Valg til salgs

«Du kan kjøpe en president for 300 millioner dollars».

Det er den tidligere republikanske senatoren Alan K. Simpson som sier dette i den prisbelønte dokumentarfilmen «Inequality for all», der demokraten og økonomen Robert Reich er gjennomgangsfigur.

Simpson og Reich er uenige om det meste, men er gode venner. De er fra en tid i amerikansk politikk der penger spilte en viktig rolle, men med begrensninger som i dag er fjernet. Det har åpnet for en utvikling som den selverklærte demokratiske sosialisten Bernie Sanders har gjort til en hovedsak i sin valgkamp. Sanders lover sine velgere en valgreform der pengene ikke skal få dominere. I seierstalen etter at han knuste Hillary Clinton i New Hampshire 9. februar, sa Sanders:

«Det som begynte i Iowa i forrige uke, og som velgerne bekreftet her i kveld, er intet mindre enn starten på en politisk revolusjon. Vi skal samle oss og si høyt og tydelig fra at regjeringsmakten i vår store nasjon tilhører oss alle, ikke bare noen få rike bidragsytere til valgkampen.»

I dag er disse samlingene det egentlige politiske kraft- og maktsenteret på den amerikanske høyresiden.

Pengegaloppen i amerikansk politikk skjøt fart etter kjennelsen «Citizen United vs Federal Election Commission» i USAs høyesterett i 2010. I kjennelsen gir det konservative flertallet på fem dommere den samme ytringsfrihet til selskaper som grunnloven gir til den enkelte borger. Bruk av penger til politiske formål er ifølge denne kjennelsen en fri ytring. Den eneste begrensningen er at selskaper ikke kan gi penger direkte til politiske kandidater som stiller i valg. Men såkalte Super Political Action Committees (PACs) som jobber for, men ikke med en kandidat, kan motta og bruke ubegrenset med midler.

Høyesterettsdommer Anthony Kennedy, som skrev kjennelsen på vegne av det konservative flertallet, skriver at informasjonsstrømmen som internett har forsterket i våre dager, sørger for at pengebidragene ikke kan holdes skjult. Ifølge Kennedy fjerner det faren for korrupsjon og dermed behovet for å opprettholde begrensninger.

Journalist og forfatter Jane Mayer i «The New Yorker» avdekker i sin nye bok, «Dark Money», at dommer Kennedy tar feil.[1]

Men prisen for fire år i Det hvite hus er trolig vesentlig høyere etter «Citizen United» enn senator Simpsons bud på 300 millioner dollar. Brødrene Charles og David Koch som hver for seg er gode for 62 milliarder dollars, og som leder et stort og delvis skjult nettverk av superrike i USA, disponerte i januar i fjor 889 millioner dollars til bruk i årets presidentvalg.[2]

Politisk er brødrene tilhenger av en ekstrem-kapitalistisk vekterstat med minimal skattlegging og færrest mulige regulering av produksjon, utslipp og andre begrensninger i næringslivet. Brødrene holder årlige samlinger i luksuriøse omgivelser der de samler vel beslåtte meningsfeller til politisk planlegging, presentasjon av potensielle kandidater og innsamling av bidrag til kampen for sin høyreradikale saksliste. I dag er disse samlingene det egentlige politiske kraft- og maktsenteret på den amerikanske høyresiden, med tung innflytelse, kanskje dominans, i Det republikanske partiet.

Politisk er brødrene tilhenger av en ekstrem-kapitalistisk vekterstat.

Politikere med ambisjoner tilpasser seg for å komme i nærheten av denne pengesekken. Foran presidentvalget i 2012 skiftet kandidat Mitt Romney standpunkt fra å erkjenne menneskeskapt, global oppvarming til å bli klimaskeptiker.[3] Brødrene selv, og svært mange av de andre deltakerne, er å finne helt i toppen av lista over eiere av virksomheter og konglomerater som forurenser og slipper ut mest i USA. Jane Mayer dokumenterer også at både Koch-brødrenes virksomheter, og bedriftene til flere av deres samarbeidende milliardærer, i en lang rekke tilfeller er idømt store bøter for omfattende og kriminell forurensning. Disse høyreorienterte superrike betaler millioner for lobbyvirksomhet og protester mot lovforslag og tiltak der målet er å regulere miljøskadelige virksomheter.

