Venstre på Hell?

8. mars åpner Trine Skei Grande landsmøtet til Venstre. Venstre har vært i hardt vær før – ja, kanskje nærmest sammenhengende siden 70-tallet – men det er ingen overdrivelse å si at det er et parti i trøbbel som møtes på Hell i Trøndelag denne helgen. Kanskje er navnet på møtestedet mer dekkende enn arrangørene hadde planlagt, både på engelsk og norsk. Partiet har sett 1-tallet på flere målinger siden nyttår.

Typisk for partier skikkelig motvind, hopper kjepphestene fram fra skyggene – «hadde partiet satset på min hjertesak, hadde vi klatret på målingene». Illustrerende nok har avisen Nationen har vært en festival av Venstre-saker og -politikere denne uken, med forsideoppslag om cannabis, pelsdyr, gründere og distriktspolitikk.

Parti-interne diskusjoner om politikk blir ekstra potente i perioder med intern misnøye, og særlig når sakene som diskuteres deler partiet langs etablerte skillelinjer. For Venstres del fremstår nok derfor på den ene siden distriktspolitikken for mange som den mest aktuelle kandidaten til en opprivende debatt, og på den andre siden samarbeidet med Fremskrittspartiet.

Jeg vil argumentere for at skillelinjene internt i Venstre handler mer om ulike generasjoner i partiet enn om geografi.

I motsetning til en del andre spørsmål, hvor man er uenige om hvor mye og når, lurer det under overflaten reell politisk uenighet i Venstre om by/land-spørsmål, for eksempel knyttet til respekt og identitet – godt illustrert med hvordan «distriktspsykopat»-begrepet av flere har blitt omfavnet som en hedersbetegnelse. Og hva gjelder samarbeidet med Fremskrittspartiet, er det reelt vanskelig for mange i partiet å akseptere å samarbeide med et parti de opplever som så ulikt Venstre.

Jeg vil argumentere for at skillelinjene internt i Venstre handler mer om ulike generasjoner i partiet enn om geografi. Dette altså stikk i strid med fortellingen om en skarp todeling mellom bygde-Venstre og by-Venstre, som flere kommentatorer har dratt opp.

Mange vil nok tenke på politiske partier som ganske stødige, vedvarende fenomener, som trekker til seg samme slags folk på ett tidspunkt i historien som i det neste. Ser vi på Venstre, er dette ikke en dekkende beskrivelse. En bedre fortelling er dette: Venstre består av generasjoner av medlemmer som har kommet til partiet på ulike tidspunkt. Venstre har forandret seg over tid, men velgere og medlemmer har blitt med fra et Venstre som stod et annet sted enn i dag.

Venstres strategiske posisjon har altså forandret seg over tid – «fra motkultur til Frp», for å sette det på spissen.

Dette illustreres godt av UiA-forsker Sigbjørn Sødals statistiske analyse av velgeres overganger mellom partier over tid. Her viser han hvordan Venstre utveksler velgere med andre partier i dag enn på 80-tallet og på 90-tallet. I perioden 1977-1989 var det motkultur-partiene SV, Sp og KrF som lå nærmest Venstre. Med EU-avstemningen i 1994 vokste disse partiene, og det åpnet seg rom for et Venstre under Sponheim som var mer maktorientert, og med en regjeringsperiode først med KrF og Sp, og senere med KrF og Høyre – og i dag også med Frp.

Venstres strategiske posisjon har altså forandret seg over tid – «fra motkultur til Frp», for å sette det på spissen. Det er fordi omverdenen har forandret det politiske landskapet. EU-saken har vært en viktig slik game changer for Venstres del. Den rødgrønne samlingen en annen.

Partimedlemmer og -velgere som overvintrer fra en strategisk posisjon til den neste, vil i noen grad beholde synet på hva som er de viktigste sakene og hvem partiets fiender er. Valgte du Venstre som ditt parti på et tidspunkt SV var det partiet som lå nærmest Venstre, ser du annerledes på ting enn hvis du kom til Venstre på et tidspunkt hvor Stoltenberg-regjeringen var hovedfienden. Og kommer du til Venstre i dag, ser du nok annerledes på Frp enn om du kom til Venstre i «heller Jens enn Jensen»-perioden.

De to tydeligste symbolene på konflikten mellom de ulike generasjonene i dag er kanskje synet på distrikt og synet på Frp-samarbeid.

Det må understrekes: Disse bruddene i Venstres nyere historie følges av viktige røde (eller grønne?) tråder av kontinuitet. Partiet har vært et standhaftig miljøparti gjennom tiår; en forsvarer av enkeltindividet både under Mowinckel, Dørum og Skei Grande; og et parti mot maktkonsentrasjon fra embetsmannsstaten til i dag.

Men likevel er det ikke til å stikke under en stol at det kanskje bare er Senterpartiet som like tydelig har flyttet på seg i partilandskapet de siste tiårene – fra Willoch til Stoltenberg, for Sp sin del. For Venstre kommer denne togreisen til uttrykk som reisesyke, nå som det det går dårlig med partiet.

De to tydeligste symbolene på konflikten mellom de ulike generasjonene i dag er kanskje synet på distrikt og synet på Frp-samarbeid. I distriktspolitikken har Venstre har bevegd seg bort fra de gamle naboene SV og Sp, og blitt det Venstre-folk i dag nok vil kalle «et liberalt reformparti». Og man har gått inn i samarbeid med et parti som tidligere – hvis vi skal tro analysene til nevnte Sødal – har vært det partiet som lå lengst unna Venstre, nemlig Fremskrittspartiet.

Bak – tross alt – gemyttelige diskusjoner om hvor mye «fokus» distriktspolitikken har fått, og hvor mye gjennomslag Venstre får i Solberg-regjeringen, lurer det reelle generasjonsforskjeller i synet på hva som er partiets sjel.