Veien til fred starter nå

Inne i Hiroshimas fredsmuseum er det stappfullt av folk og skoleklasser. Men det er helt stille. Kanskje er det noen som hvisker, eller noen som gråter, og vi sjekker en ekstra gang at lyden på telefonen er av, for her er det alvor.

Det er langt til Japan, og det er ikke våre ungdommer som er på klassetur til Hiroshima, men noen har kanskje vært på tur til Auschwitz eller andre stille skrik etter andre verdenskrig i vår del av verden. Det er det samme skriket vi hører der som i Hiroshima:

Dette er sånn det kan gå til slutt hvis dere ikke tar grep nå. Dette er krigers siste fase. Våkne opp.

Så mye for våpenet som skulle stanse krig.

Det ble brukt store ord etter at atombombene ble sluppet over sivile to ganger i Japan i august 1945. Dette var våpenet som skulle stanse all krig. Det var slik man begrunnet og forsvarte massedrapene på Hiroshimas barn og unge.

Slik gikk det ikke. Siden 1945 har verden slitt med 285 væpnede konflikter. Det har vært gjennomført over 2000 atomprøvesprengninger. Ni atomvåpenstater har over 13000 atomstridshoder, og omtrent 1800 av disse står klare til umiddelbar utskytning, ifølge Nei til Atomvåpen. De hevder også at rundt 2,4 millioner mennesker har mistet eller vil miste livet i kreft på grunn av prøvesprengninger. Det er halve Norges befolkning og vi lever i stille aksept for dette.

Da vi fikk en guidet tur i Hiroshimas fredspark, ble vi fortalt at da USAs president Harry Truman ikke mange år etterpå åpnet for å bruke atomvåpen i Korea-krigen, gikk selvmordstallene i Hiroshima opp. Tanken på at dette skulle skje igjen, selv om det rammet andre, var ikke til å holde ut. Så mye for våpenet som skulle stanse krig.

Når militærbudsjetter øker, øker også veksten i våpenindustrien.

Var det egentlig noen som trodde på det? Er det ikke heller slik, at når våpen finnes, så kan de brukes?

I en ellers omfattende film om mannen bak atombomben, J. Robert Oppenheimer, får vi ikke se konsekvensene den første prøvesprengningen fikk for folk som bodde nær den, eller hvilke lidelser bombene forårsaket i Japan. Dette er et filmatisk regigrep som på sin måte fungerer, men her ute i den virkelige verden må vi tørre å se ofrene for atomvåpen i øynene, enten de døde i 1945 eller lever og forteller enda.

Det er i den enden vi må starte når vi fortsetter kampen for å ruste ned, selv om det er så motstrøms som det kan bli: Militærbudsjettene globalt setter nye rekorder i 2023. USA, Kina og Russland bruker mest, men EU slåss om en pallplass. Når militærbudsjetter øker, øker også veksten i våpenindustrien. Rekorder på en side er rekorder på den andre.

Man kan ta fredsbevegelsen for mye rart, men der er ikke deres skyld at nasjoner ruster seg til tenner.

Atomvåpenstatene moderniserer for tiden sine arsenaler. USA alene har planlagt å bruke 1 200 milliarder kroner på atomvåpen de neste 30 årene.

Å snakke om nedrustning i en verden som for tiden fremstår farlig, er på sin egen måte en risikosport. Men slik har det alltid vært. Historien gjentar seg ikke presist, men noen ting er såpass gjenkjennelig at det er verdt ta et tilbakeblikk.

En av anklagene mot pasifister og andre som kjempet for nedrustning i mellomkrigstiden, altså etter grusomhetene i første verdenskrig, var at de hindret Vesten i å lage et godt nok militært beredskap, og lot Tyskland og Japan ruste opp.

Dette er mer eller mindre i tråd med hva høyresidens tenketank Civitas ansatte Bård Larsen skrev i VG nylig: «Demokratier må alltid forberedes på krig». Tanken er at historien skal lære oss at nedrustning leder til svakhet og nærmest inviterer aggressoren til å invadere, mens militær opprustning gir styrke og sikkerhet.

Kampen for fred er ikke en nøytral sak «alle» er enige om.

I boken “Peace. A history of movements and ideas”, skriver David Cortright at det finnes en annen historie, fra historien, enn denne. Det er ikke kampen for multilateral nedrustning som skapte eller skaper krig, derimot er faren større for krig når militær opprustning setter i gang et destabiliserende våpenkappløp, og presser frem militarisering hos alle deltagende parter. Det skjedde i mellomkrigstiden og det skjer nå. Man kan ta fredsbevegelsen for mye rart, men der er ikke deres skyld at nasjoner ruster seg til tenner.

«Politik är att vilja» skrev Olof Palme i 1986, og det er også slik at for å få fred, må man politisk ville fred. «Alle vil jo ha fred» får man ofte høre, gjerne som et forsvar for «realpolitisk» militær opprustning. Men det er faktisk ikke slik. Kampen for fred er ikke en nøytral sak «alle» er enige om. Akkurat som med alt annet, som kan virke opplagt. Nei, «alle» er ikke bekymret for klima, «alle» vil ikke hindre økende ulikhet, «alle» er ikke opptatt av kvinners likestilling eller HMS på jobben din. «Alle» vil ikke ha nedrustning og kaste penger etter FN, fredskonferanser, fredsforskning eller til kampen mot atomvåpen.

