Velferdsstaten sikrer arbeidslinja

Vi har nettopp hatt en storstreik som vi trygt kan si ble vunnet av LO. Streiken sikret lavtlønte arbeidsfolk høyere lønnsøkning enn de ville ha fått med den opprinnelige skissen som ble lagt fram.

Men streiken var også en seier for fagbevegelsen i seg selv, fordi den viste hvor mye kraft som ligger i fellesskapet og verdien av å stå sammen. Det var en solidarisk streik, hvor de med gode lønninger også streiket på vegne av de som tjener minst. «Kraften i at elektrokjemisk industri og eldreomsorg står sammen, har blitt bevist», som Agenda-leder Trygve Svensson skrev i Dagsavisen for ei uke siden.

På 1. mai bør vi gå i tog for et anstendig arbeidsliv og anstendige trygdeytelser.

Og selv om de som streiket kanskje ikke tenkte så mye over det, var det også en streik på vegne av de som ikke er i jobb. Lønnsoppgjøret påvirker også pensjoner og trygdeutbetalinger. I mai justeres Folketrygdens grunnbeløp (G), som brukes i beregning av pensjoner og trygdeytelser. Økningen i grunnbeløpet skal samsvare med lønns- og prisveksten.

Mennesker som mottar for eksempel uføretrygd, arbeidsavklaringspenger, pleiepenger, eller omsorgsstønad – eller er pensjonister – har ingen streikemakt. En som er for syk til å jobbe, kan ikke akkurat legge ned arbeidet for å legge press på politikerne. Arbeiderne streiker for disse også. Og på 1. mai bør vi gå i tog for et anstendig arbeidsliv og anstendige trygdeytelser.

Det gjorde de 1. mai 1965, to år før Folketrygden ble opprettet. «Folkepensjonen=trygghet. De eldre år sikret – familien forsikret», lød parolen. Slik har fagbevegelsen også vært pådrivere for et velferdssamfunn som tar vare på alle innbyggerne sine.

De som har dårligst råd, er de som mottar ulike ytelser fra Nav.

Dette velferdssamfunnet er stadig under press. Høyresiden har brukt åtte år på å løsne noen av maskene i sikkerhetsnettet som skal ta imot oss hvis vi faller. Det snakkes om en «bærekraftig» velferdsstat. Det snakkes om at ytelsene for folk som ikke kan jobbe, ikke må være så gode at det ikke «lønner seg å jobbe».

Folk snakker med bekymringsrynker i panna om at vi har verdens høyeste sykefravær. Uten at det nevnes at vi også er blant de landene med høyest sysselsetting. Velferdssamfunnet gjør det mulig for mennesker som har helse til å jobbe litt, men ikke fulltid, å være i arbeid samtidig som de mottar ytelser som sikrer en inntekt de kan leve av.

Problemet er at mange nå knapt greier å leve av inntekten. Helt vanlige ting som alle trenger – som mat og strøm – har blitt så mye dyrere at mange vanlige folk nå opplever å ha uvanlig dårlig råd. Og de som har dårligst råd, er de som mottar ulike ytelser fra Nav.

Forrige uke publiserte Nav en rapport som viser en dramatisk økning i andelen mennesker som mottar ytelser fra Nav som lever under fattigdomsgrensa. En utregning fra arbeids- og inkluderingsdepartementet viser at det vil koste over 13 milliarder kroner å heve minsteytelsene opp til EUs anslåtte fattigdomsgrense. Det innebærer at mange pensjonister, uføretrygdede og folk på arbeidsavklaringspenger har en inntekt som er flere titalls tusen kroner under fattigdomsgrensa. Antall fattige uføre er doblet det siste tiåret, viser Nav-rapporten. «Det er én veldig enkel ting å gjøre for å motvirke fattigdom, og det er å gi fattige folk mer penger», uttalte stortingsrepresentant for Rødt, Mimir Kristjánsson. Han har tatt til orde for både å framskynde trygdeoppgjøret og øke ytelsene betraktelig.

Det er de som rammes av arbeidslinjas mantra om at det skal lønne seg å jobbe, altså ikke lønne seg å ikke jobbe, som nå sliter mest.

