USAs geopolitiske krise

USAs demokratiske krise er personifisert av Donald Trump, den beseirede «divider-in-chief» som fortsatt har kommandoen over det republikanske partiet. Hans etterfølger, Joe Biden, har startet sitt politiske prosjekt: å gjenforene landet. Han har allerede blåst nytt liv i mange av de institusjonene som Trump gikk til angrep på da han var president.

Men det er ingen lett oppgave å reversere USAs økte polarisering og utbredte ulikhet, spesielt ikke i et politisk landskap preget av store befolkningsendringer, et oppsplittet medielandskap og manipulering av valgkretser.

Det vil være vanskelig å reparere USAs demokratiske institusjoner. Men det vil være enda vanskeligere å renovere USAs globale image

Det vil være vanskelig å reparere USAs demokratiske institusjoner. Men det vil være enda vanskeligere å renovere USAs globale image. Etter den kalde krigen, kunne USA nyte godt av et maktprivilegium. Fordi landets venner og fiender stort sett overvurderte amerikanske interesser, hadde USA en overdreven innflytelse på land og regioner rundt om i verden.

Men takket være krigen i Irak, finanskrisen i 2008 og Trumps presidentskap, blir ikke USA lenger overvurdert. Om noe, blir USAs makt nå nedvurdert. Framfor å beskytte sine interesser i Midtøsten, Øst-Europa, Afrika og andre deler av verden, har USA trukket seg tilbake – og andre makter har fylt tomrommet.

I Latin-Amerika, kan USA fortsatt protestere høylytt mot myndighetene i Venezuela. Men det får få konsekvenser. I store deler av Afrika sør for Sahara, har Kina blitt den viktigste spilleren. I Syria, Libya og omstridte Nagorno-Karabakh (i det sydlige Kaukasus-området), er det Russland og Tyrkia som former framtiden. Det mest urovekkende av alt er utviklingen blant USAs eldste og mest trofaste samarbeidspartnere i Europa.

Om noe, blir USAs makt nå nedvurdert

COVID-19 har tatt livet av millioner av mennesker rundt om i verden. Mens pandemien pågår kan det være lett å overse at EU og Kina fullførte sine forhandlinger om en omfattende investeringsavtale (CAI) i slutten av 2020. Etter syv år med forhandlinger kom CAI i mål, kun noen uker før Biden ble innsatt som president. Den nasjonale sikkerhetsrådgiveren Jake Sullivan kom med en innstendig bønn om at de skulle vente til den nye administrasjonen var på plass – men ble avvist av europeiske ledere.

Ved å presse på, svekket EU åpenlyst Biden-administrasjonens viktigste utenrikspolitiske prioritering: å engasjere seg på nytt med USAs allierte og håndtere Kina-utfordringen i fellesskap. EU skuslet dermed bort deler av tilliten til den nye amerikanske administrasjonen (så vel som tilliten til Japan, India og Australia) og oppmuntret dermed Kina til å fortsette sin hersk-og-splitt-taktikk overfor den demokratiske verdenen. Dette signalet burde sende frysninger nedover ryggen på amerikanske politikere og byråkrater.

Det er minst like påfallende at det var den tyske forbundskansleren, Angela Merkel, som fremforhandlet investeringsavtalen (CAI). Merkel er en svoren «atlantiker». Hun gikk ikke imot USA selv da amerikanske myndigheter besluttet seg for å invadere Irak i 2003. Mange europeere var på det tidspunktet svært misfornøyde med Bush-administrasjonen og fryktet at USA hadde for mye makt. I dag er problemet det motsatte: Europeere er fornøyde med Biden og hans Kina-agenda, men frykter at USA er for svekket til å komme noen vei.

Europeere er fornøyde med Biden og hans Kina-agenda, men frykter at USA er for svekket til å komme noen vei

Dermed handler europeiske ledere ut fra det innbyggerne sier. En nylig gjennomført europeisk meningsmåling av European Council on Foreign Relations viser at et flertall av europeere var glade for at Biden ble valgt, men tviler på USAs evne til å gjenoppta sin globale lederrolle. Et flertall frykter også at det politiske systemet i USA er ødelagt og at man ikke lenger kan stole på amerikanere etter at de valgte Trump i 2016.

I de elleve landene der meningsmålingen ble gjennomført, mente seks av ti respondenter at Kina vil bli mektigere enn USA i løpet av de neste ti årene, og minst 60 prosent av respondentene i hvert enkelt av disse landene sier at de ikke lenger kan sette sin lit til at USA vil forsvare dem.

Dette har dramatiske konsekvenser for europeisk utenrikspolitikk. De fleste europeere mener de bør investere i eget forsvar, framfor å stole på USA. Og mange ser nå til Berlin, ikke Washington, for lederskap. Det mest urovekkende er at de fleste europeere ikke er interessert i Biden-administrasjonens mål om å utvikle en felles transatlantisk tilnærming til Kina.

Et flertall av de spurte i hvert land ønsker å forholde seg nøytrale i en eventuell framtidig konflikt mellom USA og Kina. Dette sjokkerende funnet dukket først opp i en meningsmåling som ble gjennomført for et år siden, da mange kunne forklare funnet med at europeere følte avsky for Trump. Den forklaringen holder ikke lenger.

De fleste europeere mener de bør investere i eget forsvar, framfor å stole på USA

Meningsmålinger er selvsagt bare et øyeblikksbilde av hva folk mener på et gitt tidspunkt, og det er mulig at europeiske holdninger vil endre seg etter hvert som Biden og folkene rundt ham bringer USA tilbake inn på verdensarenaen. Biden har svært dyktige rådgivere, som Sullivan, Kurt Campbell (som har ansvar for Asia-Stillehavsregionen) og mange andre.

Og Biden-administrasjonen er i ferd med å meisle ut en mer solid Kina-strategi som vil være langt mer inspirerende for USAs samarbeidspartnere enn det Trumps bøllete og høylytte framferd var. Som Campbell og Sullivan forklarte i et essay publisert av Foreign Affairs i 2019, ser de for seg «konkurranse uten katastrofe» – sameksistens uten å gå på kompromiss med kjerneverdier. Dette er en strategisk doktrine alle europeere burde ta til sitt bryst.

Men en større utfordring enn å selge inn Kina-strategien til sine allierte er å gjenopprette troen på amerikansk styrke og utholdenhet. Etter hvert som den kinesiske økonomien vokser og Kinas globale betydning øker, vil USA bli stadig mer avhengig av internasjonale allianser for å sikre sin egen framtid. Amerikanske myndigheter må sørge for en maktbalanse som er til nytte for åpne samfunn i alle deler av verden. Dette er minst like viktig som å bevare det åpne samfunnet i USA.

Oversatt av Marius Gustavson. 

Copyright: Project Syndicate, 2021.