Våre mafiosi

En dag – og den dagen kommer kanskje aldri – vil jeg be deg gjøre meg en tjeneste. Men fram til den dagen kommer, skal du ta imot denne rettferden som en gave.

Det er Vito Corleone i Marlon Brandos skikkelse som sier dette til den fortvilte Amerigo Bonasera i åpningssekvensen i filmen «Gudfaren». Filmen (og boka) er et innblikk i en form for valutahandel som ikke registreres i verdens banker eller børser. Valutaen er «tjenester». Ingen tinglysning. Bare en visshet om at den underlegne Amerigo Bonasera aldri ville finne på å svare nei hvis Gudfaren en gang i framtida skulle ha behov for en tjeneste. Ingen trusler trengs å fremmes. Det er innforstått.

Den enorme forskjellen i formue, makt og status mellom Gudfaren og den lille mannen gjør denne relasjonen mulig. Gudfaren har råd til å forskuttere tjenester til utrolig mange mennesker, og i utrolig mange år. Det koster ham lite, ofte bare en telefonsamtale eller et innforstått blikk til en annen person han en gang hjalp ut av ei knipe eller ga en gave, å løse problemet til den lille mannen som står foran ham.

Best av alt, sett fra mafiabossens ståsted: De er villige til å selge det for småpenger.

Ettersom årene går vil makten og formuen til Gudfaren gjøre ham i stand til å bygge et enormt nettverk av mennesker og institusjoner som skylder ham tjenester han når som helst kan inndrive. Verdien av dette er voldsom i seg selv. Den blir større av at gudfaren er den eneste med oversikten. Mange små stykker informasjon som i seg selv er tilforlatelige. Som ikke føles så farlige å gi fra seg. Men som når de sees i sammenheng med all den andre informasjonen som Gudfaren henter inn fra sitt hav av små kvinner og menn, blir til et mektig våpen.

Det er mest behagelig å tenke at slike forferdelige mennesker er noen andre enn oss selv. At de er «Siciliansk mafia», eller bevæpnede gjenger i de ytre bydelene i amerikanske storbyer.

Når det er våre egne, kaller vi det ikke «Mafia». Det hadde ikke fungert. Mafia er jo ikke noen man vil bli sett sammen med.

Fint da hvis man kan kalle det noe annet. Nettverking, diplomati, filantropi, bistand.

Parlamentarikere, statsråder, andre mennesker med en viss innflytelse og som relativt sett har ganske lav lønn og ingen formue, er perfekte bytter for mafiosoer av alle slag verden over.

De er desperate etter å få være sammen med de rike og mektige. Og de kan tilby Bossen det eneste som ikke skulle være tilgjengelig i pengemarkedet: demokratisk innflytelse. Best av alt, sett fra mafiabossens ståsted: De er villige til å selge det for småpenger.

Det er mange måter å gjøre det på. Hvis du får vite på forhånd at en statsleder skal gå av. At en økonomisk redningspakke vil bli lansert. At et land skal bli bistandsmottakere. At sanksjoner skal innføres. At en virksomhet skal privatiseres eller nasjonaliseres. At en statlig investeringsbeslutning vil bli fattet.

Hva blir du bedt om å gjøre? Det er ikke viktig. Noen trenger noe du kontrollerer.

Hvis du får vite dette på forhånd, er verdien enorm. Dette er beslutninger som påvirker kursen på obligasjoner, på renter, på gullprisen eller på våpenaksjer. Har du nok penger og kan være sikker på at kursene vil bevege seg i en gitt retning, selv bare litt, kan du tjene en formue over natten.

Langt mer enn det kostet deg å pleie det vennskapet som sikret deg den informasjonen.

Gjengjeldelse er en av de sterkeste normene vi mennesker har. Har noen gjort deg en tjeneste eller gitt deg en gave, står du i gjeld.

Det som er viktig å forstå er at det finnes ett sett med regler som gjelder for vanlige folk. Lover, regler, normer.

Men når du blir medlem i nettverket til en Gudfar, gjelder ikke de reglene lenger. Du er hevet over dem. Men, og dette er viktig, et annet sett regler erstatter dem.

Du må følge disse nye reglene som gjelder de rike og mektige. Den aller viktigste regelen, er lojalitet mot gruppa. Eller som det heter på mafiaspråket; Familien. Den nest viktigste er at du ikke snakker om dette utenfor familien. Eller som det heter på mafiaspråket: Omertà.

Grunnen til at alt dette nå kommer for dagen, er ikke at noen har tatt et oppgjør med dette.

Når du går i designerbrillene og kashmirfrakken som milliardærvennen din kjøpte til deg da dere drev filantropi sammen i New York i fjor, så tar du telefonen når han ringer. Det står i Reglene.

Når kona di og barna dine får tilbringe 14 dager på en luksusbåt i Karibien, med alt betalt, mens du er på forretningsreise for å redde verden., så tar du telefonen når båteieren ringer. Det står i Reglene.

Når sønnen din får jobb i den investeringsbanken, eller datteren din kommer inn på den skolen, fordi noen kjenner en direktør eller en rektor. Ja, da tar du telefonen neste gang den ringer, det står i Reglene.

Hva blir du bedt om å gjøre? Det er ikke viktig. Noen trenger noe du kontrollerer. En jobb? En pris? En kontrakt? Trenering av en lovprosess? Introduksjon til en beslutningstaker? Tildeling av forskningsmidler? Det eneste som betyr noe er at du følger reglene. Gaven skal returneres og balansen opprettes.

Sjarmerende demagoger selger demokratiet vårt en bit av gangen. I bytte mot ferier, leiligheter, flyturer, klær, vesker, et public handshake eller et bilde med en filmstjerne. Informasjon i bytte med gull, dollar, status eller sex. Valutaer i et globalt marked.

De kaller det «i nasjonens interesse». Det er ynkelig.

Grunnen til at alt dette nå kommer for dagen, er ikke at noen har tatt et oppgjør med dette. Brutt kodeksen. Nei, det er fordi en sexforbryter og barnemishandler ble avslørt.

I Norge og andre land skal vi nå ha grundige etterforskninger av våre egne folk.

Overgrep mot barn er et av få tabu som ikke kan glattes over her ute hos oss som forventes å følge det vanlige settet med lover og regler. Derfor kommer dette nå. Ikke av noen annen grunn. Det er dessuten masse vi ikke vet. Millioner av dokumenter som ikke er sluppet. Noen sitter og bestemmer hva vi skal få se og hva som fortsatt er skjult. Du kan stole på at det er mange som sover dårlig og som er tilbakeholdne med å kritisere de som allerede er blitt truffet av denne informasjonsflommen.

I Norge og andre land skal vi nå ha grundige etterforskninger av våre egne folk. Selvsagt skal etterforskerne være selvstendige og uavhengige. Det er velkomment og nødvendig. Men, så spektakulært det enn måte være å nøste opp i våre folk sine overtramp, må etterforskere, journalister og andre huske dette: Bare barn tror at Pinocchio danser selv. Sett også lys på Geppetto der han trekker i trådene.

Annonse

(Først publisert i Dagsavisen.)