Skal folk være med, må gevinstene fordeles

Vi har alle lest dem. Sterke fortellinger om småbarnsfamilier som har satt fyr på møblene for å varme seg, eller har måttet selge familiens firbeinte kjæledegge for å ha råd til julegaver. Tomme vannmagasiner, lite vind i Europa og høye gasspriser har gitt rekordhøye strømpriser her hjemme. Det merkes av alle, og særlig dem som har lite fra før.

Når bilen blir dyrere å bruke, blir bussen eller sykkelen mer forlokkende.

Det er fristende å spørre hvordan situasjonen kunne komme så overraskende på oss. Den tørre sommeren har vi jo visst om en stund. At mange familier sliter økonomisk, har vi visst enda lengre. Heldigvis kom en løsning på bordet før jul, der staten tar deler av regninga når strømprisen overstiger et gitt nivå. Strømpakken har blitt ganske godt mottatt, og vil merkes allerede på strømregningen i januar.

Strømprisene vil neppe holde seg på dagens rekordnivå over lang tid. Men de kommer til å svinge mer i årene som kommer. Det handler delvis også om klimapolitikk. Når biler og fabrikker skal bruke mer strøm og mindre olje, øker etterspørselen. Når strømmen i større grad skal komme fra fornybare kilder som vind og sol, vil produksjonene svinge mer. Fordi kraften i Europa bare delvis er fornybar, vil også både gasspris og kvotepris påvirke prisen på strøm.

De siste ukene har vi sett en rekke eksempler på hvor lite mange familier har å gå på.

Strømprisene handler også om at Norge er en liten åpen økonomi. Vi handler varer, tjenester og kraft med landene rundt oss. Internasjonal handel med strøm gir norske kraftselskaper store inntekter og gjør oss i sum rikere. Men som med all annen internasjonal handel: skal folk være med, må gevinstene fordeles.

Vi er nødt til å bruke kraften vi har mer effektivt enn vi gjør i dag. Strøm blir et knapt gode i det grønne skiftet. Vi har vært godt vant i Norge, og i liten grad spart på strømmen. Fremover må vi regne med at både strøm og andre ting vi bør bruke mindre av, blir litt dyrere.  Denne tilnærmingen i klimapolitikken er smart.

Når bilen blir dyrere å bruke, blir bussen eller sykkelen mer forlokkende. Og når dusjen koster 40 kroner gangen, kan det bli flere sparedusjer.

Problemet er at valgmulighetene ikke er jevnt fordelt. Hos mange er unødig forbruk for lengst luket bort. De siste ukene har vi sett en rekke eksempler på hvor lite mange familier har å gå på. En del trenger kontinuerlig og permanent hjelp fra staten for å kunne overleve. Andre klarer seg normalt sett på egen inntekt, men lever så nært smertegrensen at denne høstens strømpriser vippet hele budsjettet. Hva ville du valgt: varme i stua eller julegaver til barna?

Å lappe her og der er en langt mer ressurskrevende oppgave med mindre treffsikkert enn å fikse det grunnleggende problemet.

På mange måter har strømprissjokket satt begrepet rettferdig omstilling på prøve. Det må være mulig å klare overgangen til et grønnere samfunn uten å skru av strømmen, selge bikkja eller droppe julegavene. Alt annet er både urettferdig og politisk umulig.

Det er bra og viktig med en strømprispakke nå, når problemet er så akutt. Men på litt lengre sikt må vi alle bruke strømmen smartere. Strøm er heller ikke det eneste som vil bli dyrere fremover. Dieselprisen skal og må opp, slik regjeringen sørger for i sitt siste budsjett. Men for å dempe kostnaden for husholdningene, har regjeringen samtidig redusert veibruksavgiften. Da gjør det mindre vondt, men reduserer ikke bilkjøring like mye.

Faren er at hvis rettferdig klimapolitikk betyr å kompensere folk for hvert enkelt tiltak direkte, kan resultatet fort bli at vi får mindre klimapolitikk, uten at samfunnet vårt egentlig blir mer rettferdig.

Det er godt ment. Men vår velferdsstat handler også om at folk skal slippe å stå med lua i hånda og pent be om hjelp fra snille velgjørere.

Løsningen er like enkel som den er krevende på en gang: vi trenger en grunnleggende og radikalt bedre fordeling. Rettferdig omstilling bør bety en mer kraftfull innsats for et trygt arbeidsliv, et bedre velferdssamfunn og mer omfordeling gjennom skattesystemet – en lærer eller sykepleier betaler i dag mer skatt enn landets aller rikeste. Det er nok penger i landet vårt, vi må bare fordele dem bedre.

Økt innsats for et organisert og ryddig arbeidsmarked vil også bidra til at flere får en inntekt de kan leve godt av– selv når prisene for aktivitet som skader klimaet øker. Å lappe her og der er en langt mer ressurskrevende oppgave med mindre treffsikkert enn å fikse det grunnleggende problemet.

Det fine å ta med seg fra høstens debatt om effekten av høye strømpriser, er at historiene berører mange. Når folk i Norge får se hvor lite mange har å rutte med, krever mange at politikerne gjør noe. Noen har til og med tatt saken i egne hender; komiker-Norge har startet kronerulling i egne rekker med oppfordring om å velge en familie de betaler strømregningen for.

Det er godt ment. Men vår velferdsstat handler også om at folk skal slippe å stå med lua i hånda og pent be om hjelp fra snille velgjørere. Slik bør det fortsatt være – også i et samfunn som må vris i en grønnere retning.

(Teksten er også publisert i Dagsavisen, 27. desember 2021.)