Valgthriller i Storbritannia

Noen dager før britenes folkeavstemning viser de siste meningsmålingene et nærmest dødt løp mellom de som vil bli og de som vil ut av EU. Til tross for at brexit-kampanjen har gått tom for fakta for lengst.

Gjennom vinteren og våren har mye av EU-debatten i Storbritannia dreiet seg rundt hvorvidt en “brexit” vil gagne den britiske økonomien, og hvilke alternativer britene har til EU. De som ønsker å trekke Storbritannia ut av EU, fremholder at byråkratene i Brussel tar lite hensyn til britisk næringsliv og kveler den britiske økonomien med såkalt rød tape. I tillegg tappes statskassen for milliarder av pund hvert år, penger som i stedet kunne blitt brukt på helsevesen og skole hjemme.

Brexit-forkjemperne drives av en optimisme på vegne av Storbritannia.

Brexit-forkjemperne har aldri hatt noe konkret plan for hva som skal skje etter at Storbritannia melder seg ut av EU. De er imidlertid sikre på at en dynamisk, kunnskapsintensiv, og innovativ økonomi som den britiske, vil blomstre ytterligere når den ikke lenger tynges ned av Brussels åk. Hva gjelder markedstilgang, er planen å signere en rekke bilaterale handelsavtaler på rekordtid. Også med EU, som er britenes desidert viktigste marked.

I løpet av våren har brexit-kampanjens optimistiske syn på Storbritannias økonomiske utsikter utenfor EU, møtt massiv kritikk. Den engelske sentralbanken, IMF, OECD og en lang rekke uavhengige nasjonale og internasjonale institusjoner har sagt at brexit vil ha negative konsekvenser for utenlandske investeringer, jobbvekst og britenes levestandard. Finansdepartementet har på sin side publisert flere konsekvensstudier som konkluderer med at brexit vil føre til høy inflasjon, økende arbeidsledighet, fallende boligpriser, og være et kraftig slag for vanlige folks finanser.

Det er heller ikke på fakta og prognoser brexit-kampanjen står og faller.

Samtidig har bli-i-EU-siden og et kobbel anerkjente økonomer påpekt at det tar tid å signere nye frihandelsavtaler. President Obamas utspill i april om at en eventuell bilateral handelsavtale med Storbritannia vil havne bakerst i køen, underbygger nettopp dette poenget.

Storbritannia vil gå en svært usikker økonomisk fremtid i møte dersom de stemmer ja til brexit. Derfor støtter også et nærmest samlet næringsliv bli-i-EU-kampanjen.

Støtten fra økonomer og intellektuelle, internasjonale organisasjoner, statsledere, og britisk næringsliv, har likevel begrenset påvirkningskraft når avstemmingen er et uttrykk for frustrasjon over politiske eliter og overnasjonale styringsorganer. Økonomiske fakta taler for fortsatt EU-medlemskap, men det er nok av frustrasjon i befolkningen til at følelser vinner frem. Det er heller ikke på fakta og prognoser brexit-kampanjen står og faller.

Brexit-forkjemperne drives av en optimisme på vegne av Storbritannia; en hellig overbevisning om at det gamle imperiet kan løse alle problemene, inkludert utfordringene en brexit vil medføre, bare det får stå alene. Storbritannia skal gå foran i Europa som en forkjemper for demokrati og frihandel. Akkurat som i gamle dager da Storbritannia hersket på verdenshavene.

Han argumenter heftig for at den europeiske integrasjonen har gått altfor langt.

Denne nostalgiske engelske nasjonalismen, som Financial Times kommentator Philip Stephens kaller det, er tydelig å spore i argumentasjonen til brexit-kampanjens fremste politiske sluggere, tidligere London-ordfører Boris Johnson og justisminister Michael Gove.

I brevet hvor Gove lanserte seg selv som brexit-forkjemper, argumenterte han for at et voksende og udemokratisk EU-byråkrati holder Storbritannia tilbake på alle områder. Storbritannia har størst myk makt i verden, global innflytelse og ledende roller i NATO og FN, sier Gove før han spør retorisk: “Er vi virkelig for små, for svake og for maktesløse til å lykkes med selvstyre?”

