Verdien av samhold

Mye av suksessoppskriften bak den norske modellen ligger i hvordan vi organiserer lønnsoppgjørene våre. I Norge starter det konkurranseutsatte næringslivet forhandlingene, og resultatene derfra blir en ramme for dem som kommer etter. Dette kalles frontfagsmodellen.

At industrien legger rammene bidrar til at verdiskapningen kan holdes høy over tid, og samholdet mellom ulike yrkesgrupper sørger for at arbeidstakersiden får en rettferdig del av verdiskapningen. Slik er det også mulig å løfte de som tjener minst fra før. Det er et stort konkurransefortrinn for norsk økonomi. For lave lønninger er ikke bare urettferdig. Det fører til dårligere løsninger.

Frontfagsmodellen får med jevne mellomrom kritikk for å hindre nødvendig lønnsutvikling i offentlig sektor, men det er liten grunn til å tro offentlig ansatte ville sett en bedre utvikling om hver enkelt yrkesgruppe sto alene. Koblingen til industrien sikrer makt bak kravene, også for yrkesgrupper uten reell streikerett.

Alt i alt var 2021 slett ikke så verst for norsk økonomi.

I 2022 er denne modellen viktigere enn noen gang.

Bakteppet for forhandlingene er egentlig ikke så ille som NHO vil ha oss til å tro. Det er nemlig ikke bare strøm som er dyrt om dagen. Prisene på varer som gass, metaller og fisk har også skutt i været. Det førte blant annet til tidenes største handelsoverskudd for Norge i 2021. Alt i alt eksporterte Norge for opp mot 1400 milliarder kroner i fjor.

Gjennom pandemien har det naturlig nok vært rettet mye oppmerksomhet mot bedriftene som har blitt rammet av smittevernregler, konkurser og manglende kundegrunnlag. I skyggen av en haltende tjenestenæring har derimot produksjonsøkonomien skapt store verdier. Det har vært godt nytt for en liten og eksportrettet produksjonsøkonomi som Norge.

Alt i alt var 2021 slett ikke så verst for norsk økonomi. Nasjonalregnskapet viser en økning i BNP for fastlands-Norge på 4,2 prosent. At noen har tjent penger er altså på det rene. Spørsmålet er hvordan de skal fordeles.

Både industriarbeidere, statsansatte og kommuneansatte fikk mindre å rutte med i fjor.

For selv om økte priser er godt nytt for norsk eksportindustri, er historien en annen for lommeboka til folk flest. Økte priser på nødvendige varer som strøm, bolig og transport har grepet dypt inn i folks personlige økonomi.

Totalt steg konsumprisindeksen 3,5 prosent i 2021. Det er heldigvis et godt stykke unna amerikanske tilstander med inflasjon på 7,5 prosent. Foreløpige tall viser en vekst i gjennomsnittlig årslønn på det samme som prisstigningen. Kjøpekraften sto altså på stedet hvil, men gjennomsnittet skjuler mye.

Lønnsoppgjøret i fjor hadde en ramme på 2,7 prosent. Det betyr at en del faktisk fikk mindre igjen for lønna enn året før, mens andre har hatt en lønnsvekst som overstiger rammen fra det koordinerte oppgjøret. Både industriarbeidere, statsansatte og kommuneansatte fikk mindre å rutte med i fjor.

Sist, men ikke minst, kan fjorårets prisvekst gi høye forventinger til årets oppgjør.

Utviklingen må ses i sammenheng med en hard kamp om arbeidskraften i 2021 og en situasjon med nesten 100 000 ledige stillinger i siste kvartal. Det gjorde at mange ble nødt til å sette opp lønningene for å tiltrekke seg arbeidskraft. 2021 var derfor ikke så aller verst for alle, men mange har likevel blitt hengende etter. Videre kan både fortsatt prisstigning og høyere renter true folks kjøpekraft i 2022.

Det er derfor gode grunner til at fagbevegelsen krever sin del i årets oppgjør. Likevel settes den norske modellen på prøve av de samme omstendighetene.

For det første kan ikke industrien, til tross for imponerende eksporttall, legge rekordhøye varepriser til grunn for fremtiden. Hensynet til de delene av næringslivet som ikke går like godt vil dessuten legge et press på forhandlingene.

Det er lett å forstå alle de ulike yrkesgruppene som har stått på gjennom pandemien og nå forventer lønn for strevet.

For det andre vil det være fristende for grupper utenfor LO å bruke handlingsrommet i lokale og individuelle forhandlinger til å prioritere å løfte yrkesgrupper som jurister, leger og ingeniører.

Sist, men ikke minst, kan fjorårets prisvekst gi høye forventinger til årets oppgjør.

Mange kan derfor bli skuffet over den totale rammen for oppgjøret, og det er mange som føler det er sin tur i år.

Fagforbundets leder Mette Nord har vært klar på hva hun forventer. Hennes budskap er at lønnsoppgjøret kommer til å bli en knallhard øvelse i solidaritet. Det har hun nok fort rett i.

Årets verdiskapning kan nemlig bare fordeles en gang. Dersom noen tar en større del av kaken, betyr det at andre må få en mindre del. Økte utgifter på huslånet, strøm og transport rammer derimot alle, og svir mest for de som har minst til overs.

Den eneste muligheten for å snu en slik utvikling er å holde sammen

Det er lett å forstå alle de ulike yrkesgruppene som har stått på gjennom pandemien og nå forventer lønn for strevet.

Det er også lett å forstå at både stat og kommune vil konkurrere om høyt utdannet arbeidskraft i et hardt presset arbeidsmarked.

Samtidig er det ingen som ønsker at grupper som tjener lite fra før skal bli hengende enda lenger etter mens økte levekostnader spiser opp lønna deres.

Over tid har et skjedd en omfordeling fra arbeid til kapital i Norge. Den eneste muligheten for å snu en slik utvikling er å holde sammen. Det gir en større kake å fordele over tid, holder forskjellene nede og solidariteten oppe.

(Teksten er også publisert i Dagsavisen.)