Trumps ord kan bety krig

Selv for noen av Donald Trumps republikanske støttespillere i Senatet var det ikke tvilsomt at USAs president presset en sårbar alliert for å få hjelp til å bli gjenvalgt i november ved å sverte en politisk rival. Så klart vil de unngå å bruke ordet utpressing. Men, som Lamar Alexander, senator fra Tennessee, uttrykte det i en nøye uttenkt uttalelse: «Det var upassende for presidenten å be om utenlandsk leder om å etterforske en politisk motstander og [holde tilbake] amerikansk støtte for å oppfordre til den etterforskningen».

Likevel: Det republikanske flertallet i Senatet valgte å frikjenne Trump. Budskapet de sender ut, advarte demokraten Hakeem Jeffries, er at den nasjonale sikkerheten er til salgs.

Trumps frikjennelse vil svekke den tilliten folk måtte ha igjen til hvordan amerikansk utenrikspolitikk føres, men den vil ikke endre folks oppfatning av presidenten. Han står fortsatt høyt i kurs blant autokrater og høyreorienterte populister. Blant liberale, for ikke å snakke om «progressive», vil navnet hans forbli synonymt med gjørme.

Som ihuga (innimellom) fiende av deres fiender, er Trump deres venn – eller det tror de i hvert fall.

Men ikke overalt. Jeg kom nettopp tilbake fra Hongkong og Taiwan, kanskje de siste stedene på kloden hvor folk jubler entusiastisk om de ser et amerikansk flagg i en demonstrasjon for demokrati. Demonstrantenes felles fiende er Kinas diktatur og dets lokale støttespillere, som i første rekke er konservative med sterke næringsinteresser, den type folk som kunne ha funnet på å stemme Trump i USA.

Entusiasmen overfor USA stikker dypere enn å juble for flagget. Jeg hørte liberale demokrater begge steder uttrykke støtte til Trump. Årsaken er åpenbar. Som ihuga (innimellom) fiende av deres fiender, er Trump deres venn – eller det tror de i hvert fall. Politikken presidenten i Taiwan fører, har nesten ingenting til felles med Trumps republikanske parti. President Tsai Ing-wen er for eksempel en uttalt støttespiller av rettighetene til homofile og andre minoriteter. Likevel brøt Trump med sedvanen da han ringte henne i 2016 – den første direkte kontakten mellom presidentene i Taiwan og USA siden 1979. Tsai ble begeistret over anerkjennelsen, og gratulerte Trump med valgseieren.

Taiwan, eller Republikken Kina, som landet offisielt heter, var lenge en favoritt blant antikommunistene i Det republikanske partiet. Men, som en del av avtalen i 1972 der diplomatiske forbindelser ble opprettet med Folkerepublikken Kina, anerkjente president Nixon Taiwan som en del av Kina. Da den amerikanske ambassaden i Taipei flyttet til Beijing i 1979, var demokratiet i ferd med å etableres i Taiwan. Nå er Taiwan en gjennomført demokratisk republikk. «Gjenforening» med Kina vil bety demokratiets død.

De viftet med bannere der de takket ham for å «frigjøre Hongkong».

Da folk i Hongkong i fjor demonstrerte mot Kina forsøk på å innskrenke ytringsfriheten, innføre «patriotisk utdannelse» i Hongkongs skoler og begrense stemmeretten, fikk de ikke støtte fra Trump. Isteden lovpriste han Kinas president Xi for å ha oppført seg «veldig, veldig ansvarlig».

Men da USA vedtok lover som truet med sanksjoner mot myndighetspersoner i Hongkong eller Kina som var beskyldt for menneskerettighetsbrudd, ble Trump en helt blant studentene som demonstrerte. De viftet med bannere der de takket ham for å «frigjøre Hongkong».

