Trumps trossetning: Regler er for tapere

BOSTON: Zimbabwes tidligere diktator Robert Mugabe vant hovedpremien i landets nasjonale lotteri i år 2000. Og han vant av én enkel grunn: fordi han kunne.

Når du først har ødelagt institusjonene som begrenser din makt, slik Mugabe gjorde i løpet av sitt 37 år lange styre, kan du utøve makt med sikte på personlig berikelse, personlig maktkonsentrasjon eller rett og slett personlig tilfredsstillelse.

Men ikke noe av dette rettferdiggjør å starte en ny krig i Midtøsten.

Hva er vel en bedre måte å demonstrere ubegrenset makt på enn ved å vise at eksisterende lover og regler er en farse? Skaden slik atferd kan påføre normer og institusjoner er tilsiktet.

Mugabes lotteri kan minne om to beslutninger som nylig ble tatt av administrasjonen til USAs president Donald Trump. Begge beslutninger fremmer en agenda som søker å fjerne alle begrensninger på den fremtidige atferden til Trump og hans støttespillere.

Den første beslutningen var å iverksette et felles amerikansk-israelsk angrep på Iran og drepe landets øverste leder, ayatollah Ali Khamenei. I tillegg til tapet av menneskeliv og det umiddelbare kaoset, bør det være åpenbart at angrepet vil føre til en lang periode med ustabilitet i Midtøsten.

Det er ingen tvil om at det iranske regimet har vært undertrykkende, morderisk og skadelig for iranernes økonomiske og sosiale velferd. Khamenei, de ledende elitene i landet og den fryktede Islamske revolusjonsgarden, har blod på hendene, blant annet som følge av drap og arrestasjoner av titusenvis av demonstranter bare siden begynnelsen av året.

Anthropic ønsket garantier om at modellene deres ikke skulle bli brukt til masseovervåking av amerikanere.

Men ikke noe av dette rettferdiggjør å starte en ny krig i Midtøsten som mangler støtte fra internasjonale allierte og som ikke har noen betydelig oppslutning blant amerikanske innbyggere. USA regnes fortsatt som et demokrati hvor folks meninger i prinsippet bør bety noe, men nå som Trump risikerer blodbad i hele regionen, virker den demokratiske fasaden stadig mer slitt for hver dag som går.

Uansett hvor forferdelig Khameneis «rulleblad» var, kan han ikke sammenlignes med Nicolás Maduro, som bare hadde noen få hardnakkede tilhengere, selv i det venezuelanske militæret, da Trump intervenerte og amerikanere tok ham til fange i januar. Det vil ikke bli etablert en marionettregjering i Iran, hvor statlige institusjoner og nasjonalistiske følelser er sterke.

Da sjahens regime kollapset i møte med den iranske revolusjonen i 1979, forble statsapparatet stort sett intakt og overførte sin lojalitet til den nye islamske republikken.

Dette statsapparatet vil nå forsvare iranske interesser og ønske å bruke landets «stedfortredere» til å destabilisere andre land i regionen. Dette kan til og med gi nytt liv til stedfortredere som Hizbollah og Hamas, som begge har blitt alvorlig svekket siden Hamas angrep Israel 7. oktober 2023.

I kraft av sin religiøse rolle nøt Khamenei dessuten respekt og autoritet blant sjiamuslimer både i hjemlandet, hvor de utgjør et stort flertall av befolkningen, og i utlandet. For mange har drapet på ham gjort ham til en martyr – det siste Iran eller regionen trenger.

Masseovervåking av amerikanske borgere er faktisk ulovlig i henhold til amerikansk lov.

Trumps andre farlige og destabiliserende beslutning (som kom rett før beslutningen om å angripe Iran) var å utpeke KI-selskapet Anthropic som en forsyningskjederisiko. Denne betegnelsen, som vanligvis er forbeholdt selskaper fra rivaliserende land, som Kinas Huawei, forbyr føderale leverandører og partnere å bruke Anthropics modeller og innfører store begrensninger på hva selskapet kan gjøre i fremtiden.

