Verden er mitt land

I møte med imperialisten, fascisten og narsissisten på andre siden av havet er det flere som etterlyser en felles europeisk identitet som kan stå som et alternativ til alt vi ikke liker med dagens amerikanske bandittpolitikk. Det står jo ikke så trivelig til på østfronten heller.

Tanken er god, hvem vil vel ikke stå for alt annet enn det nåværende amerikanske eller russiske regimet?

Likevel, den viktigste formen for motstand vi kan drive, er å innse to ting: Vi må begynne å snakke sant om oss selv som nasjon og som verdensdel. Vi må ta innover oss det som faktisk er hyggelige fakta: Vi har alltid vært og vil alltid være i samspill med resten av verden.

Å streve etter noe originalt, noe som er «norsk», eller «europeisk» i sin kjerne, oppleves kunstig og tvunget frem.

Nasjonale identiteter, eller en påtvunget europeisk, kan begrense oss, isolere oss, og kreve av oss skapte narrativer rundt Norge eller Europa som ikke er sanne, men konstruerte og falske.

Alt mas om nasjonale eller overnasjonale identiteter gir meg en umiddelbar lyst til å rømme til skogs eller finne meg en ny venn på den andre siden av jorden. Det føles som en tvangstrøye, der noen eller noe må ut, for at andre skal inn i den vedtatte folden. Som en vårfugl i fri dressur kommer den årlige dansen før 17. mai, med hvem som er norsk nok eller hva som er de egentlige norske verdiene, hvilke flagg som er lov og ikke lov, og hva som er lov å mene og ikke mene. Det er like ubehagelig hvert år og ingen stolt norsk tradisjon.

Å streve etter noe originalt, noe som er «norsk», eller «europeisk» i sin kjerne, oppleves kunstig og tvunget frem. Noe som avslører en form for usikkerhet, som en tenåring som skal finne seg selv, for å skille seg fra «de andre», være noe eget, grave i bunnen av sin sjel for å finne ut hvem man egentlig er.

Dette er ungdommens sjarmerende vesen, det er sånn det skal være og må være. Men må en stat eller Europa holde på med det samme?

Når man blir voksen, innser man at I Contain Multitudes – jeg er et mangfold av alt mulig rart – som både Walt Whitman og Bob Dylan greit oppsummerer det å være menneske på jorden.

Det kan man hvile i som individ. Kan ikke stater og statlig samarbeid som EU gjøre det samme? Senke skuldrene og bare la oss være utallige ulike deler av menneskeheten, tilfeldigvis samlet inni det som er landegrenser i vår tid, der noen av oss hadde flaks, andre maks uflaks.

La oss snakke sant om mangfoldet og uenighetene vi er.

Å tro at en nasjon, eller Europa, har noe som er så unikt og så annerledes fra resten av verden er å leve i den samme villfarelsen som at man tror man selv er noe helt spesielt og unikt innerst inne, hvis man bare isolerer seg lenge nok og leter. Men sånn er ikke livet.

Jeg er fordi du er. Jeg formes av menneskemøter hele tiden, verden i nabolaget mitt og verden på andre siden av kloden. Jeg leser litteratur fra overalt og kommer på innsiden av de andres liv og skjønner at vi har mest felles. Jeg er ingenting uten innspill fra mennesker som har levd før meg, og som lever og reiser i livet sammen med meg i min egen tid.

La oss snakke sant om mangfoldet og uenighetene vi er. Være stolte og selvsikre når vi skaper det store demokratiske spillerommet vi tar disse diskusjonene og kampene i, uten vold og våpen. Og ikke minst, ta inn over oss at Europa alltid har vært og alltid vil være i samspill med resten av kloden. Vi er ikke en øy i verden, vi er verden.

Hvem føler jeg meg i slekt med? Hvem er mine folk her i verden?

Nasjonalismen kan forføre oss til å tro at folk og folks ledere er samme slag. Nasjonalismen kamuflerer, med vilje, klasseforskjeller både lokalt og globalt. Og selv om det i mange tilfeller er refleksjoner mellom de to og fellesskap der, så er det i så altfor mange tilfeller stikk motsatt. Folk er folk verden over, mens lederne våre treffes i egne fora og driver sin egen logikk. For eksempel: Ønsker en ung amerikaner virkelig å bli soldat og bli stasjonert i måneder og år vekk fra familien sin på en av landets utrolige 750 militærbaser? Ønsker han eller hun å ofre livet sitt for…. Grønland? Er han eller hun en tinnsoldat, et menneske uten hjerte, lengsler og egen vilje?

Selvsagt ikke, soldaten er en av oss, et vanlig menneske som forsøker få livet til å fungere innenfor de rådende forhold. Det er dette mennesket vi skal verne om, og tenke på, hver gang Trump og vi rasler med trusler om krig. Det samme gjelder i alle andre krigslystne land. Det er soldaten som er en av oss, mer enn de som sendte hen til krig.

Verden blir aldri den samme etter Palestina. Folkemordet er ikke engang over, og noen skal dømmes for dette, må vi inderlig håpe. Blant de som kan komme til å få en hard dom er våre allierte USA, Tyskland, Italia og Storbritannia, som alle har sendt våpen til Israel, våpen Israel har vært og er helt avhengige av for å legge Gaza i grus. Dette kan aldri feies under teppet, det må opp i dagslys og det må snakkes smertefullt og sant om, hvis vi skal unngå at nye traumer sendes i arv. Involveringen i Gaza og de manglende evnene til å stanse et folkemord er også Europa. Dette er oss i 2025.

Hva er det vi forteller våre unge at de skal ofre seg for?

