Ulf Kristersson
FOTO: Tommy Winterskiöld Vestlie

Ulf Kristersson får meg til å lure på hva som kreves for å bedrive alfa-politikk

Moderatlederens aura rimer dårlig med den harde politikken i regjeringsplattformen. Derfor inviterer Kristersson til å bli utsatt for satire.

Det er selvsagt bare spekulasjon, men hva hadde skjedd om NATO-forhandlingene med Tyrkias president Erdoğan ble ledet av en statsminister som var litt mer… alfa? Og da mener jeg alfa i begrepets mest positive forstand – utstråling av stabilitet og ro, en «jeg kommer til å ta vare på dere når det blir kaos-energi», i stedet for Ulf Kristerssons «jeg tar beina på nakken når det blir kaos-energi».

Antakelig hadde Sverige blitt tvunget til å legge seg like flatt uansett. Sikkerhetsforhandlinger og internasjonalt samarbeid handler (forhåpentlig) om mer konkrete faktorer enn de ulike partenes «energier». Men kanskje hadde Sveriges ettergivelse overfor Tyrkia kjentes mindre fornedrende og pinlig om det ikke ble kombinert med Kristerssons hånd som fullstendig blir knust i Erdoğans sterke neve.

Det er rett og slett et stort gap mellom moderatlederens beta-personlighet og hans alfa-politikk.

Problemet med vår statsminister er egentlig ikke at han har bakgrunn som eliteskoleelev og framstår mer som en skolejente med prestasjonsangst enn en dominant verdensleder. Å signalisere myke verdier og sårbarhet kan være lurt for en politiker, kanskje til og med å foretrekke framfor en inhuman macho-aura. Men i Kristerssons tilfelle er mangelen på «alfa-energi» ikke blitt erstattet av positiv sårbarhet.

Det er mye galt med regjeringsplattformens offensive forslag om utvisninger og besøkssoner. Ett er at de sømmer seg dårlig for en leder som ikke ser ut til å kunne hamre inn en spiker uten å måtte be kona om hjelp. Ulf Kristersson utstråler ganske enkelt at han ikke lever som han lærer, og kanskje er det i det minste en av forklaringene på hans lave oppslutning.

Søndag rapporterte Aftonbladet/Demoskop om et «rekordgap» mellom statsministeren og opposisjonslederen Magdalena Andersson. Når det gjelder «troverdighet» skiller det hele 20 prosent, ifølge den ferske meningsmålingen. Andelen velgere som stoler mye eller veldig mye på Kristersson, er 38 prosent (sammenlignet med Anderssons 58).

Om de konservative ikke ville miste sin troverdighet ytterligere, og bildet av Sverige generelt, bør de se nærmere på dette gapet og hvordan de kan gjøre det mindre påtagelig.

Det er et stort gap mellom moderatlederens beta-personlighet og hans alfa-politikk. Resultatet er at Kristersson gang på gang oppfattes som banal og latterlig. Seinest forrige uke, i forbindelse med EU-toppmøtet i Jukkasjärvi, ble han hånet fordi han hadde tatt på seg dunparkas og skallbukse, til tross for at temperaturen var rett under null. Det tok bare noen timer til hans overdrevent varme påkledning var blitt forvandlet til memer, i form av at noen hadde limt inn hans ansikt på et tilfeldig førskolebarn i overall.

Humoren er typisk for nesten all satire som Kristersson blir utsatt for: Det er alltid hans aura av infantil inkompetanse som er i fokus (det finnes for eksempel et fantastisk bilde av ham med et stort smil og teksten «den følelsen nå man har løpt en mil på 40 min og endelig kan hoppe i jakka fra ungdomsskolen».)

Om de konservative ikke ville miste sin troverdighet ytterligere, og bildet av Sverige generelt, bør de se nærmere på dette gapet og hvordan de kan gjøre det mindre påtagelig. Om løsningen blir å framstille Kristersson som hardere og høyrepolitikken som mykere, gir jeg siste ord til den amerikanske sosialantropologen Margaret Mead:

«It is easier to change a man’s religion than to change his diet».

(Teksten ble først publisert på dagensarena.se.)