Er det verdt å forsvare Taiwan?

(New York): Ingen vet tilsynelatende hvordan USA vil reagere dersom Kina invaderer Taiwan. I flere tiår gjorde den politiske ledelsen i USA alt de kunne for å unngå dette spørsmålet. Men i september i fjor virket det som om president Joe Biden hadde endret USAs holdning i dette spørsmålet — en politikk som har vært basert på «strategisk tvetydighet» — da han sa at amerikanske tropper ville forsvare øya i tilfelle «et historisk angrep». Like etter at Biden hadde talt, gikk representanter for Det hvite hus bort fra dette utsagnet og insisterte på at USAs politikk vis-à-vis Taiwan ikke hadde endret seg.

Mens sikkerhetsavtalen mellom USA og Japan fra 1960 forplikter USA til å gå til krig dersom japansk territorium blir angrepet, har USA ingen tilsvarende avtale med Taiwan. Hvis Kina bestemmer seg for å angripe øya, aner ikke kinesiske myndigheter hvordan USA vil reagere — det blir ren gjetning.

Strategisk tvetydighet er ment å virke avskrekkende. Men det store spørsmålet er om det fortsatt er nok. Kina er tross alt langt mektigere nå enn da Folkerepublikken forsøkte å «frigjøre» Taiwan fra Chiang Kai-sheks nasjonalister ved å bombardere Quemoy og Matsu-øyene under Taiwan-sundet-krisen i 1958. På det tidspunktet hadde USA fortsatt en gjensidig forpliktende forsvarsavtale med Taiwan. Og amerikanske militære ledere presset på for å sette i gang et atomangrep på det kinesiske fastlandet.

Ordinære kinesere er ikke klare for demokratisk styre og trenger fortsatt å holdes i tømmene av myndighetenes harde hånd — er noe man ofte får høre

I dag har Kina verdens største militære styrke (i antall mennesker) og et betydelig atomarsenal. Kinas president Xi Jinping vet at USA ikke kan ta sjansen på atomkrig, som er grunnen til at USA ikke har intervenert direkte i Ukraina. Og dette betyr at Xi kan opptre på en mer dristig måte. For hvis USA ikke ønsker å kjempe mot et langt svakere land som Russland, vil USA åpenbart ikke gå til krig mot Kina.

Et politiske skifte som følge av det amerikanske presidentvalget i 2024 kan styrke Kinas håp om å ta Taiwan ved bruk av militærmakt. En republikansk president — enten tidligere president Donald Trump eller en likesinnet person — kan bestemme seg for å isolere USA fra krangler i land langt borte. Dette er en god grunn til å få på plass en sikkerhetsforpliktende avtale overfor Taiwan nå.

Men er det virkelig verdt å forsvare Taiwan, selv med fare for å utløse en katastrofal krig? Jeg mener at det er det. Et angrep på Taiwan vil også være et angrep på Japan og Sør-Korea. Dersom Kina får herredømme over Sør- og Øst-Kina-havet, vil kineserne ha et strupetak på både den japanske og den sørkoreanske økonomien. Hvis Japan og Sør-Korea mister tilliten til USA og amerikanernes evne eller forpliktelser til å forsvare deres sikkerhet, vil de enten måtte underordne seg kinesisk herredømme eller anskaffe atomvåpen — og det raskt. Begge deler kan få katastrofale konsekvenser.

Liberalere trodde tidligere at en voksende middelklasse i kombinasjon med en fri markedsøkonomi til slutt måtte resultere i demokrati.

I tillegg kommer spørsmålet om Taiwans strategiske betydning som produsent av mer enn 90 % av verdens avanserte mikrobrikker. En kinesisk overtakelse av Taiwan og mikrobrikkeindustrien der, vil kunne være tungen på vektskålen — faktoren som tipper den globale maktbalansen i favør av Kina — med vidtrekkende økonomiske og strategiske konsekvenser.

