Trumps Ragnarok

 (NEW YORK): De groteske scenene som utspilte seg i og rundt Kongressen 6. januar, var i høyeste grad sjokkerende: Bøller med hat i blikket – og med Trump-bannere og nynazistiske flagg – brøt seg på voldelig vis inn i Representantenes hus og Senatet, mens mobben brølte «USA» og «Stop the Steal». Noen tok selfies for en dag å kunne vise fram sin største triumf til barnebarna.

Dersom du ble overrasket over kaoset i Washington, DC, har du ikke fulgt med de siste fire årene

Men det mest motbydelige skuet var Trump som oppildnet sine elleville tilhengere til å marsjere mot Kongressen for å omstøte valget og bekjempe den «onde» fienden som angivelig hadde stjålet valgseieren fra ham.

Det var sjokkerende, men ikke overraskende. Hvem som helst kunne ha sett dette komme. Under den andre presidentdebatten i 2016, ble Trump spurt om han ville akseptere valgresultatet. Han svarte at det ville avhenge av resultatet. Med andre ord, ville han bare akseptere utfallet av valget dersom han selv vant. Hvis ikke var utfallet illegitimt. Allerede da var det åpenbart at han ikke ville følge det liberale demokratiets mest grunnleggende spilleregler.

Det var sjokkerende, men ikke overraskende. Hvem som helst kunne ha sett dette komme

Det manglet heller ikke på andre tegn: Den frie pressen var «folkets fiende». Hillary Clinton, hans politiske motstander, skulle settes i fengsel («lock her up»), innvandrere var voldtektsforbrytere og narkolangere etc. Som president har Trump enten sett gjennom fingrene med, eller gitt sin støtte til, voldelige ekstremister som har erklært krig mot afroamerikanere og jøder. («Jews will not replace us!», kunne høres i taktfaste rop i Charlottesville, Virginia i 2017.)

Uansett har republikanske ledere – inkludert de som har distansert seg fra presidenten i siste øyeblikk – støttet ham, pleiet hans kolossale ego og beskyttet ham mot alle forsøk på å dempe hans besynderlige, og muligens illegale, adferd. Det var ikke fordi de elsket Trump. Men så lenge han ga dem det de ville ha – deregulering, mindre skatt for de rikeste og utnevnelsen av høyrevridde dommere i raskt tempo – kunne han gjøre hva han ville.

Noen republikanere innrømmet at Trump ikke var noen «vanlig politiker». Det er saktens sant. Trump ligner mer på en kultleder – en karismatisk urostifter som har lovet sine følgere frelse fra en ond verden med voldelige og dekadente byer, liberale eliter og fremmedelementer (svarte, homofile, innvandrere m.fl.) som besudler samfunnet og det politiske liv. Mange mennesker stemte på Trump fordi de trodde på ham mer som en frelser enn som en politiker.

Kan trumpismen overleve uten Trump?

Det store spørsmålet nå er om en kult kan leve videre når lederen har mistet sin makt. Kan trumpismen overleve uten Trump? Han «eier» fortsatt store deler av det republikanske partiet. Og han vil forsøke å bevare sin innflytelse gjennom sosiale medier. Kanskje han bygger opp sitt eget lille medieimperium. Men er det nok? Vil det vare?

Det er mulig trumpismen overlever med en ny leder. Dette er det en politiker som senator Ted Cruz fra Texas håper på. Hans forsøk på å fri til Trumps kjernevelgere ved å sabotere den påtroppende presidentens valgseier, er et spill for å styrke sin stilling fram mot neste presidentvalg. Men Cruz mangler den vulgære karismaen til Trump. Han er en høyt utdannet, kynisk og hensynsløs politiker, men ikke noen som har lett for å inspirere massene.

Trumpismens framtidsutsikter avhenger også av et lenge diskutert filosofisk spørsmål. Hva er historiens viktigste drivkraft? Store ledere eller sosioøkonomiske forhold? I likhet med Hitler, er Trump gjerne sett som et symptom på en underliggende sosial sykdom – spesielt av folk på venstresiden.

Dette synet har noe for seg. Trump har på utspekulert vis utnyttet seg av problemer, sinne og bitterhet som eksisterte lenge før han gikk inn i politikken: det stadig større gapet mellom rik og fattig, frykten for innvandrere, forakten for islam og avskyen for etniske minoriteter, for å nevne noe. I tillegg kommer den økte dominansen til store byer og finansnæringen over utarmede og avindustrialiserte deler av landet bortenfor de urbane områdene.

Trump har på utspekulert vis utnyttet seg av problemer, sinne og bitterhet som eksisterte lenge før han gikk inn i politikken

Også andre nålevende demagoger har utnyttet seg av disse problemene – mer eller mindre vellykket. Men for å lykkes må slike politikere ha en viss tiltrekningskraft. Dette er en egenskap som mer konvensjonelle politikere ofte undervurderer – med fare for å bli utmanøvrert.

Utseende og fremtoning spiller en viktig rolle. Det er ingen tilfeldighet at flere populistledere pryder seg med snåle frisyrer – Silvio Berlusconis påmalte hårimplantater, Trumps platinafargede hentesveis, Boris Johnsons blonde hårbombe. I likhet med Hitlers bart, er håret til disse herrene en del av deres «merkevare». En ekte demagog vet hvordan man skal skille seg ut.

Kanskje mer enn sine kollegaer i demagogbransjen, kommer Trump fra underholdningsbransjen. Han gjorde ikke suksess i eiendomsbransjen. Han var faktisk en forferdelig dårlig forretningsmann, som gikk fra den ene fadesen til den andre. Han slo gjennom med et fjernsynsprogram. Det ga en «boost» til merkevaren hans, som han bygget videre på med sitt enorme talent for egenpromotering. De republikanske senatorene Ted Cruz, Josh Hawley, Tom Cotton og Marco Rubio ønsker alle å følge i Trumps fotspor. Men de kommer ikke i nærheten av sitt forbilde.

Han har gjort USAs sosiale og politiske problemer langt verre

Raseriet, bitterheten og de økonomiske problemene som Trump har utnyttet seg av, forsvinner ikke med ham, selvfølgelig. Og han har gjort USAs sosiale og politiske problemer langt verre. Symptomene vil fortsatt være der, men muligens uten en mann med et ondsinnet talent til å nøre opp under dem.

Trumps tilhengere vil miste sin messias. Uten Trumps bisarre, men effektive, grep om partiet, er det mulig republikanerne står foran en periode med voldsomme indre konflikter, som kan føre til at partiet slites i stykker. Hvis det skulle skje, har de virkelig fortjent det.

 

Oversatt av Marius Gustavson.

Copyright: Project Syndicate, 2021.