Det er amerikanere som vil betale prisen, og den vil være langt høyere enn vi fullt ut kan forestille oss.
BOSTON: Under president Donald Trump har amerikansk utenrikspolitikk nådd et nytt lavmål. Trump-administrasjonens krig mot Iran, som kom like etter bortføringen av Venezuelas diktator, Nicolás Maduro, vil påføre USA betydelig skade og endre hvordan resten av verden oppfatter amerikansk makt.
Dette er selvfølgelig ikke første gang USA har gjennomført en skjebnesvanger og dårlig planlagt intervensjon i utlandet. En av de mest betydningsfulle intervensjonene, sett i lys av dagens situasjon, fant sted i 1953 da CIA sørget for at Irans folkevalgte statsminister, Muhammad Mosaddeq, ble styrtet, etter at han hadde nasjonalisert landets britisk-eide oljeindustri.
Det burde ha vært åpenbart at det iranske regimet ikke ville kollapse umiddelbart.
Selv om det vil være å gå for langt å si at Mosaddeqs avsettelse forårsaket den iranske revolusjonen i 1979, er det liten tvil om at CIAs skamløse intervensjon formet hvordan mange iranere oppfattet det autoritære monarkiet som USA innsatte i hans sted.
Det er grunnen til at så mange deler av den iranske befolkningen – inkludert kommunister, konservative og liberale – i utgangspunktet var positive til at sjahen ble styrtet. Tragisk nok var ayatollah Ruhollah Khomeini alt annet enn en samlende leder. Han vendte seg raskt mot sine tidligere allierte og etablerte et svært undertrykkende teokratisk regime, som fortsatt sitter ved makten i dag.
Lærdommen er at amerikanske intervensjoner ofte har mange uforutsette konsekvenser. Ikke bare skaper de langvarig bitterhet og sinne. De svekker også den «myke makten» (overbevisningsevnen og tiltrekningskraften) som USA historisk har brukt for å holde sitt globale nettverk av alliansepartnere sammen og overbevise andre om at det amerikanske hegemoniet er fordelaktig for dem og bidrar til internasjonal stabilitet og forutsigbarhet.
Dette er viktig, fordi de fleste naturlig nok vil protestere når hegemonen oppfører seg som en bølle. Hyppige, unødvendige demonstrasjoner av hard makt har en tendens til å undergrave den myke makten, spesielt når en intervensjon mangler en logisk begrunnelse. Under den kalde krigen hadde USA i det minste et overordnet mål om å stanse spredningen av kommunismen, som var en reell trussel.
Det mest bemerkelsesverdige ved denne krigen er hvor dårlig planlagt den har vært.
Enda verre for et lands myke makt er en dårlig planlagt militærkampanje som viser fullstendig forakt for livene til de som blir berørt. Det er dette vi nå er vitne til i Midtøsten. En konsekvens av Trumps impulsive krig er at USAs myke makt med stor sannsynlighet vil nå et historisk lavmål.
Ingen i Trump-administrasjonen bryr seg om å forsøke å gjenoppbygge det som er gått tapt. Langt fra å verdsette myk makt, anser den sittende administrasjonen trusler og bilaterale avtaler som en erstatning for arbeidet med å vinne «hjerter og sinn» blant ledere og folk i andre land.
Det iranske regimet har utvilsomt vært usedvanlig brutalt og undertrykkende. De fleste iranere har liten sympati for den nye øverste lederen, Mojtaba Khamenei (sønnen til den forrige øverste lederen), eller for Den islamske revolusjonsgarden. Men det betyr ikke at regimet vil kollapse – og enda mindre at amerikansk intervensjon vil bringe fred og stabilitet til regionen.
Den økende uroen i de globale markedene gjenspeiler dette.
Det mest bemerkelsesverdige ved denne krigen er hvor dårlig planlagt den har vært – selv sammenlignet med noen av CIAs mest katastrofale intervensjoner under den kalde krigen. De amerikanske og israelske militærstyrkene har pekt seg ut mange mål og de har truffet mange av dem med sine presisjonsbomber, men uten noen tydelig exit-strategi.
Det burde ha vært åpenbart at det iranske regimet ikke ville kollapse umiddelbart, selv om den øverste ledelsen ble fjernet. Og det var svært sannsynlig – og forutsigbart – at Iran gjennom sin gjengjeldelse ville ha som mål å destabilisere regionen og presse opp oljeprisene. Man har alltid visst at Hormuzstredet er regimets trumfkort.
Likevel ser det ut til at Trump-administrasjonen har sett bort fra disse vurderingene, i det minste ut fra det vi har fått høre fra høytstående personer i den amerikanske administrasjonen.
Trump vil trolig helle bensin på bålet ved å forsøke å polarisere republikanere og demokrater ytterligere.
Som følge av dette kan iranske myndigheter ha kommet til å tro at de sitter med de beste kortene. De vet at amerikanerne ikke ønsker en langvarig krig, og de er forberedt på å komme seg gjennom den nåværende blokaden og undertrykke befolkningen så lenge det måtte være nødvendig for å sikre Den islamske republikkens overlevelse.
Den økende uroen i de globale markedene gjenspeiler dette.
Økonomien virket allerede skjør før krigen startet. Et tegn på dette er alt snakket om en AI-boble som kan komme til å sprekke. Økt global usikkerhet, ikke minst som følge av uroen i energimarkedet, kan tilsi enda større økonomiske utfordringer i tiden fremover.
Den kraftige økningen i oljeprisene vil dempe investeringene og føre til lavere økonomisk vekst, samtidig som prisveksten vil tilta. Høyere arbeidsledighet og høyere inflasjon vil skape store problemer for sittende regjeringer, også i Europa, der regjeringspartiene i mange land blir utfordret av høyrepopulistiske outsidere (selv om de fleste europeiske ledere er imot krigen og blankt har avvist Trumps oppfordring om å sende krigsskip for å hjelpe USA med å gjenåpne Hormuzstredet).
Trusselen mot demokratiet, den sosiale stabiliteten og økonomiens bærekraft er nå større enn noen gang i manns minne.
Når det gjelder utviklingen i USA, er det nærliggende å tro at Trump vil måtte betale en høy politisk pris i mellomvalget i november for krigen han har startet. Men Trump er angivelig en «anti-elite»-leder, og dersom hans mest hardnakkede tilhengere legger skylden på «eliten» snarere enn på ham for en forverret økonomi, kan det føre til ytterligere polarisering og svekkelse av landets institusjoner.
Trump vil trolig helle bensin på bålet ved å forsøke å polarisere republikanere og demokrater ytterligere – og kanskje ved å sette i verk enda mer oppildnende innenrikspolitiske tiltak. Amerikanske institusjoner har allerede blitt svekket, og mange av normene og kontrollmekanismene som skal begrense presidentmakten, har sluttet å fungere. Dette gagner Trumps agenda, og han vil gripe enhver anledning til å svekke institusjonene ytterligere.
Det gjenstår å se hvor mye mer skade som vil påføres det amerikanske demokratiet og USAs myke makt som følge av denne lite gjennomtenkte utenlandske intervensjonen. Men én ting virker sannsynlig: Det er amerikanere som vil betale prisen, og den vil være langt høyere enn vi fullt ut kan forestille oss.
Trusselen mot demokratiet, den sosiale stabiliteten og økonomiens bærekraft er nå større enn noen gang i manns minne.
Oversatt av Marius Gustavson
Copyright: Project Syndicate, 2026.
www.project-syndicate.org
Kommentarer