Det ulmer et demokratisk håp i Tyrkia

Misnøye etter jordskjelvet i 1999, økonomisk krise og verdipolitikk. Alt dette bidro til at Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan kom til makten i 2003. To tiår senere kan historien gjenta seg.

Denne helga går tyrkerne til urnene, i det mange beskriver som et historisk parlaments- og presidentvalg.

I realiteten velger tyrkerne mellom en framtid med mer demokrati, eller mer autoritært styre.

For første gang har opposisjonen klart å samle en bred allianse bak én felles presidentkandidat som kan utfordre Erdogan og hans konservative og islamske parti AKP. Utfordreren er Kemal Kilicdaroglu. Han kaller seg sosialdemokrat og leder det sekulære partiet CHP.

Forrige uke sa Erdogan at dette valget er et «valg mellom to framtider». Akkurat det har han helt rett i. I realiteten velger tyrkerne mellom en framtid med mer demokrati, eller mer autoritært styre.

Det er høyst usikker hva utfallet blir. Meningsmålingene viser at valget mellom Erdogan og Kilicdaroglu ligger an til å bli det jevneste på mange år.

Etter kuppforsøket i 2016 har Erdogan dratt Tyrkia i en enda mer autoritær retning.

I løpet av sine 20 år som landets leder, har Erdogan fått et stadig sterkere grep om makta: Han har økt sin kontroll over hæren og rettsvesenet, og han har økt sin egen makt på bekostning av parlamentet.

Samtidig har han strammet inn på ytringsfriheten, og anklages for å forfølge kurdere og opposisjonelle.

I Freedom House sin 2023-rapport havner Tyrkia i et kjipt selskap med Kina, Russland og Iran, i kategorien «ikke fritt». Egentlig ikke så overraskende, all den tid Tyrkia er et av de landene som fengsler flest journalister.

Etter kuppforsøket i 2016 har Erdogan dratt Tyrkia i en enda mer autoritær retning.

Nå kan økonomisk misnøye bidra til å mobilisere velgere. Erdogan har – i strid med rådende økonomisk teori – presset sentralbanken til å møte inflasjon med stadige rentenedsettelser. Dermed nådde inflasjonen svimlende 85 prosent i oktober i fjor.

Dette har ført til valutakollaps og en levekostnadskrise som mange tyrkere nå lider under.

Erdogan fører en verdipolitikk som faller i god jord hos konservative tyrkere

Så kom jordskjelvet sør i Tyrkia i februar. Mer enn 50.000 mennesker mistet livet, millioner av tyrkere er blitt hjemløse. Jordskjelvet avslørte uaktsomhet fra myndighetene, som hadde gitt amnesti til byggherrer som brøt forskriftene. Også regjeringens håndtering i etterkant har møtt sterk kritikk.

Det er enkelt å dra paralleller til jordskjelvet i 1999 som avdekket svakheter i den daværende tyrkiske regjeringens krisehåndtering. Folkets økende misnøye med det sittende styret gagnet deretter Erdogan og AKP i valget i 2002.

Tross uro: Ingen har styrt Tyrkia lenger enn Erdogan, og han omtales som en ringrev som i siste instans kan klare å få folket med seg. I valgkampen har han kommet med stadige lovnader om gjenreisning og gjenoppbygging.

Erdogan fører en verdipolitikk som faller i god jord hos konservative tyrkere: Det var han som etter årtusenskiftet opphevet det skarpe skillet mellom stat og religion i Tyrkia.

Hvordan kan, og bør, Vesten håndtere et stadig mer autoritært Tyrkia?

Han anklager stadig opposisjonen for å samarbeide med terrorister, og for å støtte «familiefiendtlige avvikere». Altså LHBT-personer.

Blant støttespillerne fremstår Erdogan dessuten som en sterk og selvsikker leder når han konfronterer – og, noen vil si, kontrollerer – Vesten. Dette nådde toppen (eller bunnen) med truslene om å blokkere finsk og svensk Nato-medlemskap.

Her i Norge etterlyste MDGs utenrikspolitiske talsperson derfor en debatt om å kaste ut Tyrkia fra Nato.

Det er ikke vanskelig å forstå den moralske logikken, men løsningen er for lettvint. Tyrkia spiller en ikke ubetydelig rolle på den internasjonale scenen. Med sin geopolitiske posisjon, og den nest største hæren i Nato, er det bare én ting å si: Keep your friends close, keep your enemies closer.

Hvis Erdogan vinner – eller nekter å tape – valget, burde spørsmålet likevel reise seg: Hvordan kan, og bør, Vesten håndtere et stadig mer autoritært Tyrkia?

Dersom koalisjonen vinner valget, vil utfordringene stå i kø

Mye tyder på at unge velgere vender ryggen til Erdogan: Nylig viste en meningsmåling at bare 20 prosent av tyrkerne i aldersgruppen 18–25 år vil stemme på den sittende presidenten.

Dette vitner om et generasjonsskifte, hvor særlig de unge ønsker mer frihet og demokrati.

Det er nettopp dette Erdogans utfordrer, Kilicdaroglu (74), sier han vil bidra til. Dermed har han appell spesielt blant denne velgergruppen, til tross for at han beskrives som gammel, tørr og kjedelig.

Kilicdaroglu har dessuten lovet å gjeninnføre parlamentarisk styresett og befri politiske fanger hvis han kommer til makta.

Samtidig er det store ideologiske forskjeller mellom de seks partiene som har samlet seg bak Kilicdaroglu. Dersom koalisjonen vinner valget, vil utfordringene stå i kø: Både internt i regjeringen, og som følge av inflasjonen og jordskjelvet.

Valgkampen går mot slutten. Den har vært skitten.

Og selv om et maktskifte trolig vil føre til en mer forutsigbar utenrikspolitikk, tyder mye på at Kilicdaroglu vil beholde Tyrkias tvetydige linje i Ukraina-krigen.

Valgkampen går mot slutten. Den har vært skitten. Nylig beskrev Tyrkias innenriksminister Süleyman Soylu det kommende valget som et politisk kuppforsøk fra Vesten. Erdogan kalte denne uken sin motkandidat for «en fyllik».

Opposisjonskoalisjonen, på den andre siden, anklager nå presidenten for å spre falske deepfake-videoer på nettet for å sette Kilicdaroglu i et dårlig lys. Hvis det stemmer, betyr det at vi allerede nå kan begynne å se konturene av hvordan denne typen kunstig intelligens kan misbrukes i politiske valg.

Det er vanskelig å si hvor fritt et valg kan være, i et land som betegnes som ufritt.

Internasjonale observatører er bekymret for om valget faktisk kan bli rettferdig. Så lenge mediene i stor grad kontrolleres av Erdogan, faller mesteparten av pressedekningen på ham.

Økonomisk krise, verdispørsmål og misnøye etter et fatalt jordskjelv, er saker som igjen kan mobilisere tyrkiske velgere.

Det er også stilt spørsmål ved hvorvidt den sittende presidenten faktisk vil godta et valgnederlag uten videre.

Svaret får vi etter valget på søndag, eller to uker senere. Mye tyder på at verken Erdogan eller Kilicdaroglu får mer enn 50 prosent av stemmene, og dermed kan det bli en andre valgrunde 28. mai.

Uansett hva utfallet blir, er vi på nytt vitner til dette: Økonomisk krise, verdispørsmål og misnøye etter et fatalt jordskjelv, er saker som igjen kan mobilisere tyrkiske velgere.

Dermed kan historien fra 20 år tilbake, gjenta seg. Kanskje denne gang i Erdogans disfavør.

Teksten ble først publisert i Dagsavisen, 10. mai 2023.