Velkommen til demokratiet, ungdommer

Det burde være unødvendig å underbygge påstanden nå, åtte år etter Trump I og en uke før Trump II, i en tid der under 50 prosent av de yngste velgerne stemmer ved lokalvalg i Norge og ytre høyre går fra seier til seier i EU-land: Demokratiet har ikke sine aller beste dager.

Det er liksom noe gammeldags og umoderne med å delta i de trauste, langsomme demokratiske prosessene.

Legg til at redaktørstyrte medier sliter i motbakke, at få er medlemmer i politiske partier, at nesten halvparten av unge norske menn oppgir at de ville ha stemt på Trump, og at vi ikke lenger helt stoler på den politiske debatten vår – for kan det ikke være slik at Putin påvirker oss? – og bildet blir enda tydeligere: De demokratiske institusjonene sliter.

Det er liksom noe gammeldags og umoderne med å delta i de trauste, langsomme demokratiske prosessene.

Stilt overfor disse store spørsmålene blir seks skolenedleggelser i Innlandet veldig lite, ja sågar provinsielt. Men nedleggelsene skriver seg på en trist måte inn i den farlige utviklingen vi bruker så mye tid på å diskutere.

Da tenker jeg ikke på konfliktlinjen teknokratiske politikere vs. folkets vilje, som andre har påpekt at har vist seg fram i all sin prakt i den heftige diskusjonen og den nådeløse avgjørelsen om å legge seks skoler og skolesteder i utkantkommuner i Innlandet, selv om dette poenget er godt nok og viktig nok.

Det tror jeg kan bli kostbart for oss.

Mitt ærend her er et annet. Jeg frykter at prosessene som ledet fram til avgjørelsen i fylkesstyret vil ha langsiktige konsekvenser vi kan komme til å slite med lenge, og som for demokratiet vårt, og samfunnet i stort, er mer alvorlig enn at enda flere bygdesamfunn nå mister tilbud som limer lokalsamfunnet sammen.

Jeg tenker på ungdommen. På dem som har fått så mye ros den siste uka for å ha vist fram et positivt engasjement – og som sitter igjen med null. Det tror jeg kan bli kostbart for oss.

Det har som kjent gått en kule varmt i diskusjonen om skolestrukturen i Innlandet. Justisminister Emilie Enger Mehl har anklaget Arbeiderpartiets folk i sitt hjemfylke Innlandet for å hore seg ut til høyresiden og å selge ut sine valgløfter om å ikke legge ned skoler. Enda hetere har det vært i den mer lokale debatten, der en ordfører fra den kommunale talerstolen inviterte alle til å finne møkk og mørke hemmeligheter om politikerne som jobber for skolenedleggelser.

De ansvarlige for nedleggingsvedtaket i fylkesstyret forteller om trusler som er anmeldt til politiet. Slik skal det selvsagt ikke være i et sivilisert demokrati.

Ingenting. Null. Nada. De tapte så det sang.

Men en gruppe er alle enige om at har vært eksemplariske: Ungdommen. De har marsjert, demonstrert, vært i mediene og argumentert. De har kjempet og grått. Og de har tapt.

For mange av de unge som har fylt skolegårder, fylkesting og torg de siste ukene, har dette vært det første møtet med det institusjonaliserte demokratiet. Mange har helt sikkert blitt kjent med strukturer og prosesser for aller første gang, og de har lært mer om hvordan demokratiet er skrudd sammen enn et helt skoleløp kan banke inn i dem.

De roses, i paternalistiske ordelag, for engasjementet, og for at de har opptrådt i tråd med demokratiske spilleregler og i en tone som respekterer meningsmotstanderne. Fylkestinget har sågar laget en egen nettsak på innlandetfylket.no som roser ungdommen.

Hva har de så fått tilbake for dette engasjementet og den eksemplariske oppførselen, utover et klapp på hodet? Ingenting. Null. Nada. De tapte så det sang. Velkommen til demokratiet, da, kjære ungdommer.

Det er kanskje det aller siste demokratiet vårt trenger nå. Det verste er at det var så unødvendig.

Ungdommene har sikkert lært mye de siste ukene. Men hvilke lærdommer tar de med seg videre i livet? Kunnskapen om hvordan et fylke styres, om forholdet mellom en kommune, et (sammenslått stor-) fylke og staten, og at det finnes høringsinstanser man kan delta i? Eller vil de huske at de kjempet og sto på og var eksemplariske – og at det ikke nyttet?

At man tross iherdig mobilisering ikke får rikket makta, men heller får forklart at dette er nok litt for vanskelig for dere, kjære ungdommer, så stol på oss voksne, vi som vet best?

Jeg er redd det er det siste. Og jeg frykter konsekvensene av det.

Jeg tror ikke alle de veldig ansvarlige politikerne som nå takker ungdommene for innsatsen og ber dem gå videre i livet helt innser hva de har stelt i stand. Men jeg er nokså sikker på hvordan det vi nå har gitt ungdommene i gave staves: Avmakt.

Det var tydeligvis viktig at alle seks skoler og skolesteder måtte bort.

Det er kanskje det aller siste demokratiet vårt trenger nå. Det verste er at det var så unødvendig.

Man kan mene det er riktig å legge ned skoler og peke på framskrivninger, eller man kan mene det er galt og peke på at politikk er å styre samfunnet og å kjempe mot strukturerer som sier at stor må bli større og rik bare skal få bli rikere. Kort sagt: Man kan stå på hver sin side i denne konflikten. Men det burde ikke være vanskelig å si seg enig om, fra hver sin kant, at denne prosessen kunne ha vært langt bedre.

Det har vært nesten absurd å se hvor lite taktisk de framtidens herre og kvinner som har kjempet for denne nedleggelsen har vært. De har ikke veket en tomme, ikke gitt en millimeter eller et eneste skolested. Ungdommen demonstrerer, sier du? Så bra. Heia dem. Vi skal selvsagt ikke gi dem noe som helst. Vi kan like godt lære dem allerede nå at de ikke kan påvirke oss som styrer og vet best.

Jeg er nokså sikker på at de ikke liker det de har sett.

Det var tydeligvis viktig at alle seks skoler og skolesteder måtte bort. Hvorfor, har jeg undret meg hele den siste uka, kunne de ikke foreslå å legge ned åtte skoler i stedet – og så gi motstanderne en liten seier når det «bare» var seks som ble borte? Eller å la én skole av de seks, eller to, overleve denne kuttrunden?

Det ville vært kynisk, ja – men ikke mer kynisk enn å påberope seg å være på lag med framtiden i kamp mot bakstrevere som bare kjemper for seg selv og sitt.

Og ikke mer kynisk enn å takke ungdommen etter at man har kjørt over dem og gitt dem null.

Personlig kjøper jeg det ikke når «nøkterne» og «kalde» hoder sier at vi ikke har noe annet valg. Det har vi alltid. Langt verre er det at ungdommen heller ikke tror på de ansvarlige politikerne, etter at de i flere uker nå har fått et lynkurs i politikk og folks reelle mulighet til å påvirke.

Jeg er nokså sikker på at de ikke liker det de har sett.

(Først publisert i Dagsavisen.)