Ny venstregiv foran det polske valget

De siste fire årene har Polen stått uten noe venstreparti i nasjonalforsamlingen. Det kan venstresiden takke seg selv for. Kommer de tilbake ved valget den 13. oktober? Mye tyder på det. De har lært.

I år har tre venstrepartier gått sammen om å stille på samme liste. Kjernen i samarbeidet er Demokratisk Venstreforbund (Sojusz Lewicy Demokratycznej – SLD). Dette partiet styrte Polen på midten av 1990-tallet og tidlig på 2000-tallet, da Polen kom med i EU og Nato. Etter polske forhold har SLD en solid partiorganisasjon.

De andre partiet med kandidater på venstrelista er Wiosna, som betyr Våren. Dette partiet ble startet tidligere i år rundt Robert Biedroń, den populære, tidligere borgermesteren i byen Słupsk. Partiet markerer seg tydelig i livsstilsspørsmål og tør å utfordre den erke-konservative og makt- og pengehungrige katolske kirken i landet.

Det tredje partiet på laget er Lewica Razem (Venstresiden Sammen) som er tydelig inspirert av spanske Podemos, helt ned til valget av mørk fiolett som partifarge.

SLD er intakt selv etter fire års ørkenvandring utenfor nasjonalforsamlingen.

Helt siden Polen avviklet diktaturet i 1989, har partier kommet og gått. De siste femten årene har likevel fire partier bitt seg fast. Det de har felles er en relativt sterk partiorganisasjon. Det største av disse partiene er det nåværende nasjonalkonservative regjeringspartiet Lov og Rettferdighet (Prawo i Sprawiedliwość – PiS). Deretter kommer den euro-konservative Medborgerplattformen (Platforma Obywatelska), i sin tid ledet av Donald Tusk. Bondepartiet Polskie Stonnictwo Ludowe (PSL) har et grunnfjell som onde tunger heller ville kalle et klientell, gitt dette partiets temmelig konkrete måter å sørge for sine på. Klientelisme er heller ikke ukjent i de andre partiene. Det fjerde stayer-partiet er SLD, som er intakt selv etter fire års ørkenvandring utenfor nasjonalforsamlingen.

Alle de fire partiene har dannet koalisjoner rundt seg ved dette valget, og småpartiene har flokket seg til for å unngå å bli offer for sperregrensa på fem prosent for partier. For valgallianser er sperregrensa åtte prosent, noe SLD og deres daværende småpartiallierte smertelig fikk erfare ved forrige valg. Derfor har de i år valgt en annen løsning for valgsamarbeidet: Wiosna og Lewica Razem stiller på SLDs liste. Valgloven sier at partilister må ha samme navn som partiet eller en kortform av denne. SLDs organer hastevedtok derfor kortformen Lewica (Venstresiden) for at de andre skulle føle seg hjemme.

Argumentet om å gjøre seg av med arven fra kommunismen er ikke lenger effektivt.

Det politiske klimaet for å fremme venstrepolitikk har endret seg de seinere årene. Det er slutt på konsensusen rundt nyliberalisme og hestekurer for å komme seg ut av den dysfunksjonelle «kommunistøkonomien». Også SLD var på det sporet da de styrte landet. Nå er det tretti år siden folkerepublikken ble avviklet og femten år siden landet kom med i EU. Argumentet om å gjøre seg av med arven fra kommunismen er ikke lenger effektivt. I tillegg kommer den internasjonale vendingen bort fra nyliberalisme, men årene med PiS i regjering har også bidratt.

Dette partiet står for nasjonalsjåvinisme, prestevelde og angrep på rettsstaten, men har på sitt vis satt en ny standard for velferdsleveranser. De fikk stoppet planene om å heve pensjonsalderen, har økt minstelønna og innført en årlig 13. pensjonsutbetaling til offentlig ansatte. Særlig viktig har den såkalte 500+-ordningen vært. Dette er en klekkelig barnetrygd som utgjør en tidel av gjennomsnittslønna og en femdel av minstelønna. Medborgerplattformen (Høyres søsterparti) og SLD (Arbeiderpartiets søsterparti) mente i sin tid barnetrygdreformen var uansvarlig dyr og lite treffsikker, men har snudd. Nå bedyrer begge partier at den ikke skal røres. Klimaet har snudd.

Kandidaten var kvinne og ung, og de gamle gubbene i partiledelsen mente dette måtte appellere til nye velgergrupper.