Protestvalg
Frammøtet ved nominasjonsvalget i New Hampshire satte rekorder. Det signaliserer engasjement i velgermassen. Både Trumps seier hos republikanerne, og Sanders hos demokratene, har sterke elementer av protest. Sanders lover sine tilhengere å sette strenge grenser for hvor mye penger milliardærer, multinasjonale selskaper og særinteresser kan bruke for å påvirke amerikanske valg.

Bill Clintons nære venn og tidligere arbeidsminister, økonomen Robert Reich, kommenterer på Facebook Hillary Clintons tale etter nederlaget i New Hampshire. Der sier hun at hun har «noe jobb å gjøre, særlig overfor unge mennesker». Reich skriver: «Hillary må ta inn over seg at dette ikke handler om å gjøre en jobb med unge mennesker eller kjempe enda hardere enn hun gjør. Det handler om å fatte og forplikte seg til den oppstanden blant velgere i alle aldersgrupper som nå sprer seg tvers over Amerika som vil ta tilbake politisk og økonomisk makt fra en elite som har rasket til seg alt for mye. Spørsmålet som rammer midt i kjernen av valgkampen hennes, er om hun er i stand til det?»

Offentlig benektet Koch-brødrene enhver forbindelse med aktivistene.

Donald Trump stiller til valg som republikaner, men har drevet valgkamp som om han er sitt eget parti, sin egen herre og har sine egne penger. Trump plager ikke sine tilhengere med mye politikk, og krever ingen spesiell valgreform, men han selger seg på at han er en fri mann uten bindinger til noen. Tilhengerne sier at de støtter ham fordi han ikke står i gjeld til noen, og derfor er mannen som kan snu opp ned på Washington. Dette er den republikanske varianten av løftene om forandring, som bar Barack Obama fram i 2008.

Hemmelige aksjoner
Forfatter Jane Mayer dokumenterer hvordan Koch-brødrene og deres allierte har brukt av sine store formuer for å drive amerikansk politikk stadig lenger til høyre helt fra 1970-tallet og fram til i dag. Først lenge i den dypeste hemmelighet, men etter «Citizen United» i noe større åpenhet. Men store deler av pengestrømmen er fortsatt skjult i ugjennomtrengelige selskapskonstruksjoner som ikke er forpliktet til å gi innsyn.

Foran mellomvalget i 2010 skrev Jane Mayer den første, store artikkelen som avslørte omfanget og bredden av Koch-nettverkets innflytelse i amerikansk politikk. Artikkelen i «The New Yorker» 30. august, hadde tittelen «Covert Operations» (Hemmelige aksjoner). En av de mindre, nye detaljene i artikkelen var et kallenavn på Koch-nettverket, «Kochtopus» som er et ordspill på det engelske ordet for åttearmet blekksprut, «octopus». Verken artikkelen eller debatten den utløste, svekket høyredreiningen i amerikansk politikk, som de «mørke pengene» fra milliardærene hadde hjulpet fram til mellomvalget dette året.

Det fremste og synligste tegnet på at noe var satt i gang etter at Barack Obama vant valget i 2008, var de voldsomme og støyende demonstrasjonene mot Obamas helsereform fra sommeren 2009, med utkledde aktivister i tresnutete hatter fra den såkalte «Tea Party»-begevelsen i spissen. Mayer beskriver hvordan «Kochspruten» både planla og finansierte dette «folkeopprøret». Offentlig benektet Koch-brødrene enhver forbindelse med aktivistene.

President Obama sa at valgresultatet var en «rundjuling».

Bare to år etter at Barack Obama vant overbevisende over den republikanske kandidaten John McCain, demokratene sikret superflertall i Senatet på 60 stemmer og forsterket flertallet i Representantenes hus som de hadde vunnet i 2006, ble altså demokratene knust ved mellomvalget i 2010 av en høyrebølge som milliardærene planmessig og systematisk hadde finansiert. Strategene i Det hvite hus hadde ikke sett hva som var i gjære, og da det gikk opp for dem, var det for sent å forhindre nederlaget. President Obama sa at valgresultatet var en «rundjuling».

Truet helsereformen
Den politiske etterretningen i Det hvite hus sviktet særlig alvorlig da penger fra Koch-nettverket i november 2009 bidro til å sikre den relativt ukjente republikaneren Scott Brown senatsetet fra delstaten Massachusettes. Setet var blitt ledig da den legendariske demokraten Ted Kennedy døde i august. Det lå mye tung politisk symbolikk i at setet som Kennedy hadde forsvart i valg etter valg, nå gikk til en republikaner. Det valget var en direkte trussel mot helsereformen Obama hadde kjempet for fra første dag i Det ovale kontor. Med republikaneren Brown på plass i Senatet, ville demokratene miste superflertallet som sikret at de kunne ta helsereformen opp til avstemning.

