr at et fellesskap av handelsmenn må tilegne seg noe av den krigerske ånden som dette felleskapet ble utformet for å kvitte seg med etter andre verdenskrig.

Oversatt av Marius Gustavson

Copyright: Project Syndicate, 2026.
www.project-syndicate.org