Turistfella

Britiske Susan Edwards hadde gledet seg masse til en ferieuke på den greske øya Korfu nå i mai, men ferien ble – ifølge egne ord – «et mareritt». Hvorfor?

Jo, fordi all-inclusive-hotellet ikke serverte engelsk mat.

Til frokost ble det satt fram ristet brød, hardkokte egg, skiver med tomater og ost, men ikke bacon og pølse. En dag ble det servert pommes frites, men det var «bare én dag under hele oppholdet». Ellers sto det fisk, ris, pasta, salater, gyros og annen tradisjonell middelhavsmat på menyen.

«Det var ikke noe mat vi kunne spise», mente 69 år gamle Edwards.

Noe av det mest sjokkerende, igjen ifølge egne ord, var at det ble forventet at denne maten skulle fordøyes med vin, øl eller ouzo. Hvis hun ville ha rom og cola, som hun foretrekker, måtte hun betale for det.

Da Susan Edwards klagde over de miserable forholdene til reiseselskapet TUI, fikk hun en beklagelse og et gavekort på 100 euro.

Hun burde fått et tupp i ræva.

Denne arrogante holdningen har vært der siden masseturismens oppblomstring i Middelhavet på 1970-tallet.

Historien er tragikomisk. Det er nok derfor «nyheten» har gått viralt i Storbritannia. Men hennes innstilling er symptomatisk for altfor mange turister og fastboende utlendinger i «Syden», som forventer at vertskapet skal tilpasse seg gjestenes nasjonale preferanser. Som unggutten Leslie i TV-serien «The Durrels» (om en britisk familie som flytter til Korfu på 1930-tallet) svarer en gammel greker som ber Leslie slutte å jakte på hønene hans på gresk:

«Hør her, jeg vet dette er Hellas, men du er nødt til å lære deg engelsk!».

På Facebook finnes det utallige grupper for fastboende utlendinger og tilbakevendende turister som angivelig elsker et sted («We love Greece!»), men som bruker mesteparten av tiden på å hate. Det klages på kloakkproblemer, vannmangel, søppelopphoping, dårlig asfalt og mye annet som angivelig er lokalbefolkningens skyld. De innser ikke at problemene er systemiske og skyldes overbelastning på infrastruktur i sommermånedene når små landsbyer firedobler innbyggertallet. Det er som å sitte i bilkø og klage på alle de andre bilene i køen.

Uten alle utlendingene ville det vært nok vann til alle og renovasjonsbilene ville fint tatt unna normal avfallsmengde. Så la oss si at du som fastboende på Korfu, Kos eller Kreta ser dette år etter år. Det er plagsomt for deg at strømmen går annenhver dag fordi all-inclusive-hotellene er så energiglupske om kvelden, men din gjestfrihet får deg til å tie. Men da å få høre at det er din feil at ferien blir spolert? Det vil være dråpen som får begeret til å flyte over – om det da hadde vært nok vann.

Det er ingen tjent med, i hvert fall ikke turisten.

Denne arrogante holdningen har vært der siden masseturismens oppblomstring i Middelhavet på 1970-tallet. Som om nordeuropeere har videreført sitt kolonialistiske tankesett i møte med spanjoler, italienere og grekere. Den britiske reisende James Pettifer, som utga standardverket «Grekerne» på starten av 1990-tallet, skriver at turister som kommer til Hellas reduserer grekerne til «små figurer i landskapet, nødvendige, men av mindre betydning, dekorative som de velkledde bøndene som opptrer nede i hjørnet på gamle landskapsbilder fra 1800-tallet». Det heter for eksempel om Kreta at turismen har utviklet seg til å bli «en voldtekt av øyas uskyldighet og skjønnhet.»

Denne dynamikken står bak mange av de protestene vi ser spre seg rundt i Sør-Europa om sommeren og som er blitt trappet opp i år. Spanjoler, portugisere, italienere og grekere kan fint leve med at strømmen går noen dager, at kloakken går tett fordi svenskene bruker altfor mye dopapir og at det er umulig å manøvrere til fots forbi horder av japanske bussturister ved byens severdigheter, men det går på æren løs når turismen forvandler steder i favør de tilreisende. Lokale innbyggere føler de mister sin kultur og identitet.

Du blir voldtatt og rævkjørt, og etterpå klager overgriperen på dårlig service.

Det vil ofte bety at det blir umulig for mange å kjøpe sin første leilighet, og arbeidslivet blir dominert av sesongarbeid og lave lønninger. Utviklingen rammer altså først og fremst de allerede sårbare, som uutdannede, innvandrere og unge i etableringsfasen. «En turist ekstra er en nabo mindre», «Din ferie, min elendighet» og «Når du kommer, må jeg dra», som populære slagord i Spania lyder.

Hun hadde tross alt betalt dyre penger for sol.

Alt dette kan for så vidt løses politisk, med turistskatter, begrensning på Airbnb-utleie, tak på antall cruiseankomster, men verken politikere eller lokalinnbyggere kan gjøre noe med innstillingen til de tilreisende. Hvis du reiser til et sted og tenker at det er deres fordømte plikt til å innrette seg etter deg, fordi «kunden alltid har rett», så bidrar du til å forsterke motivasjonen til demonstrantene som ønsker at du enten skal holde deg hjemme eller betale dyrt for besøket. Det er ingen tjent med, i hvert fall ikke turisten.

«Folk reiser for å lære», mente den britiske forfatteren George Bernhard Shaw. «De fleste av dem burde lære å reise før de starter». Som landskvinne Susan Edwards: I ettertid har det kommet fram at hun også klaget til de ansatte på hotellet fordi det regnet på Korfu. Hun hadde tross alt betalt dyre penger for sol – og så greide ikke grekerne å tilby dét engang!