Trumps krig mot kunnskap

NEW YORK – USAs visepresident J.D. Vance kunne ikke ha uttrykt seg tydeligere da han i en tale i 2021 rettet skytset mot amerikanske universiteter og siterte tidligere president Richard Nixon da han sa: «professorene er fienden». Til tross for at Vance er utdannet ved Yale Law School, har han vært en ivrig fotsoldat i president Donald Trumps krig mot landets eliteuniversiteter. Denne krigen går blant annet ut på at Trump-administrasjonen fratar disse universitetene forskningsmidler, nekter dem å ta imot utenlandske studenter og forsøker å blande seg inn i universitetenes undervisning.

For å gjøre USA storslagent igjen («Make America Great Again») går nå Trump aktivt inn for å ødelegge noen av de institusjonene som gjorde USA storslagent i utgangspunktet. Men hva er motivasjonen for dette vanvittige angrepet på disse institusjonene? Dette dreier seg om institusjoner som bidrar til viktige medisinske og teknologiske gjennombrudd – i tillegg til at de har mange andre samfunnsnyttige funksjoner.

Det uttalte målet om å utrydde antisemittisme på eliteuniversitetene er ikke noe annet enn en unnskyldning for å angripe venstreorienterte og liberale akademikere.

Anklagen om at Harvard og andre eliteuniversiteter er arnesteder for antisemittisme, er ganske drøyt når den kommer fra en president som tidligere har uttalt at det var «noen veldig fine folk» blant fakkelbærende nynazister som ropte: «Jødene skal ikke erstatte oss». MAGA-definisjonen av antisemittisme ser ut til kun å gjelde kritikere av den sittende israelske regjeringen. Dermed må motstandere av Benjamin Netanyahu, eller antisionister, være antisemitter – ifølge MAGA.

Det finnes utvilsomt noen faktiske antisemitter blant pro-palestinske studentdemonstranter – og kanskje også blant deres lærere – men det er neppe en grunn til å knuse høyere utdanning. Det uttalte målet om å utrydde antisemittisme på eliteuniversitetene er ikke noe annet enn en unnskyldning for å angripe venstreorienterte og liberale akademikere, hvorav mange tilfeldigvis er jøder. Og hvis det amerikanske universitetssystemet bryter sammen under presset, vil jødene mest sannsynlig få skylden.

Hat mot intellektuelle, og særlig mot forskere, har alltid vært et kjennetegn ved radikal populisme. På 1930-tallet hevdet Adolf Hitler at tyskerne «lider av overutdanning. Bare kunnskap er verdsatt. Besserwisserne er fiender av handling.»

Nazistene assosierte vitenskapen med jødiske «kosmopolitter», fordi den overskrider nasjonale og kulturelle forskjeller. I stedet foretrakk de å se på forskning gjennom rasens reduksjonistiske briller. Som den pro-nazistiske tyske fysikeren Johannes Stark skrev i 1934: «de ledende vitenskapelige stillingene i den nasjonalsosialistiske staten skal ikke besettes av elementer som er fremmede for det tyske folket [Volk], men kun av nasjonalt bevisste tyske menn».

Personlig middelmådighet er ikke den eneste grunnen til at Trump, Vance og noen av deres ivrigste støttespillere avskyr mennesker med høy utdanning.

MAGA-verdenens avsky for mangfold og inkluderingsprogrammer skyldes noe av denne typen tenkning. Det samme gjelder målet om å rense universitetene for «antiamerikanske» elementer. Den fiendtlige innstillingen til utenlandske studenter, som tilfører svært mye til høyere utdanning i USA, noe som gir enorme økonomiske og kulturelle fordeler, er ikke bare fremmedfiendtlig, men også svært skadelig for USAs myke makt («soft power»).

Men det kan hende at klasseforakt har mer å gjøre med dette enn rasefordommer, selv om rase og klasse, særlig i USA, ofte overlapper hverandre. Det amerikanske samfunnet, i likhet med andre vestlige samfunn, har blitt stadig mer meritokratisk i løpet av det siste århundret. Høy sosial status er mindre avhengig av familiebakgrunn – eller til og med økonomisk velstand – enn av høyere utdanning.

Å være høyt utdannet handler imidlertid ikke bare om å oppnå en akademisk grad. Det krever også at man er kultivert. Og det krever leselyst og kunnskapstørst (og at man gjerne tar til seg kunnskap på mer enn ett språk). Trump er svært rik og har en bachelorgrad fra den prestisjetunge Wharton School ved University of Pennsylvania. Men han er ikke kjent for å være belest eller spesielt kunnskapsrik – bortsett fra kanskje når det gjelder forhandlinger i næringslivet. Og selv ryktet om å være en fabelaktig «deal-maker» har blitt skadet av hans mange virksomheter som på spektakulært vis har havarert.

MAGAs angrep på høyere utdanning minner meg om en historie fortalt av den avdøde belgiske sinologen og essayisten Simon Leys. En dag satt han på en helt vanlig australsk kafé og lot seg ikke forstyrre av det høylytte bråket fra radioen. Ingen så ut til å lytte heller. Så, plutselig, av en eller annen grunn, begynte en nydelig klarinettsonate av Mozart å bli spilt på radioen. Dette ble lagt merke til i lokalet. En mann gikk bestemt bort og byttet stasjon. Leys konkluderte med at ukultiverte mennesker faktisk kan gjenkjenne skjønnhet så altfor godt og at det er derfor de må stenge den ute. Som han skrev: «På alle områder preget av menneskets skapertrang er gudbenådet talent en utålelig fornærmelse mot middelmådigheten.»

Å være «progressiv» har ikke bare vært et tegn på intellektuell overlegenhet, men også på moralsk rettskaffenhet.

Men det er en annen side ved dette angrepet, som Leys, med all sin forfinede smak og lærdom, ikke fanger opp. Personlig middelmådighet er ikke den eneste grunnen til at Trump, Vance og noen av deres ivrigste støttespillere avskyr mennesker med høy utdanning. Igjen er det et spørsmål om klasse. Akademiske grader – eller til og med god musikksmak – er ikke nok til å oppnå høy sosial status. I de senere årene har det også vært forventet en viss grad av konformitet i synet på rase, seksualitet og kjønn. Å være «progressiv» har ikke bare vært et tegn på intellektuell overlegenhet, men også på moralsk rettskaffenhet.

Resultatet er at selv noen av de beste universitetene har blitt preget av intoleranse, noe som er i strid med den akademiske friheten. Med politikk utformet som en form for teologi, bidrar troen til å skille de innvidde fra de vantro. Man kan til en viss grad skjønne at konservative – og til og med MAGA-tilhengere – kan føle seg støtt av den moralske selvgodheten til utdannede urbane eliter som anser seg selv for å være bedre mennesker enn Hillary Clintons «deplorables», de våpenelskende kristne og de ubehøvlede forretningsmennene som aldri har lest en god bok.

I denne forstand, og bare i denne forstand, kan de amerikanske universitetene ha nytte av Trumps krig mot dem. Om ikke annet så ut fra ren selvoppholdelse, fordi de vil bli nødt til å kvitte seg med noe av moralismen som har gjennomsyret universitetskulturen, og igjen konsentrere seg om sin grunnleggende oppgave: å finne frem til ny kunnskap og formidle den. Uten denne kunnskapen vil vi alle være langt dårligere stilt.

Oversatt av Marius Gustavson. 

Copyright: Project Syndicate, 2025.