En urolig verden trenger forutsigbare spilleregler

Når norsk næringsliv samles på NHOs årskonferanse i disse dager, er det uro og usikkerhet som setter dagsorden. Det er ikke rart. Dyrtid, krig, krise og energimangel utgjør alvorlige trusler mot bunnlinjen til mye av norsk næringsliv.

I en slik kontekst er det avgjørende at Norge i det minste er på innsiden av en europeisk blokk.

Som et lite land i en stor og usikker verden, er det liten tvil om at Norge er tjent med forpliktende internasjonalt samarbeid og stabile og langsiktige vilkår for rettferdig handel og konkurranse. Det gjør NHO klokt i å ta på alvor.

Dersom Norge er med på å sette en presedens for storstilt subsidiering eller prioritering av egen leverandørindustri i offentlige utlysninger, kan det legitimere det samme for andre land. Det blir verst for Norge.

Et marked med fem millioner innbyggere har rett og slett lite å stille opp med i en konkurranse i subsidier eller nasjonal favorisering mot land som Storbritannia, Tyskland eller Frankrike. Særlig viktig er dette i en tid der internasjonale spilleregler for handel er under press fra land som Kina og USA, og vi ser tendenser til rivalisering mellom geografiske blokker.

I en slik kontekst er det avgjørende at Norge i det minste er på innsiden av en europeisk blokk.

I dette landskapet burde det være i NHOs interesse å se hvordan deres medlemmer kan bidra til å gjøre satsingen kommersiell lønnsom.

Fordelen med norsk næringsliv er at det i all hovedsak faktisk er lønnsomt, og fungerer godt uten skjulte subsidier. Det er bra, men det krever også en viss disiplin å holde det slik, og en vilje til å helle kaldt blod i årene til bedrifter som ser nye store satsinger som et snitt til å sikre seg særfordeler.

Havvindsatsingen er et godt eksempel på dette. Denne har avslørt to tilbøyeligheter hos deler av norsk næringsliv.

For det første har fokuset på hvilket subsidieregime som skal ligge til grunn for satsingen dominert mye av debatten. Ikke minst NHO selv har vært pådriver for en rekke ulike støtteordninger som skal få fart på satsingen. Samtidig som NHO stadig raser mot enhver skatt og bruker enhver anledning til å kreve skattekutt, er det påfallende hvor ofte den samme organisasjonen står klar med en subsidie de ønsker seg.

Nå mener heller ikke jeg at enhver form for støtteordninger er uaktuelle. For eksempel kan en form for differansekontrakter vurderes i et begrenset omfang helt i startfasen. Men det hører med til bildet at NVE beregner produksjonskost for bunnfast havvind til under 70 kroner per KWh allerede, og ned til 50 øre innen 2030.

Men like fullt bør en være forsiktig med å trekke dette særlig langt.

I dette landskapet burde det være i NHOs interesse å se hvordan deres medlemmer kan bidra til å gjøre satsingen kommersiell lønnsom.

I en verden som beveger seg i retning av mer proteksjonistisk fokus, er det i hvert fall ikke i den langsiktige interessen til norsk industri å åpne for stadig mer omfattende subsidieregimer i forbindelse med slike satsinger. Det vil i så fall gjøre det geografiske virkeområdet til norsk industri svært begrenset.

På samme måte er det en ikke ubetydelig mobilisering i norsk næringsliv knyttet til såkalte kvalitative kriterier ved utlysning av nye områder for havvind på norsk sokkel. I bakgrunnen ligger et ønske om å bruke havvindsatsingen til å bygge opp norsk leverandørindustri. Det er et forståelig utgangspunkt.

Men like fullt bør en være forsiktig med å trekke dette særlig langt. Her har regjeringen enn så lenge vært nøkterne, og funnet en balanse hvor det åpnes for noe støtte til teknologiutvikling uten å skulle subsidiere alt som kan ikle seg en form for grønnfarge.

Det er derfor i næringslivets interesse at Norge holder seg i skinnet når vi selv setter i gang industriell konkurranse.

Samtidig finnes det krefter som presser på i nasjonal retning. Det er fullt mulig å stille fornuftige krav, for eksempel gjennom prekvalifiseringsrunder, som er bra for norsk næringsliv. Disse kan være knyttet til ressursbruk, kompetanse, finansiell kapasitet også videre.

Det bør dog avgrenses sterkt mot krav som har til formål å gi særfordeler til norske bedrifter på bakgrunn av nasjonalitet.

Denne balansen er ikke alltid enkel, men er viktigere i en tid hvor det slås tvil om internasjonale spilleregler for handel på tvers av landegrensene. Mange norske bedrifter har kompetanse og erfaring som tilsier muligheter langt utover norsk sokkel. Men det forutsetter at i det minste Europa klarer å holde på noenlunde gjennomsiktige vilkår for rettferdig konkurranse.

Det er derfor i næringslivets interesse at Norge holder seg i skinnet når vi selv setter i gang industriell konkurranse.