Da Brown vant, måtte loven vedtas før Brown tiltrådte i januar. På lille julaften i 2009 vedtok Senatet med 60 mot 39 stemmer først å bryte republikanernes filibuster, som det heter når en senator eller et av partiene vil hindre et vedtak. Deretter, på julaften, ble Senatets versjon av loven vedtatt, også det med 60 mot 39 stemmer.

Det aller viktigste vi ønsker å oppnå er at president Obama bare får en periode.

I den amerikanske Kongressen må begge kamrene vedta likelydende lovforslag før loven kan undertegnes av presidenten. Demokratene i Representantenes hus hadde sin egen versjon. En samordning av disse versjonene ville kreve ny behandling i Senatet, og den kunne republikanerne stanse med Browns stemme. I januar 2010 var derfor både Koch-nettverket og helsereformens andre motstandere sikre på at de hadde vunnet slaget om helsereformen etter pengeinnsprøytingen i Scott Bowns valgkamp.

Frustrasjonen på høyresiden, og vilje til å mobilisere folk og store pengemidler foran mellomvalget i november, vokste raskt og kraftig da demokratene under ledelse av speaker Nancy Pelosi manøvrerte helsereformen utenom en ny runde i Senatet. Pelosi sikret først flertall for Senatets versjon også i Representantenes Hus, og fremmet deretter en tilleggslov i en form som kunne vedtas med alminnelig flertall i begge kamrene. Obama kunne underskrive «Obamacare».

Vi begynte å lure, hvor kommer alle disse pengene fra?

Så seint som i mai 2010 var fortsatt staben i Det hvite hus dårlig informert om spillet i kulissene. En så sentral medarbeider i Obamas nærmeste krets som David Axelrod, hadde ingen oversikt over den kraftige pengestrømmen fra «Kochspruten» som finansierte demonstrasjonene, aksjonene, artiklene, angrepene, valgkampene og reklamen: «Vi begynte å lure, hvor kommer alle disse pengene fra?» sier Axelrod til Jane Mayer.[4]

I et intervju i det konservative magasinet «National Review» seinere det året (23/10), ble den republikanske minoritetslederen i Senatet, Mitch McConnell, spurt om hva som var den viktigste oppgaven framover: «Det aller viktigste vi ønsker å oppnå er at president Obama bare får en periode,» svarte han.

Noen måneder seinere så det ut til at McConnell kunne lykkes. I januar 2011 overtok en lettrørt John Boehner klubben og ledelsen i Representantenes Hus etter demokraten Nancy Pelosi, som dermed bare fikk fire år med flertall i kammeret som vedtar statsbudsjettene i USA. Med et stort antall nye representanter som sto i politisk og finansiell gjeld til ytre høyre i «Tea Party»-bevegelsen, ble Det republikanske partiet til enda mer av et «nei-parti». Den republikanske strategien hadde fra første stund vært å motarbeide Obama og hans prosjekter. Fram til i dag har det republikanske flertallet i Kongressen oppnådd å stanse statsapparatet i en periode, sørget for at USAs kredittverdighet er redusert for første gang i historien, så vidt vedtatt budsjetter, og ikke minst, forgjeves nedstemt Obamas helsereform 63 ganger i symbolske protestavstemninger.

Alle krigers mor
Sommeren 2011 inviterte Charles Koch sine vel beslåtte medsammensvorne til Beaver Creek i Colorado for å planlegge «Alle krigers mor», presidentvalget i 2012.[5] Metaforen som Koch lånte av Iraks diktator Saddam Hussein, lød sikkert bra for de inviterte denne sommerkvelden i juni, men kan i ettertid like gjerne betraktes som et forvarsel om at alt ikke kom til å gå etter planen. Meningen var sikkert å signalisere kampvilje foran presidentvalget, der målet var å konsolidere ytre høyres kontroll over makten i Washington, forsvare flertallet i Representantenes hus, vinne flertallet i Senatet og gjenerobre Det hvite hus. 2012 var det første presidentvalget etter «Citizen United». Mulighetene til å utnytte pengenes makt hadde aldri vært større.

Milliardærene lette etter en god kandidat. De mislyktes i å verve representanten Paul Ryan og deretter guvernør Chris Christie. Christie begeistret Koch-seminaret med sitt budskap om at skattelettelser for de rikeste dypest sett tjener folk flest, men stilte ikke. Han stiller i år, og ser ut til å mislykkes. Det ble i stedet tidligere guvernør og OL-sjef, Mitt Romney. Valget i 2012 er historiens dyreste. Totalt ble det brukt 7 milliarder dollars i alle valgkampene det året. Og det er bare de pengene som lar seg spore.

