Vår nabo, vår fiende

Det er ikke oss i Norge det er synd på. Det er ikke vi som må søke ly for russiske missiler. Men krigen kommer nærmere oss også.

I FNs sikkerhetsråd i forrige uke tok russerne til orde for en uavhengig etterforskning av sabotasjeaksjonen mot gassrørledningen Nord Stream. De svenske og danske undersøkelsene av hvordan det oppsto fire lekkasjer i rørledningen i september i fjor, har ingen troverdighet, slo Russlands FN-ambassadør Vasilij Nebenzia fast.

Han hevdet at undersøkelsene i de skandinaviske landene og Tyskland ikke søker sannheten om hva som skjedde med den over 1000 kilometer lange rørledningen som knytter Russland til det europeiske gassmarkedet. Snarere er den egentlige hensikten å dekke over de kriminelle handlingene til USA – og til USAs medsammensvorne Norge.

Den russiske pekefingeren i vår retning er ubehagelig. Den er farlig.

Med andre ord peker Russland på oss som ansvarlig for sabotasjen. Det er kanskje bare effektmakeri og et forsøk på å skremme. Det fungerer ganske godt, i så fall. Jeg er skremt. Det ville jeg også vært om jeg jobbet på en av Norges olje- eller gassinstallasjoner ute i Nordsjøen.

Det spiller ingen større rolle om bakgrunnen for den russiske påstanden vakler på ustødige bein, og at norske utenriksmyndigheter avviser den. Den russiske pekefingeren i vår retning er ubehagelig. Den er farlig.

Det er merkelig tyst om saken i den norske offentligheten. VG skrev en sak i forrige uke, og Klassekampen. Ellers har det vært ganske stille.

Det kan skyldes at de russiske anklagene virker så absurde. Den russiske påstanden kommer på bakgrunn av den amerikanske presselegenden Seymour Hersh’ noen uker gamle påstand om at Norge og USA sto bak sprengningen av Nord Stream-ledningen.

Hersh baserer seg på én kilde som mener å vite. Seymour Hersh har en journalistisk karriere få kolleger kan måle seg med. Det var han som avslørte My Lai-massakren i Vietnam, og som kunne vise verden den amerikanske brutaliteten og mishandlingen av fanger i Abu Ghraib-fengslet i Irak.

Det er vårt naboland som kriger, og som nå peker i vår retning, med skremmende tydelighet.

Han har også begått flere blundere de siste 20 årene, og hans troverdighet i dag trekkes i tvil. Det gjør det likevel ikke mindre relevant at russerne nå legger skylda for sabotasjeaksjonen på oss. Eller mindre skremmende.

Vi snakker som om krigen i Ukraina ligger langt unna oss, og som om det er nok – og helt uproblematisk – å sende våpen og penger til den ukrainske krigsinnsatsen. Krigen oppleves som fjern. Som viktig, for all del – men den skjer liksom et helt annet sted.

Men krigen er ikke langt unna. Det er vårt naboland som kriger, og som nå peker i vår retning, med skremmende tydelighet. Ingen kan vite hva konsekvensen kan bli.

Det betyr ikke at vi ikke skal fortsette å hjelpe Ukraina. Det betyr bare ganske enkelt dette: Jeg er skremt. Situasjonen er skremmende.

Teksten ble først publisert i Dagsavisen, 27. februar 2023.