Våpen er veien til fred, sa Jens Stoltenberg. Det tviler jeg på.

I essayet «Injury and the Structure of War» fra 1985 skriver den prisbelønte essayisten og Harvard-professoren Elaine Scarry innledningsvis dette:

«Det viktigste formålet med og resultatet av krig er å skade. Selv om dette faktum er selvinnlysende og så massivt at det ikke kan direkte utfordres, kan det likevel indirekte utfordres med mange midler, og kan forsvinne fra synsvinkelen vår langs mange ulike veier. Det kan forsvinne fra synsvinkelen vår rett og slett ved å bli utelatt: man kan lese mange sider med historiske eller strategiske beretninger om bestemte militære operasjoner, eller høre mange nyhetssendinger om hva som skjer i en pågående krig i dag, uten at det erkjennes at meningen med det som beskrives er å endre på (å brenne, å sprenge, å ødelegge, å kutte) menneskelig vev, sammen med å endre overflaten, formen og helheten på objekter som mennesker anser som forlengelse av seg selv».

Hva vi snakker om når vi snakker om krig, og hva vi sjelden våger oss inn i når vi snakker om krig. Hva som ligger implisitt i kravet om verneplikt, er også plikten til det motsatte av å verne; å destruere andre liv og alt rundt dem som gir mening med liv. Snakker vi for eksempel med vernepliktig ungdom om dette? Har vernepliktig ungdom i det hele tatt et sted å reflektere rundt dette? Har noen av oss?

Å skade en kropp er ikke en uheldig bivirkning av krig, det er derimot helt sentralt i krigens logikk, skriver Scarry.

Elaine Scarry skriver at krig skiller seg fra andre former for «konkurranser», ved at den ikke handler om å skape, men tvert om u-skape vår verden, enten det handler om bygninger, byer eller mer presist; kropper.

En ødelagt eller endret kropp, skriver hun, underbygger selve krigen, og er nødvendig for at krigen som politisk virkemiddel skal fungere. Det er dette som er selve krigens idé, det er selve årsaken til at man går til krig: Å såre fiendens mennesker. I hvilken grad man evner dette, er det som forteller oss hvordan maktbalansen ligger an. Det er de døde og ødelagte kroppene i en krig som materialiserer ord og ideer vi bruker for å begrunne krigen, skriver hun, inkludert når det som skal forsvares er demokrati eller frihet, stat eller nasjon.

Å skade en kropp er ikke en uheldig bivirkning av krig, det er derimot helt sentralt i krigens logikk, skriver Scarry, og setter med det den ødelagte kroppen i sentrum for å forstå krig, snarere enn teknologien som vanligvis havner der.

Hvis vi har dette sentralt og i sentrum, hvordan skal vi ta tolke alt som omslutter det? Som å ruste opp og forberede enda mer krig i fremtiden.

Krigen i Ukraina har satt i gang en vanvittig opprustning av militærvesenet og våpenproduksjon, ikke minst i vår del av verden. Vesten leder an når det gjelder våpenkappløp, uten noe endelig mål er i sikte. Mye vil løpe mer. Nato pirker retorisk på Kina, og beveger seg langt out of area med nylige besøk i Korea og Japan. Nato ikke FN. Nato er det Nato er, en militærallianse. Er det klokt av menneskene å utvide, bygge ut, ruste opp, noe slikt? Er det klokt å stilne debatten, slå en ring av konsensus rundt denne og tro at Nato-baser på norsk jord er mer trygt enn utrygt?

Vil vi bli kvitt krig helt, og noen av oss vil det, må vi først begynne å snakke om hva krig faktisk er.

Våpen er veien til fred, sa Jens Stoltenberg, noe jeg tar meg retten til å tvile på om faktisk er korrekt, både i Ukraina spesielt og fremover i tiden generelt. Men det er det som er logikken i en militærallianse, eller, om jeg skal være grei, er det kanskje troen på trussel om mer våpen som kan føre til at total krig er veien til fred. Det som i alle moderne tider har blitt kalt en terrorbalanse. Det er ikke et vakkert begrep, men tvert om fylt av ubehag og uro, for dette er balansekunst på et krevende nivå, og med stor fallhøyde.

Vil vi bli kvitt krig helt, og noen av oss vil det, må vi først begynne å snakke om hva krig faktisk er, i tråd med Scarrys refleksjoner.

Om hva som faktisk skjer når en kropp blir sprengt i stykker og ligger stykkevis og delt blant blomster eller i en bygate. Hva som med skjer inni en kropp som går i oppløsning innvendig der en kule har revet den opp? Snakker vi nok om hvordan redsel og frykt setter seg i en ung kropp, på en slik måte at mennesket aldri blir det samme igjen, selv tiår på tiår etterpå. Om hvordan hat mellom mennesker innad i land og mellom land ødelegger relasjoner i generasjoner etter en krig.

For sånn er krig, den tar ikke slutt når freden kommer. Den ødelegger oss, både fysisk og mentalt og lar traumer går i arv.

Det er snart 80 år siden andre verdenskrig og blant oss vandrer det fremdeles eldre mennesker livredde for at naboen skal oppdage at foreldrene deres var medlemmer av NS på 1940-tallet, og med kroniske smerter i kroppen etter et liv i uforskyldt skam. For sånn er krig, den tar ikke slutt når freden kommer. Den ødelegger oss, både fysisk og mentalt og lar traumer går i arv.

I Ukraina meldes det nå om kvinner som ikke bare er livredde når deres menn sendes til fronten, men også livredde når de kommer hjem igjen: Kvinnemishandling eksploderer. Oksana forteller om hvordan hennes «perfekte ektemann» gjennom 16 år, kom hjem fra fronten og prøvde kvele henne, knivstikke henne, ikke kjente henne igjen og anså henne som en fiende han måtte drepe. Ektemannen var en av de første som slåss i Donetsk etter det russiske angrepet i fjor, og etter fem dager i kamp var han en av få som overlevde et russisk bakholdsangrep. «Krigen gjorde ham til et monster» sier hun. I dag bor hun på et krisesenter med to av de tre barna.

Studier viser at kvinnemishandling øker under og etter en krig, når soldater vender hjem. Ofte går slik mishandling politikk og samtale hus forbi: Soldatene er helter og det er motstand mot å kritisere dem, selv om de selv er ofre for PTSD. Oksana sier at gjennom krigens linse er det han som er helt og hun som er en dårlig person, om hun sier noe.

Å få slutt på all krig bør være et uttalt mål, men opprustningen av i dag taler for det stikk motsatte målet.

Vilena Kit, som jobber med soldater og ofre for mishandling i hjemmet i Ukraina sier: Vi har ikke sett det verste enda. Julia Dontsova fra Amnesty International Ukraina, sier det samme, og er redd for at kvinnemishandlingen blir tilgitt fordi krigsveteraner skal respekteres.

Når vi siterer «krig er forakt for liv» er det alt dette, og mer til, vi mener. Krigens herjinger underveis og krigens senskader og lidelser i fred. Å få slutt på all krig bør være et uttalt mål, men opprustningen av i dag taler for det stikk motsatte målet. Kall det realpolitikk så mye du vil. Å tro at ødelagte menneskekropper er veien til fred, er intet annet enn utopi.

Teksten ble først publisert i Dagsavisen, 14. april 2023.