Velkommen til jungelen

BERLIN: I boka Crowds and Power fra 1960 konstaterer Elias Cannetti at paranoide autokrater som oppfatter seg selv som «overlevere», vil ha et tomrom rundt seg slik at de kan oppdage den minste fare når den nærmer seg. De eneste pålitelige undersåttene er de som er villige til å bli drept. For hver henrettelse som blir beordret, styrker diktatoren sin egen evne til overlevelse.

Krisen som Putin har skapt i Europa dreier seg ikke bare om sikkerhet. Den er også filosofisk.

Er det noen bedre måte å beskrive Vladimir Putin på? Russlands autokrat foretrekker å sitte alene ved enden av et langt hvitt bord og utstede ultimatumer, iverksette invasjoner og gi ordre om å arrestere (eller drepe) politiske motstandere. Putin har bygget opp sin makt gjennom blodige kriger i Tsjetsjenia, Georgia, Syria og Ukraina. Hans egen overlevelse avhenger av at andre mister livet.

Men nå har Putin vekket overlevelsesinstinktene hos andre. Ukrainas president, Volodymyr Zelenskyj, har trådt fram som en helt. Den tidligere skuespilleren legemliggjør nå nasjonens kamp for å overleve. NATO har blitt vekket til live igjen etter å ha blitt beskrevet som gradvis «hjernedød». Og EU har brått blitt omvandlet fra et innadvendt fredsprosjekt til et suverenitets- og sikkerhetsfellesskap.

Som en europeisk diplomat fortalte meg denne uken, er Russland «for stort og for nært knyttet til oss til at vi kan la landet oppføre seg som en bølle fri fra alle normer. Enten vil vår respons på denne krigen sette en stopper for Russland eller så vil vår verden kollapse».

hvor bør grensene for Europa og NATO gå?

Krisen som Putin har skapt i Europa dreier seg ikke bare om sikkerhet. Den er også filosofisk. Det europeiske prosjektet var bygget på ideen om at tidligere fiender kunne bli venner gjennom gjensidig avhengighet — økonomisk, juridisk og (til slutt) politisk. For utenforstående ser krigen i Ukraina ut som en militær intervensjon fra 1900-tallet.

Men denne konflikten finner ikke sted på tvers av et jernteppe. Den involverer parter som er fullstendig forbundet med hverandre. Og krigen blir ikke bare ført med fly og stridsvogner, men også med sanksjoner, forsyningskjeder, pengestrømmer, mennesker, informasjon og digitale enheter.

Denne hypersammenkoblingen gjør det umulig med en stabil fred. Europa må forberede seg på kontinuerlige forstyrrelser og kaos, i det minste så lenge Putin sitter ved makten. Politiske beslutningstakere må vurdere fire store spørsmål vedrørende hva slags orden man skal ha i Europa.

Den gamle visjonen av en orden med Russland har blitt erstattet av en mot Russland, uten felles institusjoner og med mangel på tillit.

For det første: Hvor bør grensene for Europa og NATO gå? I årevis har europeere tenkt på grenser ut fra hvordan de kan fjernes internt (eller gjøre dem løsere for å anerkjenne et uavhengig Kosovo). De presise ytterkantene av EU og NATO var til dels uklare. Men nå vil det komme en stor debatt om hvem som er innenfor og hvem som er utenfor.

Ved at disse skillelinjene blir klarere, vil Vesten bli noe mindre, men samtidig bli mer konsolidert. Det er mulig at Sverige og Finland blir medlemmer av NATO. Og land som forsøker å tøye grensene vil bli gitt mindre slingringsmonn: Ungarn, Tyrkia og Serbia må velge side. Vi vil også få en stor debatt om land som ønsker å bli medlem av EU, men som ikke kvalifiserer: Ukraina, Moldova, Georgia og land vest på Balkan.

