Svalbard går vinteren i møte med frykt for enda færre turister. På sikt er det langt mer enn korona å bekymre seg for: Både russerne og Kina ønsker seg mer makt i Arktis.
For å ta dette med turismen først. Før koronaen var det store problemet at det kom for mange besøkende til ishavsøya. For mye turisme går ut over både natur og miljø. Nå kommer det altså for få.
Klimakrise, suverenitetsutøvelse, sikkerhetspolitikk og kamp om ressurser er andre problemområder. Forholdet til Russland har i større eller mindre grad alltid vært problemfylt. Nå fosser kineserne fram.
Forholdet til Russland har i større eller mindre grad alltid vært problemfylt
Svalbard er øygruppa Norge egentlig ikke hadde førstehåndsrett til, men som norske myndigheter på en godt planlagt og politisk dyktig måte sikret seg kontrollen likevel. Det skjedde da den internasjonale Svalbard-traktaten ble inngått 9. februar 1920. Den så dagens lys i forbindelse med fredskonferansen i Paris etter 1. verdenskrig.
Med denne avtalen, som i utgangspunktet omfattet ni land, sikret Norge seg den «fulle og uindskrenkede høihetsret over Svalbardøgruppen».
Men suvereniteten var ikke absolutt, traktatmaktene fikk likerett til fiske, fangst, næringsutvikling og forskning. Svalbard skulle også være demilitarisert. I begynnelsen gjaldt traktaten bare innenfor territorialgrensa som den gang var fire nautiske mil, men den ble i 2004 utvidet til 12 nautiske mil. Før det hadde Norge i 1977 opprettet en fiskevernsone på 200 nautiske mil, noe som er internasjonalt omstridt. Et latvisk rederi som driver sjøkrabbefiske, har gått til sak mot Norge gjennom voldgiftsinstitusjonen ICSI, tilknyttet Verdensbanken.
Det er nederlenderen Willem Barents som har fått æren av å oppdage Svalbard. Han var på jakt etter veien gjennom nordøstpassasjen, da han ved en tilfeldighet havnet på øyene som fikk navnene Spitsbergen og Bjørnøya i 1596.
Nå fosser kineserne fram
Men var han den første? En myte sier at det var norske vikinger som kom først, fordi Svalbard betyr «kjølig kant» på norrønt mål. Men ingen arkeologiske funn støtter opp om dette. Russerne hevder at pomorer fra Kvitsjøtraktene og Kolahalvøya kom til Svalbard før Barents, og selv om forskere som Thor B. Arlov anser det som mer sannsynlig enn vikingteorien, går han på ingen måte god for den. Russerne har aldri gitt seg på at det var slik det egentlig skjedde.
Helt siden Sovjetunionen sluttet seg til Svalbardtraktaten i 1935, har russerne krevd større innflytelse på Svalbard. Da Norge feiret 100-årsjubileet for traktaten i februar, raslet de som vanlig med sablene. I et brev til utenriksminister Ine Eriksen Søreide, kritiserte hennes motpart Sergeij Lavrov blant annet norske restriksjoner overfor russere og «ulovligheten» av fiskevernsonen.
– Vi vil ikke kutte i tilstedeværelsen på Svalbard. Tvert imot har vi langsiktige planer om å styrke den, skrev Lavrov.
Vi vil ikke kutte i tilstedeværelsen på Svalbard. Tvert imot har vi langsiktige planer om å styrke den, sier Russlands utenriksminister
Kina er en av dagens 44 traktatmakter, og landet har de siste åra kastet seg inn i jakten på ressurser på Svalbard og i Arktis. Kineserne er interessert i olje, gass og mineraler, og ikke minst isfrie sjøveier over polhavet. De ønsker seg også et sterkere fotfeste på øya.
«Den arktiske silkeveien» er en kinesisk betegnelse på nordøstpassasjen. I 2014 uttalte Kinas mektige partileder Xi Jinping at Kina snart vil være en «polar stormakt».
