Tyranni på tyrkisk

Erdoğan vant presidentvalget i Tyrkia med god margin. Seieren i første runde var et sjokk for opposisjonen og mange vestlige eksperter. Økonomisk krise, elendig håndtering av jordskjelvkatastrofen i februar og 20 år med autokrati, skulle vært nok til å vippe ham ut av presidentpalasset i Ankara. I stedet valgte altså over 52 prosent av tyrkerne stø kurs i fem nye år i andre presidentvalg-runde.

Forklaringen er mangefasettert, men en lite belyst faktor er at Tyrkia har en svak demokratisk tradisjon. Nesten uansett hvilket tiår du dykker ned i de siste 100 årene, vil du se at regjeringene har vekslet mellom oppmykning og innstramming.

Du kan til og med starte tidligere, i overgangen mellom det osmanske riket og ungtyrkerne – landsfader Mustafa Kemal Atatürks opprinnelige sjelefrender som kuppet makten i 1908. Også da ble det forventet at parlamentarismen og konstitusjonen skulle gjeninnføres, og friheten blomstre.

Den amerikanske historikeren Stanford Shaw har hevdet at det osmanske samfunnet da ble langt mindre tolerant enn under de tidligere eneveldige sultanene.

Ahmet Altan skildrer denne overgangen i romanen «Som et sverdsår». Første bind i hans såkalte osmanske kvartett slutter når ungtyrkerne overtar makten i 1908, og hele landet feirer begynnelsen på en ny æra under frihetens faner.

«Han tenkte på hvordan dette folket som gledet seg over at undertrykkelsens tid var forbi […] ikke ante at undertrykkelsen aldri kom til å ta slutt, at straks tyranniet gikk under, ville et nytt oppstå, og at kun despoti og undertrykkelse kunne gro i denne jorden».

Raskt etter at ungtyrkerne hadde tatt over styringen av Det osmanske riket, ble det nemlig klart at de ikke var så demokratiske som de ga seg ut for.

9. juni 1910 ble en regjeringskritisk journalist drept i Istanbul. Ungtyrkerne fikk skylden og svarte på anklagene med å innføre en rekke lover som blant annet forbød demonstrasjoner og minoritets-organisasjoner, samt innskrenket pressefriheten. Den amerikanske historikeren Stanford Shaw har hevdet at det osmanske samfunnet da ble langt mindre tolerant enn under de tidligere eneveldige sultanene.

Atatürk var en sultan uten alt det monarkiske dilldallet.

En av karakterene i «Kjærlighet i opprørets tid», bind to av Altans osmanske kvartett, deler det desillusjonerte utsynet:

«En tid hadde jeg stor tro på ungtyrkerne, men så skjønte jeg at det bor en sultan i alle som går inn i politikken. […] Jeg har dessuten begynt å lure på om ekte frihet er i strid med tradisjonene våre. […] Uansett hva du gjør, og samme hva du kaller styresettet, ender du opp med en sultan på toppen».

Mustafa Kemal Atatürk, som tok over etter ungtyrkerne i 1923, styrte landet med jernhånd fram til sin død i 1938. Alfabetet og tidsregningen ble endret, og til og med hodeplagget fez ble forbudt. Reformene ble trykket ned i hodet på et folk Atatürk ikke mente var modent nok for medbestemmelse. Dissidenter, regjeringskritikere og politisk opposisjon ble vingeklippet, forbudt eller fjernet fra jordens overflate. Atatürk var en sultan uten alt det monarkiske dilldallet.

Først i 1965 blir det igjen arrangert frie valg, men friheten var kortvarig.

Hans etterfølger, İsmet İnönü, fortsatte diktaturet fram til Tyrkia fikk sitt første demokratiske valg i 1950. Da ble Adnan Menderes landets øverste sjef.

Han initierte liberale reformer for å kunne bli NATO-medlem i 1952, men etter gjenvalget i 1954 fulgte en ny periode med pressesensur, fengsling av journalister, knebling av opposisjonen og utvidet makt til statsministeren. Blant annet fordi Menderes hadde gitt islam en større plass i offentligheten, gjennomførte militæret statskupp i 1960.

Året etter ble Menderes hengt.

Først i 1965 blir det igjen arrangert frie valg, men friheten var kortvarig. Regjeringen blir avsatt av militæret i 1971. Så fulgte et kaotisk tiår i tyrkisk politikk.

Daglig ble det utkjempet gatekamper mellom venstreradikale og høyreekstreme, der tusenvis ble drept. Journalister, kurdere og andre som ga regjeringen motstand, ble fengslet og torturert.

Det gikk som det måtte gå, og det ble igjen militærkupp i 1980. Valgene ble helt demokratisk igjen først i 1989. I 1997 skjedde et nytt kupp, denne gangen av den «myke» sorten.

Så hvis man ser på Tyrkias historie gjennom 100 år, finnes det veldig få år der innbyggerne har kunnet praktisere sine demokratiske rettigheter.

I 2003 ble Erdoğan valgt til statsminister. Etter noen år med oppmykning, blant annet for å øke sjansen for EU-medlemskap, startet innstrammingen i 2008. Da ble antiterrorloven endret. Fra da av betød det at hvis du forsvarte kurdernes rett til å ha en utdannelse på sitt eget språk, så kunne myndighetene da si at dette er det samme som PKK vil (og de er en terrororganisasjon, ifølge Erdoğan), så derfor kan du bli tiltalt som et PKK-medlem.

Siden gikk det bratt nedover, spesielt etter Gezipark-demonstrasjonene i 2013 og det mislykkede militærkuppforsøket i 2016.

Tusenvis av journalister er fengslet, akademikere har fått sparken, rettsvesenet er vingeklippet og Erdoğan har samlet all makt på egne hender. Forfatteren Ahmet Altan ble for eksempel dømt til over 10 år i fengsel fordi han angivelig skal ha bidratt i kuppforsøket. Med ord.

Så hvis man ser på Tyrkias historie gjennom 100 år, finnes det veldig få år der innbyggerne har kunnet praktisere sine demokratiske rettigheter. Ingen generasjon har opplevd den friheten som ungtyrkerne lovet i 1908.

Minoriteter har alltid hatt det tøft, likeledes journalister, politiske opposisjonelle, sivile organisasjoner, fagbevegelse og menneskerettighetsgrupper.

I forkant av valget ble det hevdet at valg av Erdoğan ville bety slutten på demokratiet i Tyrkia.

Ikke dermed sagt at tyrkerne mangler demokratisk sinnelag, men de har lite praktisk erfaring og sivilsamfunnet har alltid stått uhyre svakt i møte med et allmektig og tidvis voldelig statsapparat.

Hvis din oppfatning er at alle politikere uansett vil utvikle seg til å bli sultaner, kan man like gjerne velge den sultanen som er mest lik deg selv i utsyn og livssyn.

Hvis du tror at ekte frihet er i strid med de tyrkiske tradisjonene, skal det mye til for at du tror det blir dramatisk annerledes dersom opposisjonen blir valgt.

I forkant av valget ble det hevdet at fem nye år med Erdoğan ville bety slutten på demokratiet i Tyrkia. Spørsmålet er når det egentlig startet.

Kanskje i 2028.