Når vi snakker om felles verdier og våre verdier, er det også annet i Europa vi heller bør kjempe mot enn stå sammen i: Som at Tyrkia fengsler politiske motstandere og journalister. At ytre høyre lever godt i Ungarn, Nederland og Italia. At klimaaktivister og Palestinaaktivister straffeforfølges, inkludert hos oss selv. Vi må også snakke sant om de titusenvis som livredde menneskene som drukner i et nattsvart Middelhavet hvert eneste år, fordi EU nekter en trygg innreise og trygge havner til mennesker i nød. 2024 var det dødeligste året så langt, med nesten 2500 dokumenterte druknede. Det er et cruiseskip i året. Og dette er bare de vi vet om.

Nå skal det også rustes massivt opp militært, uten en demokratisk forankret debatt. Hvis et militaristisk Europa er det nye Europa, så dukker det opp et Europa opp under krigståken hvor velferdsstater og natur er ofret på våpenindustriens alter. Hva er det vi forteller våre unge at de skal ofre seg for?

Hvem føler jeg meg i slekt med? Hvem er mine folk her i verden?

Min identitet er nærmere en palestinsk mor som kanskje ikke har sett et bad på 16 måneder og akkurat nå rives av sult med hun forsøker holde liv i det barnet som ennå lever. Jeg er også i slektskap med en eller annen syk amerikaner som takker nei til medisiner og ja til smerte, fordi vi i dagens USA rett og slett ikke har råd til annet. Jeg er også i slekt med russiske mødre som ser sine unge sønner innkalt for å dø i en meningsløs krig, mot Ukraina, et naboland der både moren og sønnen nok har både venner, familie og historie. Det er helt absurd.

Jeg trenger verken vaffel, 1814 eller flagg for å elske alt jeg akkurat nevnte.

Mine slektninger på jorden er alle dem som ikke har makt over eget liv, selv om de fortjener det like mye som alle, og hvis jeg skal ha noen som helst identitet på meg, så må det være akkurat dette; hos vanlige folk verden over.

Hva er det å være norsk? Gudene vet. For meg er Norge kaoset av oss som bor her nå, samlet under felles lovverk, demokratiske prosesser, skatt til staten og statens velferd tilbake. Jeg trenger verken vaffel, 1814 eller flagg for å elske alt jeg akkurat nevnte. Jeg hadde nok elsket det like høyt i alle andre land som kunne tilbudt denne privilegerte levemåten i vår tid.

I en klok kommentar i psykologisk.no nylig problematiserer advokat og psykologistudent Pavan Awais nettopp det at europeisk identitet er identitet er bundet sammen med andre sivilisasjoner. Hun skriver helt korrekt:

«Vesten identifiseres med og i fronten for frihet, likhet og menneskerettigheter. Vestlige makters støtte til å begå og dekke over de grusomste forbrytelser i Palestina, gjør at mange kjenner på en akutt kognitiv dissonans fra hvordan vi anser oss og det som faktisk utspiller seg.»

Hun viser i sin tekst hvordan hennes eget fag, psykologien, har hatt mye å lære fra psykologer i det som er dagens Irak og dagens Afghanistan for over 1000 år siden, men at dette ikke er en del av norske studenters pensum.

Det er ubegripelig at vi takker nei til innsikt i en felles fantastisk verdensarv.

Man kan undre seg, om ikke nettopp det å utvide, ja dekolonisere akademia, kan gi oss alle et kinderegg: Mer kunnskap om ethvert tema vi interesserer oss for, en nærhet til andre kulturer vi knapt ante eksisterte, et internasjonalt fellesskap med en iboende forståelse av at folk er folk.

Det er ubegripelig at vi takker nei til innsikt i en felles fantastisk verdensarv.

Hun skriver videre:

«Europeisk identitet er delvis bygd opp rundt en bevissthet om at en «andre» utgjør en trussel, enten det er Russland eller islam. Men det vi nå ser foran oss er verdens maktsyke på en side, og folket både i øst og vest som roper om den samme friheten og likeverdet på den andre.»

Og foreslår:

«Kunne det vært et alternativ å forsøke å skape en global, menneskelig tilhørighet som rommer en felles arv, hvor vi lærer om ulike sivilisasjoners utvikling av hverandre?»

Svaret burde være et rungende ja. La oss snakke sant og ekte om Norge, Europa og verden, og gjennom brutal ærlighet oppdage at det er en verden nedenfra, og ikke bare ovenfra, og at det er her på bakken vi finner alle vi burde identifisere oss med.

Alice avsluttet sine brev, under signaturen, med en protest mot tidens nasjonalistiske hysteri: «Verden er mitt land».

Helt til slutt en historie om britiske Alice Wheeldon og hennes voksne døtre som under første verdenskrig var aktive antikrigsaktivister som blant annet skjulte militærnektere i hjemmet sitt. Mange av dem som kom var livredde unge menn. Wheeldon-familien var selvsagt under myndighetenes overvåkning, og det ble lett intenst etter påskudd for å ta dem.

Alice sto stolt i rettssalen og forsvarte at familien hadde hjulpet menn som nektet verneplikt. Da sønnen som hadde forsøkt å unnslippe verneplikt ble dømt til 18 måneder i fengsel, gråt hun i vitneboksen. Alice fikk 10 års straffarbeid.

I fengselet ga hun stolt blaffen i ordrene om dagen, men var sønderknust om natten.

Alice avsluttet sine brev, under signaturen, med en protest mot tidens nasjonalistiske hysteri: «Verden er mitt land».

Vi bør begynne å gjøre det samme.