Vane vond å vende

«Men man vänjer sig. Man vänjer sig» heter det i en svensk sang om hvordan man som menneske umerkelig tilpasser seg strevsomme hverdager og en jobb som ikke alltid leverer mening eller «purpose».

Sånn er det for alle. Verken jobb eller livet ellers er til enhver tid meningsfullt. Noen ganger må man gjennom personlige kriser eller pandemier. Man lærer seg å leve med det og tilpasser seg. Mennesket er en slags rar svamp som føyer seg og former seg etter livets prøvelser og krav. Dette gjenspeiler seg i etiske råd og trøst i religioner; som at gud ikke gir deg flere prøvelser enn du makter å bære for eksempel.

Passivitet, avmakt og innadvendt individualitet kan fort komme i kjølvannet av altfor mye tilpasningsevne.

Sånn holder vi ut livet, og det er bra. Men det som ikke er bra, er når vi ikke skjønner forskjellen på det vi ikke kan endre og derfor må tilpasse oss, og det vi faktisk kan endre, og må endre. Ellers blir alt bare verre og verre.

Vi skal for eksempel nekte å venne oss til dehumanisering av medmennesker, krig, militær opprustning, økonomiske kriser, klimakriser, folkemord, løgner, hykleri og bildene vi ser av alt dette på sosiale medier. Vi må heller øve oss på å bli sjokkerte hver dag, opprørte hver dag, og tenke at denne jammerdalen av en jordklode orker jeg ikke at folk skal bo på, så her må det kjempes, endres og utfordres.

---

Les også: Året vi begikk folkemord.

---

Passivitet, avmakt og innadvendt individualitet kan fort komme i kjølvannet av altfor mye tilpasningsevne. Når vi snur oss bort og har nok med vårt, kan det fort bli en krise i seg selv.

Vi burde våkne med trillrunde øyne og være lettere rystet hver dag.

I kriser, politiske eller private, reagerer mennesker på tre måter: Vi fryser til is, vi slåss tilbake eller vi føyer oss for å tilpasse oss slik at det ikke skal bli ubehag eller konflikt. Det er ubehagelig med konflikt, med krangel, kamp og uenighet. Det er lett å forstå at folk flest foretrekker å føye seg. Det er enklest sånn, her og nå. Men på sikt kan det blir katastrofe: De som har makt til urett slipper unna. Faktisk blir det sånn at vi som føyer oss tilrettelegger for dem. Veien til helvete, gode intensjoner, og alt det.

Et begrep som stadig vekk dukker opp, nettopp fordi så mye i våre samfunn skifter raskt, men umerkelig, er Shifting Baseline Syndrome. På norsk kan vi kalle det for «endringsblindhet», som betyr at vi blir blinde for endringer som skjer rett foran nesen vår, fordi endringene skjer så gradvis at vi sakte venner oss til den nye normen og ender opp med å tro det er normalt.

Men det som skjer er at hjernen tilpasser seg en unormal virkelighet. Det er mye som er unormalt i vår virkelighet 2025. Vi burde våkne med trillrunde øyne og være lettere rystet hver dag.

Vi tilpasser oss forverringer og tror de er normale.

Ofte brukes endringsblindhet om natur. Som at den tette skogen med de høye trærne min farfar regnet som vanlig skog, var ganske annerledes enn flatehogsten mine barn vokser opp i. For mine barn er det 2000-tallets skoger som er normen.

Problemet med endringsblindhet oppstår når dagens versjon av noe, er en forringet versjon av fortiden. Noe har blitt verre; som at dyrelivet er dramatisk tynnet ut, eller når ekstrem varme og dramatiske stormer fremstår som vanlig. Vi tilpasser oss forverringer og tror de er normale. Så vi trekker på skuldre, blinde og fornøyde.

Men denne endringsblindheten kan få konsekvenser. Vi tar ikke inn over oss hvor alvorlig endringen er. Vi mister kunnskap om det som er tapt. Vi setter inn tafatte tiltak for å bevare den stadig forringede samtiden, fremfor å sette inn alt vi har på å gjenopprette en tidligere og bedre tilstand.

Kan man snakke seg inn i en krig? Ja.

Dette gjelder også i politikken, lokalt og globalt. Tenk så mye mer sjokkerte vi var over Trump 1.0 enn 2.0. Vi lar oss heller ikke vippe av pinnen over brannen i Los Angeles. Tross alt har vi sett den før, i Australia i 2020.

Den nye normalen på et militært plan er den snikende aksepten for at krig kan komme. Det snakkes fra vår egen statsminister om ungdommer villige til å dø for en sak. Det skal mange flere inn i militær verneplikt, og det militære forsvaret selger seg inn som den fremste garantisten for fred. Det feires på LinkedIn og i mediene at våpenprodusentene Kongsberggruppen går med rekordstore overskudd, som om dette er direktørens fortjeneste, og ikke det faktum at det er krig i verden og etterspørsel etter teknologi som kan drepe. Vi diskuterer antall liter vann i beredskap i kjelleren, og det gires opp mot at vanlige kinesere og russere kan utgjøre en trussel og en fare. Det skal bygges bomberom inn i alle nye hus.

---

Les også: Hva skjedde med at arbeidere i alle land ikke skal drepe hverandre?

---

Kan man snakke seg inn i en krig? Ja.

Jeg savner den svenske statsministeren og sosialdemokraten Olof Palme. På 1970-tallet var spenningen i verden minst like intens som i dag, og opprustningen like ellevill. Der den ene parten rustet opp (USA), svarte den andre (Sovjetunionen) med det samme, og motsatt.

Den militære opprustningen var like infantil, livsfarlig og destruktiv da som den er i dag.

Sikkerhet er noe man bygger med motparten og ikke noe man får ved å ruste seg gjensidig til tennene.

Den Internasjonale kommisjonen for nedrustning og sikkerhet – Palme-kommisjonen, etter formann Olof Palme, lanserte i 1982 rapporten Felles sikkerhet: En overlevelsesplan.

Det er like logisk som det er klokt. Sikkerhet er noe man bygger med motparten og ikke noe man får ved å ruste seg gjensidig til tennene. Rapporten konkluderte med krav om nedrustning av alle typer våpen, konfliktløsning via diplomati, reduserte militærutgifter og å styrke FN.

Begrepet «felles sikkerhet» er kunnskap som har gått tapt i dagens politiske verden, der våpen sies å være veien til fred. Det har vi vennet oss til.

Det er på tide å tvinge våre ledere til å venne seg til felles sikkerhet og diplomati, og at fred er veien til fred. Og å venne seg til en verden basert på rettferdighet, menneskeverd og at internasjonale avtaler gjelder for alle.

Teksten ble først publisert i Dagsavisen.