Noen europeiske diplomater har begynt å snakke om integrering i ulikt tempo. Dette innebærer at disse landene vil bli gitt begrenset tilgang til det indre marked, energiunionen og EUs grønne giv.

Mange kommentatorer har påpekt at Putin, med sine historiske fantasier og frykt for omringing, lever i en annen verden.

Det andre spørsmålet er om Europa er klart for en regional orden basert på maktbalanse framfor lover og institusjoner. Den gamle visjonen av en orden med Russland har blitt erstattet av en mot Russland, uten felles institusjoner og med mangel på tillit. Det vil legges stor vekt på gjenopprustning, noe som allerede har startet i Tyskland og Danmark. Det vil også komme en ny debatt om militærbaser og atomvåpen, noe som vil lede europeisk oppmerksomhet (og sannsynligvis europeiske ressurser) bort fra et globalt multilateralt engasjement.

Det tredje spørsmålet: Har Europa et politisk grunnlag for å bygge en mer robust økonomi og et mer motstandsdyktig samfunn? I sammenkoblingskriger — konflikter mellom makter som er avhengige av hverandre — er tålmodighet og evnen til å holde ut, nøkkelen til suksess. Selv om det i dag er bred oppslutning om sanksjoner mot Russland, vil dette kanskje ikke vare hvis prisene på olje og gass fortsetter å stige i været, noe som kan utløse en resesjon.

Etter å ha opprettet et omfattende økonomisk hjelpefond for å forhindre at koronaviruset ville rive EU fra hverandre, vurderer europeiske institusjoner nå nye solidaritetsmekanismer som kan hjelpe forbrukere å takle økte energipriser og andre uønskede virkninger av sanksjonene. På et eller annet vis vil Europa omstrukturere energimarkeder, forsyningskjeder og finanser. Og dette vil ha store følger for verden.

Europeiske ledere vil måtte avstemme den verden de ønsker å leve i med den som Putin har prakket på dem.

Det siste store spørsmålet er om Europa er del av en regional orden eller en global orden. Fram til for noen få uker siden, ble Europa ansett som mindre geopolitisk viktig enn det som anses som det definerende kappløpet dette århundret: kampen om å kontrollere Stillehavsregionen og landene rundt Det indiske hav. Men med krig i Europa og et tettere samarbeid mellom Kina og Russland, er nå Europa og «Eurasia» igjen i sentrum av begivenhetene.

Som Jeremy Shapiro ved European Council on Foreign Relations hevder, vil NATO slå seg sammen med asiatiske demokratier og koordinere politikken på tvers av landegrensene. NATO kan til og med komme til å tvinge fram politikk på tvers av geopolitiske arenaer i Europa og Stillehavsregionen.

Mange kommentatorer har påpekt at Putin, med sine historiske fantasier og frykt for omringing, lever i en annen verden. Men denne metaforen er misvisende fordi vår felles framtid er sammenflettet. Det spiller ingen rolle hvilken verden (eller tidsperiode) Putin tror han lever i. Så lenge han sitter ved makten i Russland, er ikke Europa utenfor fare.

Geopolitikken på det eurasiske kontinent har blitt en kamp om overlevelse.

Europeiske ledere vil måtte avstemme den verden de ønsker å leve i med den som Putin har prakket på dem. Noen vil si at det aldri var realistisk at vi ville gå i betydelig retning av en regelstyrt og miljøbevisst verden. Men jeg tror fortsatt at en sammenslåing av europeernes selvråderett, utviklingen av overnasjonale reguleringsregimer og samarbeid om teknologi, miljøvern og helse utgjør enorme framskritt for vår sivilisasjon.

Geopolitikken på det eurasiske kontinent har blitt en kamp om overlevelse. Det endelige spørsmålet er dermed hvordan man skal bevare verdiene knyttet til Kants ide om evig fred innen EU samtidig som man forsvarer unionen mot jungelen på utsiden.

Copyright: Project Syndicate, 2022.
www.project-syndicate.org