Venstre om, men hvordan?

Man kunne alltids forsøke å skue utover året som ligger foran oss, men det er trolig best å ikke gjøre det.

Det er så mye som er mørkt og dystert og som liksom bare venter på å skubbes i enda verre retning der ute, at det beste kanskje er å sette en fot foran den andre og tenke dag for dag.

Det var jo en overspent innledning, kunne man hevde, men det er en overveldende følelse som trenger seg på: Det kommer til å bli verre før det kanskje kan bli bedre.

Det har vært mørkt midt på dagen også før.

Kanskje tar jeg feil. Kanskje blåser krigen i Ukraina forbi og Midtøsten stabiliseres, og verken Trump eller den europeiske høyresiden får mer makt i løpet av 2024.

Det bare virker så lite sannsynlig. Hvordan gikk mantraet igjen? Demokratiet må vinne kampen hver gang. For ekstremhøyre og fascismen holder det å vinne bare en eneste gang.

Følelsen av at den gangen kommer nærmere, er vanskelig å bli kvitt.

Uansett hva som vil skje, vil jeg våge følgende påstand: Vi kunne trengt en tydelig venstreside om dagen – og de neste dagene. En venstreside som peker vei mot en bedre framtid.

Men den venstresiden har vi ikke. Den finnes knapt, eller er i det minste veldig vanskelig å få øye på.

Det har vært mørkt midt på dagen også før.

Den revolusjonære venstresiden gikk seg vill.

Første verdenskrig var jævlig, men ut av den vokste drømmen om revolusjonen, for plutselig fantes Sovjetunionen og alternativet til kapitalismens krav om evig ekspansjon og nye markeder.

Den revolusjonære venstresiden gikk seg vill og drømmen om sovjet brast for stadig flere samtidig som store deler av verden nærmet seg avgrunnen, men selv i den andre verdenskrigens meningsløshet fantes det et håp om at en annen verden var mulig, og at den kunne bygges i venstresidens bilde.

Norge er et av de fremste eksemplene på at den ideen lot seg omsette i praksis. Sverige et enda bedre et. En offensiv sentrum-venstreside bygde samfunn for de aller fleste.

Den såkalte «nye venstresiden» (The New Left) og de sosiale bevegelsene som vokste fram rundt året og begrepet 1968 brøyt også ny mark og utvidet forståelsen av maktstrukturene i samfunnet.

Men det er kanskje mulig å se en kime til dagens mangel på handlekraft og et politisk prosjekt til venstre her? I en kamp som stadig ble atomisert på gruppenivå: «Fargede». «Kvinner». «Seksuelle minoriteter».

På 1980-tallet var det høyresiden som hadde de «nye» ideene og sentrum-venstre prøvde som best den kunne å ikke miste fotfestet. Så kollapset kommunismen i Øst-Europa, og selv den mest innsnevrede drømmer måtte erkjenne at prosjektet hadde feilet, at drømmen var blitt et mareritt av totalitarisme og undertrykkelse.

Hva er det venstresiden vil, dypest sett?

Siden har «en ny venstreside» blitt lansert opptil flere ganger i året, synes det som. Før den drukner i store ord og blir borte.

Zapatistene i Chiapas i Mexico skulle forandre verden uten å ta makta, og på den måten skape en verden med plass til flere verdener. Det var alt for alle, og ingenting til oss, og etter hvert mistet verden interessen for el subcomandante Marcos og hans tekster.

Nå var det antiglobaliseringskampen som preget venstresiden. Og Negri og Hardts postmoderne analyse i «Empire», som få leste og enda færre forsto – men den preget en hel venstreside hvis prosjekt ble stadig mer vanskelig å forstå.

Før det hele kulminerte – eller degenererte, alt ettersom hvem du spør – i woke mens verden tok store byks til høyre.

Og da er vi vel omtrent framme til i dag. Venstresiden kan tilby antirasisme, og det er viktig og nødvendig. Men det er ikke et komplett samfunnsprosjekt, noe å bygge en ny verden på.

Hva er det venstresiden vil, dypest sett? Høye skatter, avgiftsøkning og et modikum av velferdsstat? Hvordan skal vi komme oss derfra og over til det nye, til tankene vi kan bygge morgendagens verden på?

Det er ille nok. Men nå er det et langt større alvor som venter.

Sosialdemokratiet har nok med å kjempe for sin egen eksistens, ofte uten at bevegelsens politikere i dag helt husker hva som en gang var prosjektet.

Og lenger til venstre står det ikke særlig mye bedre til. Det er tenkt en god del og snakket enda mye mer, men finnes det egentlig, dypest sett, et radikalt venstresideprosjekt som ikke leder til Gulag?

Annet enn den langt mer forsiktige varianten som aldri overtok produksjonsmidlene, men i det minste sørget for å fordele godene ganske rettferdig mellom vanlige folk og usedvanlige folk?

Sagt på en annen måte: Hva er egentlig den demokratiske sosialismen jeg drømmer om, mer enn en blåkopi av sosialdemokratiets glansdager, kanskje for eksempel landet Gerhardsen ledet i 1965?

Altså det samfunnet som ikke var sterkt nok til å stå imot da reaksjonen kom utover 1970-tallet, og i dag knapt finnes som annet enn en visjon som kan selges på tampen av valgkampen når det sosialdemokratiske partiet vårt må plukke ned velgere fra gjerdet?

Den gryende høyrereaksjonen, den truende fascismen, skal ikke få fotfeste hos oss.

Slik har venstresiden tapt, år for år, oppslutning ved valg, men langt viktigere: Troverdighet som et reelt alternativ til en sentrum-høyre-side som har vært ivrig på å stjele retorikken, om enn ikke politikken, til den politiske motstanderen.

Det er ille nok. Men nå er det et langt større alvor som venter.

Nå står vi kanskje ovenfor en langt skumlere fiende. Det er sterke krefter der ute som vil ta fra oss friheten til å velge, og til å være oss selv. Til å tenke så fritt som et menneske kan få til.

Om vi på venstresiden ikke klarer å bli enige om hva vi er for, kan vi jo kanskje begynne her, med det vi er imot. Vi vil ikke ha høyreekstreme politikere i dress i parlamentet mens den mindre veldresserte falangen marsjerer taktfast i gatene.

Det er ikke helt mørkt ennå, og vi kan kjempe imot. Om vi bare kan bli enige om hvordan.

Den gryende høyrereaksjonen, den truende fascismen, skal ikke få fotfeste hos oss.

Klarer vi i det minste å bli enige om det, og så får vi bygge derfra?

Det er dystre tanker på starten av året, dette. Forhåpentligvis tar jeg feil. Men jeg er redd jeg ikke gjør det. Vi kommer til å trengs framover, alle vi som kjemper for demokratiet – men ikke minst også oss som kjemper for det sosiale demokratiet.

I så fall er det ikke teorier som å ta makta uten å ta makta vi trenger, eller andre høyttravende tanker som ikke lar seg omsette i praksis. Vi må tenke, diskutere og peke ut en retning det er mulig å tro på.

Og så må vi være villige til å kjempe for den. Det som ellers står foran oss, kan være en syndflod av Trump, Putin og en marsjerende høyreside i gatene.

Det er ikke helt mørkt ennå, og vi kan kjempe imot. Om vi bare kan bli enige om hvordan. Og for hva.

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen.)