Over ett tusen forskere fra et par hundre institusjoner fra rundt tretti land er i aktivitet på Svalbard. The Chinese Arctic Yellow River Station på Ny Ålesund ble åpnet i 2004, og er foreløpig blitt Kinas viktigste fotfeste i Arktis.
Da familien Horn fra Bergen skulle selge området Austre Adventfjord i 2014, meldte Kina sin interesse
Slik tilfellet er mange andre steder i verden, er kineserne svært interessert i å kjøpe eiendom på Svalbard. Da familien Horn fra Bergen skulle selge området Austre Adventfjord i 2014, meldte Kina sin interesse gjennom Huang Nubo, en av landets rikeste menn. Han ville satse på turisme, men norske myndigheter visste godt at han står nær det styrende kommunistpartiet, blant annet med bakgrunn i propagandadepartementet og som medlem av Kinas handelskammer. Den norske staten gikk inn og kjøpte det 217,6 kvadratkilometer store området for 300 millioner kroner.
Om Hurtigruta etter koronakrisa haver i økonomiske problemer og legges ut for salg, har kineserne er ny mulighet. Det vil også være i tråd med verdensmaktens satsing på Svalbard-turisme.
Norske myndigheter ser med bekymring på utviklingen. PST advarer om at kinesisk etterretning samler informasjon om Svalbard. Ifølge Etterretningstjenesten kan Kina om noen år komme til å patruljere regionen med marinefartøy.
PST advarer om at kinesisk etterretning samler informasjon om Svalbard
Men ikke alle kommer til Svalbard for å lage trøbbel. Fra hele verden strømmer det klimadelegasjoner til området, for å se på klimakrisas konsekvenser, men også for å se hva som kan gjøres for å forhindre en global katastrofe. Dommedagsprofetiene over Svalbard er mange.
Effekter av klimaendringene er bresmelting og tining av permafrosten. Det kan få alvorlige konsekvenser for dyrelivet. Og hva skjer når isen smelter under jorda? Det vil bli større ustabilitet i bratt terreng, og sannsynligheten for jordras og fjellskred vil øke. Husene på Svalbard, som er bygd på påler, vil bli skadd og i verste fall rase sammen. Det samme vil skje med kulturminner. Overvåkingen pågår kontinuerlig og skjer blant annet gjennom målinger og borehull.
Foreløpig dekker kullproduksjonen fra Gruve 7, den eneste gjenværende norske gruva, energiforsyningen på Svalbard. Men det må tenkes nytt. Et alternativ er å legge sjøkabler fra det norske fastlandet, men mange er skeptiske. Det er dyrt, og det er frykt for at slike kabler kan bli sabotert. Når det gjelder det siste, er Russland et av stikkordene.
Forholdet til russerne dukket også opp da det ble oversvømmelse i Gruve 7 i sommer. Det har vært jobbet på spreng for å få ordnet opp. Alternativet til kull har vært dieselaggregater. Å gå til russerne i Barentsburg for å få nødvendig kull til energiforsyningen, er uaktuelt. Noe slikt kan nemlig endre på maktbalansen på Svalbard.
Norske myndigheter snakker ikke høyt om kontroversielle saker som omfatter Svalbard
Svalbard, som er litt større enn Kroatia, har kostet Norge dyrt i kroner og øre. Den norske kulldriften har gått med underskudd så godt som hvert eneste år siden starten. Men suvereniteten er opprettholdt. Når det nå antydes at det kan ligge milliardgevinster i mineralutvinning i og rundt Svalbard, er dette godt nytt, men samtidig et varsel om internasjonale stridigheter.
Norske myndigheter snakker ikke høyt om kontroversielle saker som omfatter Svalbard. Det gjelder å ligge lavt og ikke vise så mange kort. Balansegang er en nødvendig dyd.
Uoffisielt er også det norske ønsket om å få flere nordmenn og færre utlendinger til å jobbe og bo på Svalbard. Det har Covid 19-pandemien hjulpet godt til med de siste månedene, for mange utlendinger har reist hjem.
Kommentarer