Uro på alle kanter

Forbundskansler Angela Merkel er blitt symbolet for en humanitær holdning som ønsker flyktningene velkommen. Til høyre for henne, og i store deler av befolkningen, er motstanden og skepsisen tydelig. Også sosialdemokratenes partileder understreker at flyktninger må oppfylle sine forpliktelser.

Lederen for Bayerns kristelig-sosiale union CSU, Horst Seehofer, har advart mot at de to konservative partiene CSU og CDU sammen vil havne under 30 prosent oppslutning. For å motvirke dette, har han antydet å gjøre CSU, som i dag bare finnes i Bayern, til et landsdekkende parti.

Utspillet er dramatisk. CSU er søsterparti til Angela Merkels CDU, står tradisjonelt noe lenger til høyre, men har gjennom sin historie stort sett samarbeidet lojalt med CDU mot at partiet har fått sine representanter i regjeringen. Seehofer satt selv i Merkels regjering fra 2005 til 2008 og er nå CSUs leder og regjeringssjef i Bayern. Utspillet hans ville, om det ble virkelighet, bety full splittelse blant tyske konservative.

Tilbakegangen har naturlig nok ført til debatt om årsaker.

Merkels beslutning om å åpne for den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdogans krav om etterforskning, eventuell rettssak og straff av satirikeren Jan Böhmermann, møter også stor motstand. 66 prosent sier i en måling utført for avisen Bild am Sonntag nei til Merkels beslutning. 65 prosent sier nei i en måling gjort for den tyske kringkastingen ARD.

En ny popularitetsmåling offentliggjort 17. april av ARD, etter Böhmermann-avgjørelsen, viser at bare 45 prosent av velgerne nå sier seg tilfreds med Merkel. To uker tidligere var 56 prosent fornøyd. Men misnøyen kan være kortvarig: I februar var bare 46 prosent fornøyd, i mars var andelen steget til 54 prosent.

Det er likevel ikke de to kristelig-konservative partiene som er hardest rammet av velgerne. CDU/CSU får fortsatt over 30 prosent oppslutning på målingene. Det gjør ikke sosialdemokratene. I en undersøkelse utført av meningsmålingsinstituttet Insa for avisa Bild, får SPD støtte fra katastrofale 19,5 prosent av velgerne. Uken før ga Insas måling SPD 20 prosent, mens den tyske rikskringkastingen ARDs måling ga SPD 21 prosent. Tilbakegangen har naturlig nok ført til debatt om årsaker og mulige tiltak, inkludert krav om partileder Sigmar Gabriels avgang.

Hardest ut går sosialdemokratenes ungdomsorganisasjon Jusos leder, Johanna Uekermann. «Skånselsløs analyse» forlanger hun i et intervju med den konservative avisa Die Welt. Allerede på SPDs landsmøtet i desember var Uekermann på jakt etter partileder Gabriels hode, og han fikk bare støtte fra 74 prosent av delegatene da han ble gjenvalgt. Men avsatt ble han definitivt ikke.

Angela Merkel ville kanskje ikke brukt samme adjektiv.

De tre delstatsvalgene i midten av mars kunne også lett ha ført til økte krav om hans avgang, hvis det ikke hadde vært for SPDs seier i Rheinland-Pfalz. I Baden-Württemberg mistet SPD makten, mens De grønne sto øverst på pallen med over 30 prosent. I den østlige delstaten Sachsen-Anhalt fikk SPD bare 10 prosent. I Rheinland-Pfalz fikk SPD til gjengjeld 36 prosent og ble seierherre.

SPDs generalsekretær Katarina Barley har helt avvist en ny persondebatt. «Persondebatter bringer oss ikke opp», sier hun kontant. Ifølge henne har partiet heller ikke noe troverdighetsproblem. I de to og et halvt årene SPD i denne omgang har sittet i koalisjon med kristeligdemokratene, har partiet ført det Barley kaller en «ur-sosialdemokratisk» politikk. Da tenker hun hva partiet har fått til når det gjelder minstelønn, pensjon, kvinnerettigheter og integreringstiltak for innvandrere. Angela Merkel ville kanskje ikke brukt samme adjektiv.