Dersom militærmakt blir utenrikspolitikkens fremste redskap, tolkes verden gjennom et prisme av militær innsats.

Alt dette er politiske valg som reflekteres i konkrete budsjettprioriteringer og veivalg. De politikerne som ønsker fred, de prioriterer fredsarbeid. Da kan man ikke bestemme seg for å ruste opp, støtte våpenindustrien og ikke skrive under på FNs forbud mot atomvåpen, slik vår egen stat ikke har gjort. Norge er i dag ingen fredsnasjon å regne med. Tvert imot. Det er også et gnagsår at det per i dag ikke finnes et parti på Stortinget som verken vil ruste opp globalt eller nasjonalt. Man vil det ene, eller andre, for nå er tidsånden at sikkerheten vår er mest militær.

Cortright forklarer i sin Peace-bok, at når folk kjemper for nedrustning, er det fordi man ser for seg at nasjoner som satser militært, i stadig større grad vil anse militære midler som statsmannskunsten primære utrykk. Dersom militærmakt blir utenrikspolitikkens fremste redskap, tolkes verden gjennom et prisme av militær innsats.

Altså, dersom redskapet ditt er en hammer, ser alle problemer mistenkelig ut som spikre. Sammen med våpenindustriens iver etter å selge og utvikle varene sine, kan vi med ett havne i en vedvarende krigsøkonomi, som kan ende med å skyve siviles liv, velferdsbehov og drømmer til side, for å sette ressurser inn i alt militært.

Fred er å ville, men det er krig også.

Da den sørafrikanske erkebiskopen Desmond Tutu fikk fredsprisen i 1984, var det nettopp dette han sa noe om i takketalen: Tenk om de milliarder av dollar som brukes på destruktive våpen i stedet burde settes inn mot å stanse sult, gi folk en utdannelse og gode liv.

I dag, 40 år etterpå, legger vi til: Å stanse klimakrisen. Redde dyreliv. Naturen vår.

Fred er å ville, men det er krig også.

En av årsakene til at kampanjen for nedrustning fikk vind i seilene og stor folkelig støtte etter første verdenskrig, var avsløringene rundt hvordan våpenindustrien hadde tjent seg søkkrike på lugubre avtaler, mens sønner og fedre led groteske døder i skyttergravene. Et slikt absurd eksempel var at mens Tysklands og Storbritannias gutter drepte hverandre i leirete skyttergraver, drev statslederne samtidig handel med hverandre.

Tyskland leverte mellom 8000 og 10 000 kikkerter til den britiske hæren, samt mellom 5000 til 10 000 kikkertsikter hver måned, slik at britene kunne se den tyske fienden bedre når de skjøt. Men hvorfor ville Tyskland være med på en avtale som gjorde britene mer treffsikre mot deres egne?

Fordi, skriver Adam Hochschilds i boken «Krig for evig fred»: Gummi. Dette fantes i britiske kolonier i Afrika og Asia, og gummi trenge tyskerne til så mangt, men også til dekkene på militære kjæretøy.

Senere, da Japan angrep Shanghai og annekterte Manchuria, var det med støtte fra våpen kjøpt fra Storbritannia og andre vestlige land, noe som fikk sterk kritikk av samtidens fredsaktivister.

Verdien av militærmakt ble ansett som en nødvendighet.

Det var ofte sosialister og aktivister på venstresiden som har stått bak nedrustningskampanjer, men etter første verdenskrig advarte både USAs president Franklin Roosevelt og den britiske utenriksministeren Edward Grey at opprustningspiraler ville føre til mer krig.

I dag må kampen mot krig forenes med kampen mot klimaendringer, ikke minst fordi disse henger tette sammen: Lite er så ødeleggende for natur og klima som våpen og krigshandlinger, og ingen andre politiske felt krever så enorme økonomiske ressurser, som det militære. Nei til Atomvåpen mener at selv en begrenset atomkrig, som bare involverer en halv prosent av verdens atomvåpen, vil føre til ødelagte avlinger og hungersnød hvor to milliarder mennesker risikerer å miste livet.

Etter Hiroshima, Holocaust og 50 millioner døde etter andre verdenskrig, skrev forfatteren Albert Camus i essayet «Neither victims nor executioners» at vi måtte fortsette å streve mot et internasjonalt demokrati og at vi måtte stanse diktatorer «med midler som ikke står i motsetning med målet vi søker».

Ikke alle mennesker er like uskyldige som atombombens ofre.

Tanken fant for det meste døve ører, for nå var det «realpolitikk» som gjaldt, slik det fremdeles er. Realpolitikk etter andre verdenskrig, og i stor grad frem til i dag, betyr å følge den motsatte linje av Camus’ håp: Verdien av militærmakt ble ansett som en nødvendighet.

Krigen i Ukraina skjer med et Russland som har atomvåpen. Ukraina støttes av NATO som har atomvåpen. Det er et alvor i denne krigen som vi skyver unna, fordi det er for tungt å bære og krevende finne løsninger på. Det mest forstyrrende etter å ha sett Hiroshima og fredstanken byen i dag bygger sin identitet på, er at det tunge alvoret byens historie byr på, lidelsene som på påført uskyldige mennesker, aldri ble tatt på alvor.

Hvordan kan det ellers ha seg at vi i dag har flere og farligere atomvåpen enn noen gang, og det akkurat nå er i spill i en krig?

Ikke alle mennesker er like uskyldige som atombombens ofre.