I Taiwan ser man på Hongkong som en advarsel. Tsai og hennes Demokratiske-progressive parti (DPP) vant president- og nasjonalforsamlingsvalget i januar med stor margin, hovedsakelig takket være Kinas skremmetaktikk i Hongkong, og Xis kunngjøring om at også Taiwan snart skulle utsettes for «ett land, to systemer»-formelen som åpenbart ikke bevarer friheten i Hongkong. DPPs slagord la ikke noe imellom: «I dag Hongkong, i morgen Taiwan».

Selv i saker som er så viktige som Kina, kan Trump raskt endre mening.

Folk flest i Hongkong og Taiwan er sofistikerte. De er fullt klart over Trumps karakterbrister. Men når du har ryggen mot veggen – Hongkong som en slags kinesisk koloni, Taiwan som trues med militærmakt – så kan du ikke være kresen når det gjelder hvem du allierer deg med. Innbyggere i Hongkong og Taiwan innser at uten internasjonal støtte så er friheten og demokratiet de nyter i dag, trolig dødsdømt.

Men å være avhengig av støtte fra noen som er så upålitelig og fremfusende som Trump – som endrer mening, ofte uten engang å si det til sine nærmeste rådgivere, rett og slett fordi han føler for det, eller er irritert over noe han har sett på tv – det er ikke en misunnelsesverdig posisjon å være i. Syrias kurdere, som er blant USAs mest lojale allierte, kan skrive under på det.

Selv i saker som er så viktige som Kina, kan Trump raskt endre mening. Politikken han fører avhenger mindre av USAs sikkerhet og mer av hvor mye penger som kan presses ut av hvem, og hvordan det vil framstå på Fox News. Han skryter av at han skal utløse en handelskrig mot Kina den ene dagen, og erklærer sin dype beundring for Xi den neste. Trumps politikk overfor Nord-Korea, hvis noen kan kalle den en politikk, er tilsvarende usammenhengende: Aggressiv retorikk etterfulgt av erklæringer om kameratskap med Nord-Koreas leder Kim Jong-un.

 

 

For USAs allierte er det en åpenbar risiko forbundet med å ta Trumps støtteerklæringer for god fisk. Men hva skjer dersom USAs motstandere bestemmer seg for å teste om han bløffer?

Hvis kinesiske myndigheter var sikre på at USA ville gripe inn for å hindre Kina i å ta over Taiwan med makt (som Kina har lovet å gjøre dersom «gjenforeningen» ikke skjer fredelig), så ville ingen kinesisk leder ved sine fulle fem risikere en krig mot USA. Men med Trump kan ikke Kinas ledere være sikre.

Hva Trump kommer til å si eller gjøre hvis Xi går inn for en radikal løsning, er umulig vite. Og nettopp det er problemet.

Å beskytte demokratiet i Taiwan er ikke en gang hovedbegrunnelsen for USAs involvering i Øst-Asia. Taiwanstredet må holdes åpent for å sikre interessene til andre amerikanske allierte i regionen, først og fremst Japan. Men slike hensyn gir ikke nødvendigvis gjenklang hos Trump, og det vet kineserne. De trenger ikke å overbevises om at USAs nasjonale sikkerhet er til salgs. Som kyniske kommunister som allerede har åpnet landet sitt for utenlandske investeringer, vet de at utenlandske kapitalister bare bryr seg om penger. De kan godt finne på å konkludere med at Trump, hvis han får en eller annen attraktiv økonomisk avtale, vil la dem gjøre det de har lyst til.

Xi prioriterer nå gjenforening med Taiwan. Hva Trump kommer til å si eller gjøre hvis Xi går inn for en radikal løsning, er umulig vite. Og nettopp det er problemet. Kineserne kan tenke at innvendingene Trump måtte komme med bare er plapring. Det kan irritere Trump, som dermed må bevise sin mandighet. Dette er kanskje ikke sannsynlig, men gitt Trumps retorikk og Kinas blanding av forakt og paranoia, er et slikt scenario altfor lett å se for seg.

 

Copyright: Project Syndicate, 2020.
www.project-syndicate.org