Ikke noe av dette ville ha vært et alvorlig problem dersom Kina var et liberalt demokrati — eller i det minste et relativt åpent samfunn. Dessverre er ikke Kina det. Og det er muligens den viktigste grunnen til å forsvare Taiwan.

Ironisk nok: Da USA forpliktet seg til å forsvare Taiwan på 1950-tallet, hadde øya fortsatt et undertrykkende autokratisk regime og var ikke det demokratiet det er i dag. Men på den tiden ga det mening at USA støttet Chiang Kai-shek: Mao Zedongs Kina var mye verre.

Heldigvis: Selv om maoismen var populær en tid blant revolusjonære — for det meste i fattige postkoloniale land og blant studenter på vestlige universiteter — hadde Maos blodige metoder liten global appell.

Kinas suksess har inspirert mange autokrater.

Den nåværende kinesiske modellen er langt mer overbevisende i dagens verden. I motsetning til Sovjetunionen, har det kinesiske kommunistpartiet klart å dempe liberale forventninger ved å oppnå bemerkelsesverdig økonomisk suksess samtidig som landet har opprettholdt et leninistisk diktatur. Liberalere trodde tidligere at en voksende middelklasse i kombinasjon med en fri markedsøkonomi til slutt måtte resultere i demokrati. Forvandlingen av Sør-Korea og Taiwan fra militære diktaturer til liberale demokratier støttet tilsynelatende opp under denne tesen. Men vi vet nå at kapitalismen kan trives selv under «sosialisme med kinesiske kjennetegn».

Kinas suksess har inspirert mange autokrater i utviklingsland der omfattende kinesiske investeringer i infrastruktur har styrket inntrykket av et kinesisk regime som er en mektigere, mer effektiv og mer pålitelig partner enn de ofte «rørete» vestlige demokratiene som legger seg oppi andres saker. Dette er en farlig trend, spesielt i en tid da liberale demokratier blir angrepet av radikale populister på hjemmebane. En seier for Trump i 2024 vil oppildne diktatorer og autoritære ledere rundt om i verden, inkludert Xi.

En skadelig form for kulturell propaganda har lenge gitt kraft til det despotiske styret i Kina og andre deler av Asia. Den sentrale ideen, som svært effektivt ble fremmet av Lee Kuan Yew, Singapores grunnlegger som var statsminister fra 1965 til 1990, er at «asiatiske verdier» er uforenlig med demokratisk styre.

I henhold til denne argumentasjonen: I konfusianske samfunn må individets interesser underordnes kollektivets interesser. Man må adlyde myndighetene; dette er nærmest et hellig prinsipp. Og sosial orden trumfer frihet.

De som tilhører Kinas stadig mer velstående middelklasse slutter seg gjerne til dette synet. Ordinære kinesere er ikke klare for demokratisk styre og trenger fortsatt å holdes i tømmene av myndighetenes harde hånd — er noe man ofte får høre i visse miljøer i Beijing og Shanghai.

Derfor er Taiwan viktig. Bortsett fra nasjonalistisk såret stolthet, virker kinesiske myndigheter å være som besatt av Taiwan fordi selve Taiwans eksistens motbeviser premissene som den autoritære kinesiske modellen baserer seg på. Fordi taiwansk demokrati kan gi kinesere på fastlandet «gale» ideer, ønsker kinesiske myndigheter å knuse Taiwan, slik de har gjort med Hongkong.

Biden har gjentatte ganger sverget på at han vil beskytte demokratiet mot den autokratiske fare. Dersom han virkelig mener dette, må han sørge for at Taiwan forblir fritt.

Oversatt av Marius Gustavson

Ian Buruma har skrevet flere bøker. Den siste er The Churchill Complex: The Curse of Being Special, From Winston and FDR to Trump and Brexit (Penguin, 2020).

Copyright: Project Syndicate, 2023.
www.project-syndicate.org