Ingen i partiledelsen peker seg så langt ut som konkurrent eller utfordrer til Gabriel foran valget på Forbundsdag i september 2017. Utenriksminister Frank-Walter Steinmeier (SPD) er Tysklands mest populære politiker med støtte fra 74 prosent av velgerne, ifølge en måling utført for ARD. Men han har prøvd seg før som kanslerkandidat uten å lykkes.

Gabriel selv sa på SPD-årsmøtet i delstaten Niedersachsen hva han mener må være partiets svar på AfDs framgang: «Å fornye oss i forsvaret av småfolk må være vårt svar».

Det høyrepopulistiske Alternative für Deutschland (AfD) har skapt røre. Partiet har ligget på tosifrede tall i flere landsdekkende meningsmålinger de siste månedene. AfD kaprer velgere fra høyre og venstre, og det mobiliserer folk fra sofaen. Grunnen er først og fremst misnøye i store deler av befolkningen med flyktningsituasjonen det siste året.

Om lovene vil stagge AfD, gjenstår å se.

AfD fikk også tosifret oppslutning i alle de tre delstatsforsamlingene som var på valg i mars. I Sachsen-Anhalt fikk partiet sågar over 24 prosent og ble nest størst, bare bak Merkels CDU. I Rheinland-Pfalz fikk høyrepopulistene 12,6 prosent, i Baden-Württemberg 15,1.

I Baden-Württemberg ble samtidig De grønne oppsiktsvekkende største parti med 30,3 prosent. De grønne har besluttet å forsøke å danne koalisjonsregjering med CDU, fordi SPD med bare 15 prosent ikke lenger kunne sikre et styringsdyktig rød-grønt flertall. Tendensene i de tre delstatsvalgene og meningsmålingene er så sprikende at mye fortsatt kan skje fram til valget høsten 2017.

Onsdag 13. april ble lederne for de tre regjeringspartiene etter et sju timer langt møte enige om en integrasjonslov og en antiterrorlov. Lovene skal styrke integrasjonsarbeidet i Tyskland og redusere terrorfaren. Integrasjonsarbeidet har til nå vært styrt av delstatene.

Integrasjonsloven ble etter det avgjørende møtet lansert som en kombinasjon av rettigheter og plikter som flyktninger og innvandrere må forholde seg til. «Tyskland vil ikke ha integrasjonssimulanter», uttalte SPDs Sigmar Gabriel. Parallellsamfunn skal unngås. Loven inneholder sanksjonstiltak mot dem som ikke gjør som de er forpliktet til. CSUs Horst Seehofer mente loven ville passe som hånd i hanske for delstatene. De tre partilederne forsøkte i hvert fall utad å framstå samlet. Om lovene vil stagge AfD, gjenstår å se.

En slik kamp ville åpenbart begge tape på.

Stridighetene før enigheten om de to lovene var så sterke at de utløste krasse utsagn, blant andre fra en så framtredende CSU-veteraner som tidligere finansminister Theo Waigel. I Frankfurter Allgemeine Zeitung fastslo han at Seehofers forslag om å gjøre CSU til et landsomfattende parti trolig ville svekke begge partier kraftig. For både CDU og CSU ville finne flest nye velgere hos hverandre. En slik kamp ville åpenbart begge tape på.

Kanskje hadde Seehofer også tenkt å kunne tiltrekke seg stemmer fra AfDs sympatisører. En meningsmåling viste for kort tid siden at han var mer populær blant dem enn AfDs egen kvinnelige leder, Frauke Petry.

CDUs parlamentariske leder, Volker Kauder, hadde kanskje dette i tankene i et skarpt utfall mot Seehofer.