Boris Johnson har også et klart budskap om at Storbritannia vil “blomstre som aldri før utenfor EU”. I tillegg gjør han et poeng ut av at han ikke er mot Europa i seg selv, men elitene i Brussel. Han argumenter heftig for at den europeiske integrasjonen har gått altfor langt og at EU nå kveler markedsøkonomien og er fundamentalt illiberal. Dette passer også godt med den nostalgiske nasjonalismen, ettersom britene så på seg selv som den fremste eksportøren av frihandel, markedsliberalisme og demokrati under imperiet. Som Johnson sa nylig under en TV-debatt: “La oss ha tro på oss selv, la oss ta tilbake kontrollen, la oss stå opp for alle de menneskene rundt om i EU som ser til oss for å beskytte demokratiet.”

Den britiske historikeren Niall Ferguson har kalt brexit-sidens retorikk et klassisk eksempel på “klipp og lim historie”, hvor man tar historiske elementer ut av kontekst og skaper et ønsket narrativ. Tanken om at Storbritannia står sterkest alene og har en rettmessig plass som verdensledende frihandelsstat og demokratiforkjemper, er gammel. Særlig under storhetstiden på 1800-tallet ble isolasjonismen forankret i en politisk tradisjon som forklarte Storbritannias suksess med såkalt “storslått alenegang”. Brexit-forkjemperne nevner derimot ikke at Storbritannia selv da aldri isolerte seg helt fra kontinentet. Snarere tvert imot.

Skeptikere hevder innvandringen har presset ned lønningene.

Patriotismen resonnerer likevel svært godt med alle problemene landet står overfor, slik som stagnerte lønninger, store sosiale forskjeller, geografisk konsentrert fattigdom, og innstramming i offentlige utgifter. Mest avgjørende av alt resonnerer argumentet om å ta tilbake nasjonalt selvstyre med innvandringssaken.

Ukontrollert immigrasjon fra EU er ifølge brexit-siden det beste eksempelet på hva salgs styggedom demokratiunderskuddet medfører konkret. Antallet EU-innvandrere i Storbritannia er tredoblet de siste ti årene, fra en til tre millioner. Skeptikere hevder innvandringen har presset ned lønningene til de allerede lavt-lønnede og at den legger et enormt ekstra økonomisk press på offentlige sosiale tjenester. At det er lite bevis for at EU-innvandrere har presset ned lønninger, men faktisk bidrar positivt til statens inntekter, er det mindre gehør for.

Ny statistikk som viser at det kom 333 000 nye innvandrere til Storbritannia i 2015, har helt bensin på bålet. En ny rapport fra Migration Watch viser videre at Storbritannia må regne med 250 000 nye innvandrere hvert år de neste 20 årene, hvorav 60 prosent kommer fra EU.

Europa får håpe britene lar fornuften trumfe følelsene.

Labours skygge-utenriksminister, Hillary Benn, og tidligere statsminister Gordon Brown, som begge fronter bli-i-EU-siden, har tatt til motmæle ved å påpeke at innvandringen til Storbritannia er nødvendig, og vil fortsette dersom landet melder seg ut av EU. Brown har eksempelvis trukket frem Norge og Sveits som har høyere innvandringsrater fra EU selv om de står utenfor unionen. Det spørs hvor mye slike argumenter har å si blant brexit-sidens kjernevelgere. En av grunnene til at David Cameron åpnet for en folkeavstemning var nettopp velgerflukten fra arbeiderklassevelgere til innvandringskritiske UKIP. Som ellers i Europa er innvandring øverst på dagsorden.

Brexit-siden snakker om Storbritannias posisjon i verden som om det var noe tapt som må gjenvinnes. Storbritannia er kanskje verdens femte største økonomi med et slagkraftig militære, men vil ha vesentlig mer internasjonal innflytelse som en tungvekter i EU. At EU-byråkratiet kan være modent for reform og har et demokratisk underskudd, er svært viktige og legitime problemstillinger, men ikke noe britene løser ved å melde seg helt ut.

Kort fortalt trenger Storbritannia EU, men EU trenger også et sterkt og kritisk UK. Europa får håpe britene lar fornuften trumfe følelsene.