Valget som var så flatt

I en galakse langt, langt unna har det vært kommune- og fylkestingsvalg. Nesten så fjernt virker det. Siden har det handlet om kriser, eller eventuelt ikke-kriser, i våre to store styringspartier. Jonas Gahr Støres snubling og Erna Solbergs spektakulære aksjehalloi har sugd til seg alt oksygenet.

Men det var et valg 11. september, for bare drøyt to uker siden, der Høyre og Fremskrittspartiet bykset fram og regjeringspartiene Arbeiderpartiet og Senterpartiet gikk på smeller. Eller som valgforsker Johannes Bergh noe tørrere vil si, pendelen har svingt mot høyre. Norske velgere er blitt mindre trofaste.

Høyskolen Kristiania prøver å gå mediene og journalistikkens flyktige kladdeboktilnærming til historieskrivinga i næringa ved å tilby rekordraske analyser av årets kommunevalg, og samlet tirsdag morgen valgforskere, presse og studenter for å få de første faglige vurderingene av årets valg. Den endelige, faglige dommen er dog langt unna.

Det er jo et svært så oppløftende funn, hvis det er et tegn i tida.

21 forskere har analysert resultatene så langt. Valgvinnere fra 2019 og 2021 er blitt valgtapere på kort tid. Prisen lokale kandidater har måttet betale for misnøyen med regjeringen i Oslo, ser ut til å ha vært uvanlig høy, ifølge en av forskerne. Særlig interessant var det å høre retorikkprofessor Jens E. Kjeldsen fra Informasjons- og medievitenskap på Universitetet i Bergen. Han hadde sett og sett igjen, stakkars mann, de mange TV-sendte debattene fra årets valgkamp. Og hans dom var en slags friskmelding av det retoriske klimaet i norsk politikk.

Der valgkampen i 2021 var grisete, kanskje fordi det var stortingsvalg og enda mer på spill, var årets politiske TV-tvekamp heller preget av skikkelighet i språk og argumentasjon. «Overraskende skikkelig», ifølge Kjeldsen. Med mindre hang til mistenkeliggjøring av motiv, avbrytelser, stråmenn og personangrep. Og det er slik velgerne ønsker det. For forskning viser at for skarpe debatter gjerne oppfattes som krangling og kjekling av publikummet politikerne prøver å nå.

Det er jo et svært så oppløftende funn, hvis det er et tegn i tida, at våre fremste blant likemenn går i bresjen for et pynteligere offentlig ordskifte. Politikerne både speiler og fører an i samfunnet, så det er oppriktig godt å høre at tonen har endret seg. Den kan bære helt ned til grasrota og ut i kommentarfeltenes håndgemeng.

Bare partiet Rødts Sofie Marhaug og Marie Sneve Martinussen fikk professoral refs for sin retorikk.

«Politikerne snakket ikke slik i 2023. De opptrådte stort sett retorisk skikkelig og redelig i de politiske debattene, og det var også slik de ble oppfattet av kommentatorene», fortalte Kjeldsen. Stiller man dette opp mot den allment aksepterte oppfatning om at dette var et kjedelig valg med lav valgoppslutning, peker jo dette på en hårfin balansegang som politikere og medier må gjøre med riktig vekting av saklighet og engasjement.

Demokratiet lever av motsetninger og temperatur, men også av saklighet og en opplysende debatt. At vi med 2023-valget tok et skritt vekk fra USA-avgrunnen med personangrep og uredelighet som politisk mal, er uansett et funn verdt å applaudere.

Bare partiet Rødts Sofie Marhaug og Marie Sneve Martinussen fikk professoral refs for sin retorikk, mens Frps Sylvi Listhaug helt åpenbart virker å ha bevisstgjort seg sin språkbruk. Et mønster som også Høyre har fulgt gjennom den lange valgkampen det siste halvåret der partiet i mange sammenhenger har påpekt og hevet seg over venstresida og LOs lave retoriske nivå.

Mange hjemmesittere ville også stemt borgerlig.

Denne oppturen balanseres med én skummel nedtur. Valgoppslutningen har vært en del framme etter valget. Ikke fordi den var så sjokkerende lav, den kan sies å ha vært som forventet målt mot de siste lokalvalgene, men fordi valgforskerne ser en sosial tendens − særlig i Oslo − i hvem som bruker stemmeretten. Og dette bekymrer Johannes Bergh, forskningsleder for Politikk, demokrati og sivilsamfunn ved Institutt for samfunnsforskning.

Han snakket om en reell demobilisering av velgerne i deler av Oslos østlige bydeler og Groruddalen. Mens ressurssterke folk vest i Oslo i stadig større grad benytter seg av de gode mulighetene for å forhåndsstemme, venter andre grupper til valgdagen eller bare lar være. Hva om forhåndsstemmingen bidrar til å øke de sosiale forskjellene i valgdeltakelsen, spurte Bergh retorisk.

Målinger gjort i ettertid viser også at Høyre-velgerne kjøper Solbergs forklaringer.

Han presiserer likevel at dette mønsteret ikke betyr at Arbeiderpartiet har på tapt sosial ulikhet i valgdeltakelsen, og det er lite trolig hovedforklaringen på partiets fall. Forskning tyder på at sofavelgere ikke er en enhetlig gruppe. Mange hjemmesittere ville også stemt borgerlig, som de mange norsk-polakkene i landet.

Og hva med Erna Solberg-saken da? Skandalen som slo ned som ei bombe bare noen dager etter at Høyre hadde feiret valgseieren 11. september, ville sannsynligvis ikke ha påvirket valgutfallet, mener Johannes Bergh. Hvis Høyre-leder Erna Solberg hadde, som kritikerne mener hun burde, offentliggjort ektemannens økonomiske utroskap og egen habilitetsspagat allerede fredag 8. september, var det sånn at halvparten av velgerne allerede hadde stemt. En stor andel av Høyres stemmer var derfor inne. Målinger gjort i ettertid viser også at Høyre-velgerne kjøper Solbergs forklaringer.

Forsker Signe Bock Segaard har brukt tida etter valget på å studere INPs valgresultat, og hun ser tegn til at partiet kan bli mer enn ei politisk døgnflue. Med valglister i 123 og alle fylker, og 11.000 medlemmer, er partiet i en solid, spennende posisjon før stortingsvalget 2025. Ordet imponerende ble brukt bare én gang under presentasjonen – om Industri- og næringspartiet.

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen.)