– Angela Merkel og jeg kommer ikke til å endre vår flyktningpolitikk, sa han og understreket at CDU/CSU ikke kunne vinne AfDs velgere ved å slutte seg til AfDs politikk.

– Det går ikke, og vi vil ikke, fastslo Kauder.

SPDs tilbakegang og De grønnes kjemperesultat i Baden-Württemberg har utløst tanker hos noen om at De grønne kan komme til å avløse SPD som det store folkepartiet på venstresiden. Det er trolig for tidlig.

Hva har denne uroen å si for Tyskland, tyskere, flyktningene og Europa?

De grønnes oppslutning på landsomfattende målinger ligger på 12-13 prosent, altså fortsatt langt lavere enn SPD. Dessuten er miljøpartiet fortsatt så splittet mellom realos og fundis, realister og fundamentalister, at det skal godt gjøres å få et samlet parti til å akseptere de politiske kompromisser som må til for en koalisjon med kristeligdemokratene.

Men man skal kanskje ikke si aldri. Det forberedes et forslag om kortere tidsfrister for interne uravstemninger. Onde tunger sier det er med tanke på en rask intern avstemning dersom en svart-grønn koalisjon skulle bli aktuell i 2017.

I det siste har også AfD fått stor, negativ oppmerksomhet i tyske medier. Det er avdekket at flere personer i partiets ledelse i delstaten Saarland har hatt nærkontakt med høyreekstremister fra det beryktede NPD (Nationaldemokratische Partei Deutschlands).

Det var ukemagasinet Stern som avdekket forholdet, og partiets sentrale ledelse vedtok 24. mars å oppløse hele delstatspartiet. Den lokale ledelsen sier derimot at den ikke har gjort noe galt og insisterer på å fortsette.

11. april rapporterte Stern at oppløsningen av delstatspartiet var utsatt, og at politiske motsetninger i et så ungt parti «kunne løses politisk», ifølge partileder Frauke Petry.

Grunnlaget for sosial stabilitet skulle være bra.

Hva har denne uroen å si for Tyskland, tyskere, flyktningene og Europa? Det er spørsmål det ikke er lett å besvare. Generelt har Tyskland siden 1990, og før det Vest-Tyskland, vært et land der velgerne har samlet seg i midten, rundt de to unionspartiene eller sosialdemokratene, gjerne med støtte fra de liberale fridemokratene eller seinere De grønne. Ekstreme partier er blitt avvist av befolkningen.

Nå kan de se ut som de to store folkepartiene, CDU/CSU og SPD, svekkes. Flere velgere går til mindre partier, inkludert ytterpartier. Samarbeid med AfD er tabu, foreløpig, men sentrumspartiene må forholde seg til innvandringsfrykten.

På den annen side er økonomien god, og arbeidsløsheten har sunket fra 11,7 prosent i 2005 til 6,7 prosent i 2014, som er det siste, offisielle tallet. Grunnlaget for sosial stabilitet skulle være bra.

Første runde av presidentvalget i Østerrike kan også ses som et varselskudd: Norbert Hofer fra det høyrepopulistiske Frihetspartiet (FPÖ) fikk en sterk ledelse foran andre runde med 35,1 prosent. Utfordrer Alexander Van der Bellen fra De grønne fikk 21,3 prosent. Den sosialdemokratiske kandidaten Rudolf Hundstorfer fikk bare 11,3 prosent, og det konservative Folkepartiets mann Andreas Khol endte med 11,1. De to tradisjonelle folkepartiene er begge feid av banen, et illevarslende signal.

Dersom flyktningmengden fortsetter å være like stor fram til valget i 2017, og særlig hvis integreringsarbeidet mislykkes helt eller delvis, er det ikke gitt at den politiske stabiliteten opprettholdes i Tyskland. Et politisk ustabilt Tyskland i sentrum av et EU med oppløsningstendenser, er ikke et lystig framtidsbilde.