Den globale ulikheten går ned under korona. Det er et problem.

NEW HAVEN – Det er bred enighet om at koronapandemien har økt ulikheten i mange land. Langt færre har kommentert hvordan COVID-19 har påvirket ulikheten mellom land. Den har beveget seg i motsatt retning fordi viruset har hatt uforholdsmessig negativ innvirkning på de avanserte økonomiene.

Tidlig i pandemien trodde mange at de fattigere landene ville bli rammet mye hardere enn de rike. I en meningsmåling blant økonomiske eksperter (Initiative on Global Markets’ Economic Experts Panel) i mai 2020, trodde et flertall at «den økonomiske skaden fra viruset og nedstengingene til slutt ville ramme lav- og mellominntektslandene uforholdsmessig hardt». Politiske beslutningstakere mente noe tilsvarende. Lederen av Det internasjonale pengefondet, Kristalina Georgieva, kom med følgende uttalelse i april: «I likhet med at helsekrisen rammer de sårbare menneskene hardest, rammer den økonomiske krisen de sårbare landene hardest».

Koronadødsfall per million innbyggere var vesentlig høyere i høyinntektsland enn i mellom- og lavinntektsland

Antagelsen var at lav- og mellominntektsland ville lide av manglende kapasitet i helsesektoren og mangel på økonomiske ressurser. Men tallene sier noe annet. I et notat publisert i juni 2020, påpeker Tristan Reed fra Verdensbanken og jeg at koronadødsfall per million innbyggere var vesentlig høyere i høyinntektsland enn i mellom- og lavinntektsland, selv om vi ser bort fa Kina. Forløpet til pandemien var påfallende ulikt i land med ulikt inntektsnivå.

I et oppdatert notat fra desember 2020, viste vi hvordan dette mønsteret vedvarte: Det er en sterk positiv korrelasjon mellom inntekt per innbygger og antall døde per million innbyggere. Selv om det er fristende å tro at dette kan skyldes målefeil (det er mulig mange dødsfall ikke blir rapportert i fattigere land), er forskjellene rett og slett for store til at vi kan se bort fra dem.

For eksempel viser data at så sent som 28. januar i år var det 1323 døde per million innbyggere i USA og 1496 døde per million i Storbritannia, mens det tilsvarende tallet var 712 i Sør-Afrika (det landet i Afrika som er hardest rammet av pandemien), 111 i India, 107 i Indonesia, 14 i Angola og 7 i Nigeria. Samtidig har mange av de øvre mellominntektslandene i Latin-Amerika dødsrater som ligner på de som er rapportert i Europa og USA.

Enda mer overraskende er den uventede «fordelen» fattigere land har vist på det økonomiske området

Vi har ennå ikke en full forklaring på dette uventede utviklingsmønsteret. Foreløpige bevis antyder at mange lavinntektsland kan ha blitt begunstiget av demografiske faktorer (yngre befolkning, færre overvektige mennesker) og et «opplært» immunforsvar (der det naturlige immunforsvaret «omprogrammerer» seg mot en sykdom). Men enda mer overraskende er den uventede «fordelen» fattigere land har vist på det økonomiske området.

Et nytt notat fra den nobelprisvinnende økonomen Angus Deaton viser at den globale ulikheten har falt som følge av pandemien — i det minste på kort sikt. Det siste året har inntekt per innbygger falt mer i rikere land enn i fattigere land. Dette har ført til en uventet «konvergens» mellom de rike og de fattige landene. Flere døde per million innbygger betyr ikke bare tapte liv, men også tapte inntekter i større grad.

Like viktig er det at dette mønsteret ikke er drevet frem av Kina. Tvert imot: Mens et befolkningsvektet mål antyder at den globale ulikheten har økt litt — fordi Kina (som ikke lenger er et fattig land) dro fra andre land i løpet av 2020 — viser et ikke-befolkningsvektet mål som utelater Kina en markant nedgang i den globale ulikheten.

COVID-19 er en dyster erfaring og minner oss om at «hvordan» det skjer betyr like mye som «hva» som skjer

Redusert ulikhet er vanligvis en ønsket utvikling. Men COVID-19 er en dyster erfaring og minner oss om at «hvordan» det skjer betyr like mye som «hva» som skjer. I dette tilfellet ble den globale ulikheten redusert, ikke fordi fattigere land ble rikere, men fordi rikere land ble fattigere.

Denne formen for konvergens har foruroligende politiske implikasjoner. Mens lav- og mellominntektsland har kommet godt ut av krisen relativt sett, er framtidsutsiktene mørkere absolutt sett. Mange økonomier preges nå av høyere gjeld, lavere vekst, fallende eksportinntekter (fra råvarer og turisme) — og mindre penger blir sendt hjem fra slektninger i utlandet.

Vi må også se på de langsiktige konsekvensene av et år med tapt inntekt og tapte investeringer i humankapital. Millioner av barn (spesielt jenter) har mistet et helt skoleår. Millioner av kvinner har ikke hatt tilgang på barselhjelp, og millioner av mennesker har sunket tilbake i fattigdom.

Høyinntektsland vil være opptatt av den økende ulikheten på hjemmebane og vil vende blikket innover

For å gjøre vondt verre, innebærer denne uventede konvergensen at avanserte økonomier vil være langt mindre interessert i å kanalisere ressurser til fattigere land, enten i form av bistand, investeringer, friere handel eller ettergivelse av gjeld. Høyinntektsland vil være opptatt av den økende ulikheten på hjemmebane og vil vende blikket innover. De vil prioritere sine egne innbyggeres behov framfor behovene til fattige mennesker rundt om i verden.

USA og Europas tilbaketog fra utviklingslandene vil åpne opp for andre aktører, ikke minst Kina, som langt på vei har hentet seg inn igjen økonomisk. Hvis tilgangen på lukrative vestlige markeder blir stadig vanskeligere som følge av økt proteksjonisme, vil Kina-sentrerte alternativer, som den nylig signerte RCEP-avtalen, virke stadig mer attraktive for utviklingsland og fremvoksende økonomier.

På plussiden, kan lave renter i USA og Europa føre til en «jakt på avkastning», noe som kan føre til at mer kapital strømmer inn i utviklingslandene. Men dersom dette skjer, vil disse økonomiene trenge robuste institusjoner og fornuftig politikk for å sikre at kapitalen fra utlandet bidrar til inkluderende vekst og fattigdomsreduksjon, framfor å bare berike en liten økonomisk elite.

Viktigst av alt: Alle land må fortsette å investere i sin humankapital og forbedre sine nasjonale institusjoner — selv med knappe ressurser. Mange forbedringer er gjerne et spørsmål om politisk vilje, ikke bare størrelsen på budsjettet. For eksempel kan man styrke skolen ved å få lærere til å dukke opp på jobben og gi barna de rette lærebøkene.

Effektiv bruk av tilgjengelige ressurser og effektiv implementering vil bli viktigere enn noensinne. Når de rike blir fattigere, må de fattige selv ta affære.

 

Oversatt av Marius Gustavsen

Copyright: Project Syndicate, 2020