Uopprettelig skade på det amerikanske demokratiet

NEW YORK – Sammenlignet med andre vestlige demokratier er USA fortsatt et dypt religiøst land. Rundt 24 % av alle amerikanere identifiserer seg som evangelisk kristne. Fem av USAs høyesterettsdommere er konservative katolikker. (Den sjette konservative dommeren, Neil Gorsuch, er oppvokst som katolikk og har gått på katolske skoler, men er nå episkopal). Og amerikanske presidenter framstiller seg selv som religiøse, uavhengig av hva de egentlig tror på.

En kvasireligiøs aura preger til og med den amerikanske grunnloven, som mange amerikanere – inkludert sekulære liberale – lenge har behandlet som en slags hellig tekst, skrevet av landets grunnleggere. Etter å ha reist til USA på begynnelsen av 1830-tallet, kom den franske aristokraten Alexis de Tocqueville fram til at den kristne moralen var en viktig del av det amerikanske demokratiet. Den skapte en slags «borgerreligion» som en motvekt til den rå materialismen som preget det amerikanske samfunnslivet. Troen på et politisk system som borget for individuell frihet basert på rettsstatens prinsipper, fungerte som bindevev for et land av immigranter.

Trump er med andre ord – med overlegg – i ferd med å ødelegge tilliten til det styresettet som har holdt et vidstrakt og uensartet land sammen.

Den amerikanske borgerreligionen har riktignok alltid vært omstridt og har alltid vært beheftet med store mangler. Helt fram til 1960-tallet var afroamerikanere formelt ekskludert. Troen på det hvite overherredømmet var, og er fortsatt, en viktig kraft i amerikansk politikk – sørstatenes nederlag i borgerkrigen endret ikke på det. Sterkt religiøse amerikanere aksepterte aldri skillet mellom kirke og stat. Og rettsstaten eksisterer bare i teorien for de mange fattige som ikke har råd til en god advokat.

Likevel har det amerikanske demokratiet lenge vært preget av sekulær tro som har lånt mye fra kristendommen. Tenk for eksempel på troen på at amerikanske verdier er universelle – og som dermed bør spres til resten av verden. Det eneste andre vestlige demokratiet som på lignende vis hevder at det er tuftet på allmenngyldige prinsipper (og som påtok seg det «siviliserende oppdraget» med å fremme sine prinsipper i utlandet), er Frankrike. Det kan ha noe å gjøre med at både det franske og det amerikanske demokratiet springer ut av revolusjoner, som i sin tur var basert på opplysningstidens idealer.

Uansett hva Donald Trumps andre presidentperiode vil føre til, vil den utvilsomt sette folks tro på det amerikanske demokratiet – og påstanden om at det er tuftet på universelle prinsipper – på prøve, og kanskje ødelegge denne troen. Selv om noen kaller Trump fascist, innebærer dette en konsekvent form for ideologisk tenkning som rett og slett ikke er der. Få, om noen, i presidentens omgangskrets av fanatikere, konspirasjonsteoretikere og opportunister tror på den korporative staten som Mussolini og andre fascistiske diktatorer sto for. Tvert imot ønsker de å demontere store deler av staten.

Det å forgude noen på denne måten, som er mer vanlig i verdens verste diktaturer, har aldri tidligere fått innpass i Det hvite hus.

Trump er langt fra den første amerikanske politikeren som utnytter paranoid frykt og hevngjerrig raseri mot liberale eliter, innvandrere fra fattige land og mennesker med en annen hudfarge. Det uvanlige er hans åpne forakt for USAs demokratiske institusjoner: en fri presse, et uavhengig rettsvesen, frie og rettferdige valg og rettsstaten. I løpet av sin første uke, som gjeninnsatt president, sparket Trump offentlige tjenestemenn, frøs den føderale pengebruken uten fullmakt fra Kongressen og truet med å fjerne retten til statsborgerskap for alle som er født i USA (såkalt «birthright citizenship»). Laurence Tribe, som er ekspert på den amerikanske grunnloven og som er professor emeritus ved Harvard Law School, har beskrevet det som skjer som «en blitzkrieg mot loven og grunnloven».

Trump er med andre ord – med overlegg – i ferd med å ødelegge tilliten til det styresettet som har holdt et vidstrakt og uensartet land sammen. Ved å undergrave denne borgerreligionen, hvor mangelfull den enn måtte være, legger han grunnlaget for en annen kvasireligiøs tro: ubetinget troskap til en eneveldig hersker, eller det tyskere en gang kalte førerprinsippet (Führerprinzip). Noen av Trumps tilhengere tror at han ble valgt av Gud til å styre landet. Det å forgude noen på denne måten, som er mer vanlig i verdens verste diktaturer, har aldri tidligere fått innpass i Det hvite hus.

Da Franklin D. Roosevelt iverksatte New Deal på 1930-tallet, tøyde han presidentens fullmakter til det ytterste, noe som gjorde hans politiske motstandere rasende. Den innflytelsesrike spaltisten og politiske kommentatoren Walter Lippmann, som talte på vegne av Roosevelts mange beundrere, hevdet at «en mild form for diktatur vil hjelpe oss over de verste humpene i veien». Men Roosevelt var ikke lovløs. Han gikk ikke til krig mot grunnloven eller oppmuntret til opprør. Han gjorde heller ikke det demokratiske partiet til en kvasireligiøs kult.

Trumps aggressive narsissisme mangler det ideologiske grunnlaget for en varig politisk arv.

Det er nettopp det Trump har gjort med det republikanske partiet, gjennom trusler, tvang og fristelsen til uinnskrenket makt. Hvordan dette vil påvirke USA og de mange landene som er avhengige av amerikansk lederskap, i tiden framover er vanskelig å forutsi.

Selv om noen sekter overlever sine grunnleggere, er det ikke sikkert at trumpismen vil bestå. Trumps aggressive narsissisme mangler det ideologiske grunnlaget for en varig politisk arv. Mange av hans tilhengere kan komme til å vende seg mot ham, enten fordi de blir skuffet over løfter som ikke blir innfridd eller fordi de blir opprørt av kaoset som kommer i kjølvannet av uberegnelig politikk og inkompetente mennesker i apparatet rundt ham. Et fallende aksjemarked, et revitalisert demokratisk parti og prinsippfaste domstoler kan dempe noen av Trumps mørkeste impulser.

Men selv om Trump-kulten ikke skulle vare ved, kan den skade grunnvollene til det amerikanske demokratiet på uopprettelig vis. I så fall vil arven etter Trump-administrasjonen – med dens katastrofale konsekvenser for styresett, utenlandske allianser og global sikkerhet – leve langt lenger enn de mange merkverdige og sjokkerende handlingene til en mann som aldri burde ha blitt president i utgangspunktet.

 

Oversatt av Marius Gustavson.

 Copyright: Project Syndicate, 2025.