Krigsminister (forsvarsminister) Pete Hegseth kunngjorde nå nylig at «ingen kontraktører, leverandører eller samarbeidspartnere som gjør forretninger med det amerikanske militæret» kan «drive kommersiell virksomhet med Anthropic» – og det med «umiddelbar virkning».

Årsaken? Anthropic ønsket garantier om at modellene deres ikke skulle bli brukt til masseovervåking av amerikanere og til autonome våpensystemer. Ingen av disse bestemmelsene ville i praksis ha pålagt forsvarsdepartementet noen meningsfulle restriksjoner.

Masseovervåking av amerikanske borgere er faktisk ulovlig i henhold til amerikansk lov, og autonome våpensystemer er ikke mulig på kort sikt. Men for Trump og Hegseth er det konfrontasjonen og truslene mot Anthropic som teller. De må vise at de kan gjøre som de vil, akkurat som Mugabe.

Konsekvensene av myndighetenes behandling av Anthropic kan bli enda mer vidtrekkende.

Men i motsetning til Zimbabwes manipulerte lotteri, vil beslutningen angående Anthropic få store konsekvenser, kanskje mer vidtrekkende enn angrepet på Iran. Uansett hva man mener om dagens AI og hva man kan utrette med kunstig intelligens, er det liten tvil om følgende:

Spørsmålet om hvem som kontroller fremtidens KI-teknologi er av svært stor betydning – for demokrati, næringsliv, kommunikasjon og personvern. Mange i teknologibransjen kan tolke forbudet mot Anthropic som at amerikanske myndigheter, ikke privat sektor, vil kontrollere KI.

«Vinner tar alt»-dynamikken (enten den er reell eller oppfattet) hadde allerede bragt konkurransen mellom OpenAI, Anthropic og Google til kokepunktet. Få timer etter kunngjøringen om Anthropic, inngikk Sam Altman, sjefen for OpenAI, en avtale med det amerikanske forsvarsdepartementet i all hast – en avtale som signaliserer at denne konkurransen er i ferd med å nå stadig nye og farlige høyder.

Altman er villig til å gi Hegseth alt Anthropic sa nei til – inkludert kapasiteter som kan komme i konflikt med amerikansk lov, og en åpenhet for å delta i utviklingen av autonome våpensystemer.

Konsekvensene av myndighetenes behandling av Anthropic kan bli enda mer vidtrekkende. Dagens amerikanske administrasjon, og kanskje fremtidige administrasjoner, kan nå straffe enhver leverandør de er uenig med – og iverksette omfattende straffetiltak.

Men i begge tilfeller er absurditeten poenget.

Den private eiendomsretten ser nå ut til å være langt mer usikker. Samtidig har de forsvarspolitiske myndighetene (Pentagon) signalisert til verden at de har til hensikt å gjennomføre masseovervåking og utvikle autonome våpensystemer. (Hvorfor ellers bry seg om disse to virkningsløse formuleringene i avtalen?)

Med sitt militære angrep på Iran og sitt rettslige angrep på Anthropic, har Trump uten tvil nådd en grad av absurditet som kan måle seg med Mugabe. President Trump kom til makten med løftet om ingen nye «utenlandske forviklinger», spesielt i Midtøsten.

Han har nå iverksatt en intervensjon som kan vise seg å være farligere enn krigen i Irak for en generasjon siden – og med en enda svakere begrunnelse. En president som raser mot «sosialisme» og «ekstreme venstreorienterte demokrater», bruker staten til å knuse et privat selskap.

Men i begge tilfeller er absurditeten poenget – akkurat som det var for Mugabe. Sjokkeffekten og normbruddene gir konkret uttrykk for Trumps personlige og politiske trossetning: Regler er for tapere.

Oversatt av Marius Gustavson

 Copyright: Project Syndicate, 2026.
www.project-syndicate.org