…..min oppgave er ikke å bekymre meg for disse menneskene.

De ulike aktørene utenfor partiorganisasjonen brukte mer enn 2,5 milliarder dollars. «Kochspruten» var den gruppen som brukte mest av alle, hele 407 millioner dollars: «Dette var mer enn John McCain brukte i hele sin valgkamp i 2008. Og det var mer enn bidragene til begge de to presidentkandidatene, gitt av 5.667.658 amerikanere, som loven begrenser til 5.000 dollar hver. Kenneth Vogel fra «Politico» knuste tallene og oppdaget at i presidentvalgkampen ga 0.04 prosent av giverne omtrent den samme summen som de nederste 68 prosent,» skriver Jane Mayer.[6]

Romney møtte konkurranse. Casino-milliardæren Sheldon Anderson er en gammel venn av Bill Clintons politiske nemesis, Newt Gingrich, som ville gjøre comeback med Adelsons penger i ryggen. Gingrich ledet høyresiden i Kongressen til seier ved mellomvalget i 1994 med en konservativ «Kontrakt med Amerika».

«Kochspruten» hadde mange andre fangarmer ute i valgkampen.

Underveis i comebacket sørget slugger Gingrich for å stemple Romney som en superkapitalistisk gribb som plyndret selskaper på bekostning av arbeidsfolk. Det bildet forsterket Romney selv da han i et lukket møte med rike givere, samlet over cocktails i Boca Raton i Florida, sa at: «47 prosent av velgerne vil stemme for presidenten uansett hva som skjer». Romney beskrev disse velgerne som: «avhengige av staten, som ser seg selv som ofre, som mener staten har plikt til å ta seg av dem, som mener de har rett til helsestell, hus, mat, alt du kan tenke deg…..min oppgave er ikke å bekymre meg for disse menneskene. Jeg kommer aldri til å lykkes med å få dem til å ta ansvar for sine egne liv».[7]

Dessverre for Romney ble seansen tatt opp og siden offentliggjort i tidsskriftet «Mother Jones».

Sikker på seier
«Kochspruten» hadde mange andre fangarmer ute i valgkampen, og nettverkerne forble overbevist om at TV-reklame, betalte aktivister, omfattende mediestøtte og en lang rekke tiltak som la hindre i veien for velgergrupper som stemte demokratisk, til slutt ville sikre Romney seieren. Delstaten Ohio var nøkkelen, Romney måtte vinne der.

Tilsynelatende endret «Alle krigers mor» ingenting.

Jane Mayer skriver om medarbeideren Sean Noble som på valgdagen 6. november 2012 sendte melding til Koch-nettverket om at de hadde lyktes, og Mitt Romney kom til å bli USAs neste president. Men klokka 23:12 på valgdagen erklærte TV-kanalen NBC at Barack Obama hadde vunnet over Romney i Ohio, og dermed var gjenvalgt. Fox fulgte like etter. Da reagerte Karl Rove i TV-studioet.

Karl Rove var en av de mest sentrale rådgiverne til George W. Bush. Etter at han gikk av, ble han en av de tyngste bakspillerne på den amerikanske høyresiden. I valgkampen hadde han svidd av minst 117 millioner dollars for å sikre seier for Mitt Romney og andre republikanere. Likevel brukte Fox ham som analytiker og valgekspert i sin valgsending.

For åpent kamera brøt Rove inn fra sin ekspertplass da Fox erklærte at Obama hadde vunnet Ohio, og ba programlederne vente. Det var «prematurt» å utrope Obama til seierherre, sa Rove.[8]

Klippet ligger på YouTube og forteller om en mann som nesten er grepet av panikk, og som står i tett forbindelse med noen i Mitt Romneys valgkamp som også er i sjokk. De ser at det de trodde var en sikker seier for sin kandidat, i stedet blir gjenvalg for Barack Obama. De har brukt milliarder for å slå ham, men velgerne de trodde de hadde bremset i Ohio, møtte i stedet opp i rekordstort antall. Romney hadde tapt det viktigste slaget i «Alle krigers mor», men nektet å godta det.

Det er all grunn til å tro at «Kochspruten» er i gang med å samle ammunisjon mot Sanders.