Alle de tre venstrepartiene på Lewica-lista sliter med imaget når de snakker om sosial rettferdighet. De er kanskje for folket, men er de av folket?  Særlig gjelder dette problemet SLD. Mens de fleste andre sosialdemokratiske partier i verdensdelen vår har røttene sine i fagbevegelsen og blant vanlige folk, har SLD røtter i herskerklassen under kommunismen. Partiet ble dannet av reformvennlige folk i det gamle regimet som ble avviklet i 1989. Den forhandlede og fredelige overgangen til demokrati. gjorde at disse folkene kunne fortsette i ulike topposisjoner i samfunnet. Velgerprofilen til SLD og den euro-konservative Medborgerplattformen er temmelig lik. Ved valget til EU-parlament i sommer stilte de to partiene på samme liste, sammen med blant annet PSL for å demme opp for PiS.

Problemet med å ha sin røtter i det gamle regimet i Polen er ikke bare at man da får et stempel som kommunist, men at man er arvtaker til de som helt siden 1956 slo ned arbeideropprør. Et vesentlig innslag i disse opprørene var krav om et mer egalitært samfunn, utløst av myndighetenes forsøk på å innføre markedssosialistiske virkemidler. Også da SLD hadde regjeringsmakt tidlig på 2000-tallet skaffet de seg et image som lite venstreorienterte. De innførte flat skatt og la til rette for hemmelige irregulære fengsler i CIA-regi, der tortur kan ha forekommet. Siden da har de vært utydelige og presterte å lansere en presidentkandidat i 2015 som hadde et helt eget politisk program et godt stykke unna og langt til høyre for partiet. Kandidaten var kvinne og ung, og de gamle gubbene i partiledelsen mente dette måtte appellere til nye velgergrupper. Hun fikk 2,4 prosent ved valget.

Knapt noe parti Polen i nyere tid har tiltrukket seg ungdom med høyere karaktersnitt og flere bøker i barndomshjemmet.

Da Razem (partiet som minner om Podemos) ble opprettet i 2015, var det med et uttrykkelig løfte om ikke ha noe med SLD å gjøre. De mente den polske venstresiden måtte finne nye røtter. Knapt noe parti Polen i nyere tid har tiltrukket seg ungdom med høyere karaktersnitt og flere bøker i barndomshjemmet enn Razem. Det ble raskt mye spissfindig krangel, og partiet har slitt i det siste. Kjennere av Razem sier noe av problemet har vært at partiet ikke tatt utgangspunkt i de aktivistene de faktisk hadde, og heller ønsket det kom til folk mer erfaring fra prekariatet, arbeidsløse og lavtlønnede. Partiet har utviklet mye solid politikk for disse gruppene, men har i liten grad nådd ut.

Her kunne de stilt PiS’ velferdsprofil i et grelt lys. Den dreier seg mest om å tilrettelegge for at familier skal ha mange barn, og inneholder lite om arbeidslivet. Polen er det landet i EU som har flest arbeidstakere på såkalte «søppelavtaler», der ansettelsesforholdet er regulert sivilrettslig og ikke arbeidsrettslig og dermed fratar arbeidstakeren en rekke rettigheter. Den ellers så splittede fagbevegelsen i Polen har gått sammen om å kritisere regjeringen i harde ordelag. Det gjelder også den ellers så PiS-nære Solidarność.

Hvis de tre partiene spiller godt sammen, kan de framstå som en attraktiv miks.

Det tredje partiet på venstrelista, Wiosna, kan kalles sosialliberalt legger hovedvekten på livsstilsspørsmål. Wiosna vil ha et tydeligere skille mellom kirke og stat, og peker på det urimelige i at det brukes to milliarder złoty (fem milliarder kroner) årlig på religionsundervisning i skolen. Målinger viser at det er klart flertall blant polakkene både for selvbestemt abort og partnerskap mellom folk av samme kjønn. Den karismatiske partilederen Robert Biedroń er respektert som en ny og mer lyttende type politiker, genuint opptatt av vanlige folks hverdagsproblemer. Wiosna har mye til felles med Razem, men der Razem er tørt saklige og analytiske, spiller Biedroń på følelser og inngir håp. Han snakker mindre klasse og mer folk flest, og framstår sånn sett mer som en venstrepopulist. Mye tyder på at Biedroń blir venstresidens kandidat ved presidentvalget til neste år.

Hvis de tre partiene spiller godt sammen, kan de framstå som en attraktiv miks. Lewica-lista kombinerer analyse og følelser, friskhet og erfaring. Sammen dekker de feltet fra det sosial- og kulturliberale, via det styringsorienterte sosialdemokratiet til det kapitalismekritiske venstre. De nyter også godt av at verken nyliberalismen eller kirken har hegemoni lenger. Målingene gir dem 15 prosent opplslutning før valget 13. oktober.