Nå som vi har kommet dit at Nav-ansatte henviser mennesker til Frelsesarmeen, er det helt nødvendig å diskutere den såkalte arbeidslinja.

Ofte sitter jeg med et inntrykk av at vi som diskuterer arbeidslinja, snakker forbi hverandre fordi vi fyller begrepet med ulikt innhold. Da er det greit å la den som har både makt og ansvar over arbeidslinja få lov til å definere den. Tidligere i år uttalte arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Persen at «arbeidslinjen handler om at det skal lønne seg å jobbe. Helt siden 90-tallet vært det sentral del av norsk arbeids- og velferdspolitikk.»

Det er de som rammes av arbeidslinjas mantra om at det skal lønne seg å jobbe, altså ikke lønne seg å ikke jobbe, som nå sliter mest. Åtti prosent av de som står i Frelsesarmeens matkøer, mottar ytelser fra Nav. I denne debatten er det ikke særlig konstruktivt å snakke som om arbeidslinja er en skillelinje mellom «oss» som er i arbeid og bidrar til fellesskapet og «dem», naverne («snylterne»?), de som står utenfor arbeidslivet. «Det finnes ikke én hjelpetrengende masse, også er det resten. Det er jo nettopp derfor velferdsstaten fungerer, fordi den er basert på solidaritet mellom mennesker», har tidligere AUF-leder Ina Libak skrevet.

Det er like riktig å si at velferdsstaten også legger til rette for at flest mulig kan jobbe.

Før jul skrev arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Persen at «arbeidslinjen sikrer velferdsstaten». Men den har ikke alltid vært forstått på denne måten. «Arbeidslinja var opprinnelig et ord for å forklare hvorfor det norske trygdesystemet skapte høy sysselsetting», har sjeføkonom i LO Roger Bjørnstad påpekt.

Så la oss snu om på Mjøs Persens definisjon, og heller si at velferdsstaten sikrer arbeidslinja. Det er jo ikke feil å påpeke at velferdsstaten er avhengig av at flest mulig jobber. Men det er like riktig å si at velferdsstaten også legger til rette for at flest mulig kan jobbe. For det første fordi det som sagt gjør det mulig å kombinere arbeid og velferdsytelser, for eksempel hvis du mottar uføretrygd, men er i stand til å jobbe litt. I land som har dårligere velferdsordninger, har de også lavere yrkesdeltakelse.

For det andre er det norske velferdssamfunnet også «et prosjekt for kollektiv fordeling av risiko», som Hilde Nagell, rådgiver i Tankesmien Agenda, har skrevet om. «Indirekte bidrar generøse velferdsordninger dermed ikke bare til større frihet for den enkelte, men også mest sannsynlig til større verdiskaping for samfunnet», har hun tidligere skrevet i Agenda Magasin. Når vi er trygge på at vi får hjelp om vi blir syke eller arbeidsledige, våger vi også mer.

I årets 1. mai-tog i Oslo kan du velge å gå under parolen «Velferd, ikke straff – skrot arbeidslinja».

Før trygdeoppgjøret er klart, er det duket for et trygdeopprør på Arbeiderpartiets landsmøte senere denne uka. Der har det kommet inn mange forslag om å øke trygdeytelsene. Ordførerkandidat i Oslo, Rina Mariann Hansen, har kalt arbeidslinja for et «fryktelig begrep». Statsminister Jonas Gahr Støre derimot, omfavner arbeidslinja: «Jeg synes arbeidslinja er et ganske stolt begrep, som er en venn, og ikke en motstander», har han sagt til NRK.

Ikke alle er enige med ham i det. I årets 1. mai-tog i Oslo kan du velge å gå under parolen «Velferd, ikke straff – skrot arbeidslinja».

De utenfor arbeidslivet, trenger velferdssamfunnet. Men en generøs velferdsstat kommer også arbeidsfolk til gode. Det er noe vi godt kan gå i tog for på 1. mai.

Teksten ble også publisert i Dagsavisen 1. mai 2023.

Hør flere innleste kommentarer fra Agenda Magasin her.