Karl Rove, mannen som George W. Bush kalte strategen bak seieren mot John Kerry i 2004, regnemaskinen som husket demografien i alle valgdistrikt i alle de 50 statene, ba programlederne Megyn Kelly (som Trump nå har gjort verdenskjent i årets valgkamp) og Chris Wallace om å vente med å gi Obama seieren i Ohio. Det var bare 991 stemmer som skilte de to kandidatene, sa Rove. Han minnet om da Al Gore ble utropt til vinner over George W. Bush i 2000, da Florida og valgseieren i stedet gikk til Bush med 537 stemmers margin. En slik tabbe måtte ikke gjentas nå.

Mens TV-bildene fra jubelen på Obamas valgvake ble vist på en del av skjermen til Fox, og mens tekstplakaten nederst viste i hvitt på rødt at Obama var blitt gjenvalgt, listet Rove i den andre delen av bildet frenetisk opp stemmetall og valgkretser samtidig som han bladde i regneark og noterte med blyant. Da gikk Megyn Kelly den lange veien til Foxs ekspertrom der tallknuserne satt, og spurte dem direkte om Rove hadde noe å fare med. Nei, svarte de. Kontant. De var helt sikre. Obama var gjenvalgt.

Tilsynelatende endret «Alle krigers mor» ingenting. Obama ble sittende i Det hvite hus, John Boehner i Representantenes hus og Harry Reid i Senatet. Vel, to år seinere, ved mellomvalget i 2014, mistet demokratene også flertallet i Senatet der Mitch McConnell nå er leder.

Bernie Sanders representerer alt brødrene Koch har avskydd.

Nå er det klart for ny krig. Flertall i Representantenes hus, flertall i Senatet, en republikaner i Det hvite hus, konservativt flertall i Høyesterett i de neste 30 år, er innen rekkevidde for «Kochspruten» i 2016.

«Jeg er en sittende president som allerede rår over et stort nettverk av støtte over hele landet og en million bidragsytere,» sa Obama etter seieren for fire år siden. Det hadde satt ham i stand til å «svare på en hvilken som helst sjekk Koch-brødrene skulle komme til å skrive ut. Men jeg er ikke sikker på om den neste kandidaten etter meg vil være i stand til å konkurrere på samme måte.»[9]

Etter New Hampshire kan det bli Bernie Sanders, en selverklært, demokratisk sosialist. Mot Donald Trump?

Trump har en ifølge Forbes en formue på mellom 4 og 5 milliarder dollars (10 milliarder ifølge Trump selv). Han er bare litt rik, sammenliknet med Koch-brødrene, men likevel godt etablert i den ene prosenten som utøver politisk makt i dagens USA.

Bernie Sanders representerer alt brødrene Koch har avskydd og bekjempet siden de arvet farens formue. Det er all grunn til å tro at «Kochspruten» er i gang med å samle ammunisjon mot Sanders, men det er Hillary Clinton de framfor alt har forberedt seg på bruke millionene på å bekjempe.

Flertallet av de superrike i USA er mot skatter, velferdsordninger og reguleringer av næringsliv og finansvirksomhet. Derfor går det meste av midlene som ble lovlige etter «Citizen United», til en mer eller mindre konservativ agenda og til republikanske kandidater. Demokratene har også sine milliardærer og rike støttespillere. George Soros er den mest kjente. Men de er langt færre, og langt fra så rike eller så villige til å bruke penger for å støtte politikere.

Sentrum i amerikansk politikk er flyttet langt til høyre etter «Citizen United». Demokratene har forsvart Det hvite hus i ett valg siden pengene ble sluppet fri i 2010, men har tapt stort både i Kongressen i Washington, og ute i delstatene der republikanerne i de to siste valgene har etablert klar dominans.

Republikanerne tjener på «Citizen United». Demokratene forsvarer seg mot virkningene av den.

 

Kilder:

[1] Jane Mayer, «Dark Money. The Hidden History of the Billionaires Behind the Rise of the Radical Right», eBook ISBN: 9780385535601

[2]Ibid, Loc: 7153

[3] Ibid, Loc 5947

[4] Ibid, loc 4882

[5] Jane Mayer, «Dark Money. The Hidden History of the Billionaires Behind the Rise of the Radical Right», eBook ISBN: 9780385535601, Loc, 5686

[6] Ibid, Loc 5940

[7] Ibid, loc 6129

[8] https://www.youtube.com/watch?v=9TwuR0jCavk

[9] Jane Mayer, «Dark Money. The Hidden History of the Billionaires Behind the Rise of the Radical Right», eBook ISBN: 9780385535601, Loc 6306